I den tunisiske revolusjonens arneste, Sidi Bouzid, demonstrerer folk mot den økende arbeidsløsheten. Foto: NTB scanpix

Tunisia – på vei tilbake til diktaturenes rekker?

Har overgangen fra autoritært til demokratisk styre i Tunisia stagnert? Bistandsaktuelt har besøkt landet som neste år får en mer sentral plass i norsk utviklingspolitikk.

Av Eva-Kristin Urestad Pedersen / Tunisia Sist oppdatert: 13.11.2017 06:34:36

Den 8. oktober i år, gikk en ny båt ned i Middelhavet. En ny tragedie, lik dem vi er blitt vant til å høre om de siste årene. Menneskeliv forsvinner i havet og glir inn i anonyme statistikker. Det var likevel noe spesielt med denne båten, som ble sunket i en kollisjon med et marinefartøy. Størsteparten av de over førti omkomne var fra Sidi Bouzid i Tunisia.

 

Revolusjonens arnested

Sidi Bouzid er stedet i det tunisiske innlandet hvor frukt- og grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi i desember 2010 satt fyr på seg selv foran lokaladministrasjonen. Med det startet protestbølgen som fikk navnet Den arabiske våren.

Revolusjonen resulterte i at diktator Ben Ali og familie flyktet fra landet. I 2011 ble det holdt valg til nasjonalforsamling, et valg som ble vunnet av det mange anså for å være et islamistisk parti – Ennahda. Nye parlaments- og presidentvalg i 2014, førte imidlertid til et maktskifte, og det sekulære Nidaa Tounes overtok regjeringskontorene mens partiets stifter, Beji Caid Essebsi, ble President.

Valgene i 2014 gikk fredelig for seg, Tunisia skinte som en fredelig fakkel i en region som ellers ble preget av borgerkriger, med Syria som det aller grimmeste eksempelet. Det lille landet på Afrikas nordtipp klarte å holde volden fra livet og ble kåret til «The Country of the Year» av The Economist, mens «Den tunisiske kvartetten» ble hedret med Nobels fredspris året etter.

Fremtiden så, for første gang på mange år, lys ut for tunisiere flest, mens resten av verden så et håp for den arabiske verden i det tunisiske eksempelet.

Men så skjedde det. Terrorister angrep Bardot-museet i Tunis i januar 2015, og få månedere senere ble turister massakrert på stranden i Sousse. Idyllen var brutt og plutselig var Tunisia kjent for omverdenen som landet som sendte flest fremmedkrigere til krigen i Syria. Volden endret det som til da hadde vært en bemerkelsesverdig fredelig overgang fra diktatur til demokrati.

Nå, nesten tre år etter angrepene, risiskerer ungdommen fra Sidi Bouzid livet i båter på vei over Middelhavet. Hva er det som holder på å skje i Tunisia?

 

 

Uforholdsmessig store forventninger

– Tunisisk ungdom flykter ikke fordi de må, men fordi de kan, sier Tajeb Nciri (64).

Nciri er fra Sidi Bouzid og han ser han med bekymring på hva som skjer med tunisisk ungdom.  

– Min sønn har universitetsutdannelse, men ingen jobb. Han får 300 dinarer i måneden av meg, som han stort sett bruker til å sitte på café og drikke te med venner.

Ifølge Nciri har tunisisk ungdom uforholdsmessig store forventninger til arbeidslivet, spesielt de som har studert. Privat initiativ er det lite av, og flere av dem jeg snakket med i løpet av de dagene jeg var i Tunisia, peker på at de fleste ungdommer helst ønsker seg en funksjonær-stilling i staten. Det gir trygghet.

– Hvordan skal vi bygge et land dersom våre best utdannede ungdommer reiser herfra? spør Niza Mahjoub oppgitt. Han er kirurg, utdannet i Frankrike, har bodd i Italia, men har kommet tilbake til Tunisia hvor han nå har privatpraksis på en større klinkk i hovedstaden Tunis.  Mahjoub sier at Tunisia har lite å tilby sine evnerike ungdommer, som reiser til utlandet så snart de får sjansen. Han er overbevist om at Tunisias største utfordring er nettopp utvandringen blant de høyest utdannede ungdommene.

