Det startet med fredelige demonstrasjoner (øverst til venstre) i Deraa i 2011, og endte i en menneskelig tragedie uten sidestykke i nyere tid. IS har lenge holdt byen Raqqa (øverst til høyre), men er nå i ferd med å presses ut av sin selverklærte hovedstad. White Helmets har fått mye kritikk, men hevder selv å ha reddet nær 100 000 mennesker (nederst til venstre). Nesten tolv millioner syrere er på flukt – mer enn halvparten er, som denne jenta (nederst til høyre), internt fordrevet. Alle foto: NTB Scanpix

Hvem dreper hvem – og hva nå, Syria?

Må Bashar al Assad «fjernes» for at det skal bli fred? Hva skjer når Raqqa er tømt for IS-krigere? Er organisasjonen White Helmets egentlig terrorister? Tre Syria-kjennere og en utenriksminister om situasjonen i landet der 13 – tretten – millioner mennesker nå trenger humanitær hjelp.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 26.06.2017 08:00:13

«Araberverdenens mest europeiske land» hadde et av Midtøstens verste diktaturer, men var også relativt velutviklet, med en god økonomi. Syria hadde en utdannet befolkning, og var ferieland med vakre strender og verdensarv.

Men etter mer enn seks år med det FN omtaler som en «meningsløs og brutal konflikt» trenger minst 13 millioner mennesker humanitær hjelp.

Nesten fem millioner av disse befinner seg i beleirede – «vanskelig tilgjengelige områder», der de i tillegg utsettes for en «graverende trusselsituasjon». Halvparten av den syriske befolkningen er på flukt og mange har flyktet flere ganger, ifølge FNs kontor for humanitær koordinering (OCHA). En stor, stor andel er barn. 

Hvordan kunne alt gå i oppløsning? Hva må til for fred?

Bistandsaktuelt har spurt fire som kjenner situasjonen i landet godt.

Abdulrahman Almawwas, White Helmets:

Da studenter tagget «folket vil at regimet skal falle» på en murvegg i den sørlige byen Deraa i mars 2011, var Abdulrahman Almawwas akkurat i gang med et masterstudium i mekaniske fag. Hendelsen førte til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og Bashar al-Assads opprørspoliti. Før dette hadde det – sammenlignet med mange av de andre landene med en «arabisk vår» – vært relativt fredelige demonstrasjoner. Men bare en uke etter volden i Deraa, var det voldsomme demonstrasjoner i storbyer som Damaskus og Aleppo. Assads sikkerhetsstyrker møtte demonstrantene med ild, og deler av opposisjonen svarte med vold. Opprøret og svaret på det, eskalerte til borgerkrigen som nå har lagt store deler av landet i ruiner. For Abdulrahman var studietilværelsen over.

– Folket, med ufattelige lidelser, er den store taperen i Syria, sier Almawwas.

Bistandsaktuelt har spurt 30-åringen fra Aleppo hvordan han vil beskrive situasjonen i hjemlandet nå. Han sier det er så mange aktører. Lokale, regionale og internasjonale – som sammen har skapt en forferdelig floke.

– Syria er et eneste stort kaos. Og det har bare én eneste grunn: At folket bad om frihet i 2011. Men revolusjonen var ikke vellykket, og i stedet for frihet har vi fått et enda mer undertrykkende regime og Daesh og enda flere overgripere.

– Folket kjemper nå på en rekke fronter, der hovedspillerne i propagandakrigen er regimet på den ene siden og Islamsk Stat på den andre. Men spørsmålet «hvem vil du ha; regimet eller ISIS?» er feil. For det finnes et tredje alternativ: Det er det syriske folk. Vanlige mennesker som fortsatt ber om frihet. Som ønsker at deres rettigheter blir ivaretatt. Som vil ha regime-endring og demokrati.

– Ingen revolusjon over natta

Almawwas peker på at det i «resten av verden skiftes ut statsoverhoder hele tiden».

– I Frankrike erstattet nylig Macron Hollande, og Trump tok over etter Obama i USA. Presidenter kommer og går, men for oss har det ikke vært slik. Vi har Assad-familien, men det eneste vi vil ha er verdige liv. Nå straffes vi for at vi bad om regime-endring, men jeg tror fortsatt på en revolusjon. Se på den franske revolusjonen, og du vil forstå hva jeg mener. Ingen revolusjon skjer over natta.

Da studietilværelsen gikk i vasken returnerte Abdulrahman Almawwas til hjembyen Aleppo. I 2013 bestemte han seg for å bli frivillig i det syriske sivilforvaret – bedre kjent som White Helmets. Nå er 30-åringen nestleder i organisasjonen som ifølge egne tall har reddet nær 100 000 mennesker ut av ruiner i de opprørskontrollerte delene av Syria de siste årene. Almawwas er gift. Kona som befinner seg i Tyrkia venter parets førstefødte om kort tid. Selv pendler han mellom Tyrkia og Syria.

– Jeg ble frivillig i White Helmets for å hjelpe sivilbefolkningen, sier Almawwas da Bistandsaktuelt møter ham under konferansen Oslo Freedom Forum.

Han forteller at han var i Idlib, Hama og Aleppo da han sist var inne i Syria, og sier at den humanitære situasjonen nå er noe bedre enn tidligere. Dét er sammenlignet med det en rekke menneskeretts- og bistandsorganisasjoner gjentatte ganger har omtalt som «helvete på jord», vel og merke.