 

Sterk økning i ureglementær migrasjon

På et kontor bortgjemt i Tunis’ støvete gater nikker Sadok Ben Hadj Hassine, sjef for Euromed (Euro-Mediterranean Human Rights Network), gjenkjennende når jeg spør om unge tunisiere føler oppgitthet vis-à-vis sine egne styresmakter. Hassine viser til en rapport om ureglementær migrasjon utgitt av Forum Tunisien pour les Droits Economiques et Socieaux (FTDES). Utreise fra Tunisia har økt sterkt i 2017, og er nå høyere enn den har vært siden 2011. Ureglementær migrasjon er inten unntak – hver dag forlater et tyvetalls båter Tunisias kyst med kurs mot Italia. Italiensk International Organization for Migration rapporterte at i september måned alene, ankom over 1200 migranter fra Tunisia til Sicilia og Lampedusa. Det tilsvarende tallet for perioden fra januar til august, var 1350.

Mangel på fremtidsperspektiver i hjemlandet får ungdommen til å dra. Hassine og hans kollega Benoit Mayaux forklarer til at for folk flest har den økonomiske situasjonen forverret seg de siste årene, spesielt blant kvinner og blant ungdom. Myndighetens sysselsettingspolitikk har slått feil.

 – Ute i regionene hører man kun at hovedstadens politikere krangler, uten at de løser folks problemer, sier Mayaux. Mayaux ser heller ikke bort fra at demokratiet som system er i ferd med å miste legitimitet som følge av kaoset.

 

Autoritær maktutøvelse?

Selv om Tunisias overgang til demokrati generelt sett går i riktig retning, er mange bekymret for hvordan det eksisterende lovverket anvendes, og spesielt til hvordan makthaverne utøver sin makt. En av dem er Gabriele Reiter, sjef for Tunisia-kontoret til Verdensorganisasjonen mot tortur (OMCT).

Terrorangrepene i Bardot og Sousse i 2015 førte nemlig til at den nyvalgte tunisiske regjeringen innførte unntakstilstand. De gav ordensmakten mer eller mindre frie tøyler i kampen mot terrorismen. Unntakstilstanden vedvarer og gir politiet fullstendig immunitet. Reiter forklarer at der tortur tidligere var et middel brukt for å kontrollere, er det nå en teknikk som anvendes uten oppsyn. Politioffiserer som har vokst opp og blitt opptrent i et autokratisk regime, har ikke endret arbeidsmetoder. Reiter mener det er et stort problem at man fra presidentens og regjeringes side, ikke offentlig tar avstand fra bruk av tortur og vold.

 

Hjelp til torturofre

I OMCT jobber man til daglig med å støtte ofre for tortur og deres familier, som ofte står på bar bakke når brødforsørgeren blir borte. Én av dem de prøver å hjelpe, er «Fatima» (38). Vi bruker ikke hennes egentlige navn av sikkerhetsgrunner. Den tilslørede kvinnen forteller at hennes mann var innlagt på sykehus da han fikk en telefonoppringing fra en arbeidskontakt. Da det viste seg at arbeidskontakten var ettersøkt som terrorist, ble mannen også mistenkt for terror og etterhvert dømt til fem års fengsel i isolasjon. I de to og et halvt årene han har sonet, er den eneste kontakten mellom ektefellene samtaler over en avlyttet telefon. Fatima sier at mannen blir slått i fengselet, og at han har diabetes, men ikke får tilstrekkelig insulin. Jeg spør om paret har barn, og hun klarer ikke holde tårene borte når hun forteller om hvordan hun spontanaborterte da hun fikk nyheten om mannens arrestasjon.

Fatima forteller videre at både hennes egen og mannens familie har brutt all kontakt med henne etter at han ble dømt for terrorisme. Hun har en jobb, men på jobben vet de ikke hva som har skjedd med mannen hennes. Hun er livredd for at historien skal komme arbeidsgiveren for øret, da er hun sikker på å miste arbeidet.  

– Min mann sitter i et lite fengsel, mens min hverdag er et stort fengsel, sier hun, og innrømmer at hun av og til er fristet til å flykte sammen med så mange av sine landsmenn, men at kjærligheten til mannen holder henne tilbake. Fatima har ikke mistet troen på at de to kan få et godt liv i hjemlandet når han en gang blir sluppet fri.

 

Et omstridt lovforslag

I vår og sommer har en av de viktigste politiske debattene i Tunisia dreid seg om den såkalte forsoningsloven. Lovforslaget, som opprinnelig ble lagt frem av president Essebsi, ville gitt amnesti til korrupsjonsforbytere fra Ben Ali tiden. Reaksjonen fra sivilsamfunnet mot forslaget har vært sterk, og aktivister fra Manich Msamah har stått fremst på barrikadene. Manich Msamah er en sosial bevegelse med røtter tilbake til 2015, da et titalls ungdommer reagerte på en tale Essebsi holdt, hvor han mer eller mindre sa at overgangsjustis, slik vi kjenner fra forsoningsprosesser i Sør-Afrika og andre steder, ikke egner seg i det tunisiske tilfellet. Reaksjonen var spontan fra ungdommen, som under parolen «Vi vil ikke tilgi» organiserte protester i Tunis og andre steder.

 

Henda Chennaoui (34) - bildet over - er aktiv i Manich Msamah. Hun forteller at politiet i sørlige deler av Tunisia slo voldelig ned på demonstrasjonene deres. Volden har nå opphørt, sier Henda, men likevel føler medlemmene av Manich Msamah seg ofte utsatt for press og intimidasjon fra myndighetenes side. Det er for eksempel ikke uvanlig at de blir kalt inn til avhør etter demonstrasjoner. Kampen deres er likevel ikke forgjeves – etter massive protester hele sommeren er loveforslaget endret vesentlig. Likevel er aktivistene bekymret over at flere politikere fra Ben Ali-tiden er tatt inn igjen i varmen – i den sittende regjeringen til Statsminister Chahed, leder «benalister» blant annet utdannings- og justisministeriene.

 

Nektet å fornye passet

Én av Hendas kampfeller er Sabra, som er politisk journalist og rådgiver. Jeg spør hvorfor hun har valgt å bli i Tunisia, i motsetning til så mange av sine jevnaldrende. Sabra forteller at hun voskte opp i en politisk aktiv familie, med foreldre som var medlemmer av fagforeningen, og at hun har politisk deltakelse i blodet. I mange år nektet hun å søke om pass, hun ville ikke bli fristet, forteller hun, til å forlate hjemlandet. Når hun omsider ble tvunget, av familiære årsaker, til å reise til utlandet, utsatte hun å fornye passet, av frykt for å «cracker», å gi opp å reise. Sabra ser meg rett inn i øynene når hun sier at hun mener hun har rett til å bo i Tunisia, til å jobbe og forsøke å skape seg en fremtid og et bedre land, for seg selv og for sine medborgere.

– Tunisisk demokrati må finne sing egen form, det er ikke et system som kan påtvinges utenfra, påpeker hun.

 

Den siste dagen jeg er i Tunisia, tar jeg en spasertur i Kartago, like utenfor Tunis sentrum. Frodige grønne trær dekorerer gatene mellom de hvit husrekkene. Et steinkast fra der jeg sitter, veller det blå Middelhavet inn over rullesteinene og jeg skimter to små fiskebåter ute i horisonten. Rundt meg åpner små butikker, frukthandleren setter ut kasser med sitroner, granatepler og klementiner, og jeg skimter såvidt slakteren som forbereder dagens arbeid bak glassvinduene. Folk sykler eller går forbi meg på vei til jobb.

Idyllen i den velstående forstaden står i sterk kontrast til håpløsheten som brer om seg i Tunisias mange utarmede områder, der mennesker som Fatima våkner opp til en helt annen hverdag. Spørsmålet er om den tunisiske befolkningen har tålmodighet nok til å vente på at demokratiske prosesser skal føre til konkrete endringer i deres livssituasjon.

For alle dem som velger å gå ombord i en båt og våge livet på Middelhavet, har tålmodigheten allerede tatt slutt.

 

 

 

Publisert: 09.11.2017 11:47:43 Sist oppdatert: 13.11.2017 06:34:36

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.