– Det er fortsatt farlig i de områdene vi jobber, men det er roligere enn det har vært, spesielt nord i landet. I sør, i Deraa og rundt Damaskus, er det fortsatt harde, harde kamper og et voldsomt bombardement. Så dette er helt avhengig av hvor man er. I Homs-regionen er det store grupper internt fordrevne, og sivilbefolkningen vet ikke hva morgendagen vil bringe. Vi lever fra dag til dag og må bare vente å se; om det kommer vannforsyninger, om det finnes mat. Om man overlever. Det er en håpløs situasjon.

– Da vi startet for alvor i 2013, trodde vi ikke at vi skulle bli omtalt som helter, vi ville bare hjelpe. Vi fikk mer og mer trening – i søk og redning og brannslukking. Så vi organiserte oss bedre. Nå er vi til stede i en rekke områder. Våre folk, som er der ute og hjelper, gjør en vanskelig men ekstremt viktig jobb.

– Dere har fått en del kritikk. Da Bistandsaktuelt første gang omtalte deres arbeide, flommet kommentarfeltene over. Noen argumenterte for at dere er del av det væpnede opprøret mot Assad og dere er også omtalt som terrorister fordi noen Hvite Hjelmer er fotografert sammen opprørssoldater. Hva vil du si til kritikken?

– At det bare er propaganda. Noen ganger beskyldes vi for å være del av al-Qaida, andre ganger er vi spioner for CIA. Slik kritikk kan man ikke ta på alvor. Vi har mye viktigere ting vi må forholde oss til, hver eneste dag: Å redde så mange liv som mulig. Vi håper virkelig at det en dag ikke lenger er behov for en organisasjon som White Helmets i Syria. At vi ikke behøver å rykke ut til et område for å finne døde mennesker, løsrevne armer og bein. At det ikke lenger spilles blod.

Almawwas forteller at White Helmets foreløpig ikke er del av den internasjonale sivilforsvarsorganisasjonen, men at de jobber med å få godkjenning gjennom FN.

– Vårt mål er å bli en internasjonal søk- og redningsorganisasjon som kan ta oppdrag også utenfor Syrias grenser. Om det er et jordskjelv et sted i verden skal våre menn og kvinner kunne rykke ut for å hjelpe.

Foreløpig har 30-åringen og White Helmets nok å henge fingrene i, inne i Syria.

– Ble sparket ut av organisasjonen

– Men hvorfor finnes det slike bilder av menn i White Helmets-uniform med våpen i hånd sammen med væpnede soldater: Samarbeider dere med væpnede grupper?

– Jeg tror det finnes to eller tre slike bilder. De det gjaldt ble umiddelbart sparket ut av organisasjonen. Det var ødeleggende at det skjedde, og det skapte en uro blant de viktige støttespillerne vi har i Europa og i USA.

Abdulrahman forteller at et av organisasjonens viktigste prinsipper er å ikke skille mellom mennesker. At White Helmets hjelper mennesker i nød uavhengig av etnisitet, religiøs eller politisk overbevisning.

– Vi er ikke en politisk aktør, men en hjelpeorganisasjon – som bidrar der det trengs. Dét er også årsaken til at vi fortsatt eksisterer. Hadde vi jobbet med slike grupper, som noen påstår, ville vi ikke lenger vært en organisasjon. Vi ville vært utslettet. Vi overlever ene og alene fordi vi er en nøytral humanitær organisasjon.

– Betyr det at dere også ville hjulpet Assads soldater om de var skadet?

– Ja, og vi har gjort det flere ganger. Vi har også utført begravelser for regime-soldater. De blir begravet som en hver syrier ville blitt, i henhold til islamske skikker. Vi har samme etiske standarder som leger har: Om en lege skal hjelpe en syk person, sjekker han ikke først hvilke politiske preferanser vedkommende har. På samme måte jobber vi.

– Det er vanskelig å forstå overgrepene og lidelsene i Syria. Tenker du Genévekonvensjonen har gyldighet i det hele tatt i lenger?

– Kjemiske våpen er brukt igjen og igjen, med enorme lidelser. Men det mangler vilje fra det internasjonale samfunnet til å gripe inn. Dette er et godt eksempel på hvor ille det er, og er vel egentlig et svar på spørsmålet. Krigen i Syria er blitt et politisk spill. Frem til nå har vi ikke sett at den tas på alvor internasjonalt.

Ole Solvang, Human Rights Watch:

Sist Ole Solvang var i Syria undersøkte han og kolleger fra Human Rights Watch (HRW) Islamsk Stats bruk av landminer i og rundt Manbij i kurdisk kontrollerte områder. IS hadde da akkurat forlatt byen. På telefon fra Paris forteller han at terrorgruppas bruk av landminer har ført til store sivile tap.

– Vi har både der og andre steder snakket med mange som har levd i IS-kontrollerte områder, og føler vi har god oversikt over hvordan situasjonen er. Det er lite tilgang på rent vann, veldig høye matvarepriser – og folket har levd under et ekstremt repressivt styre. Folk utrykker at de er redde, og i «IS-hovedstaden» er det fortsatt titusenvis av sivile.

På spørsmål om hvor mange IS-soldater som fortsatt befinner seg i Raqqa, svarer den erfarne HRW-etterforskeren at menneskerettsorganisasjonen ikke vet.

– Noen sier det kan være en liten kontingent igjen, men at flesteparten har flyttet seg mot den mindre byen Deir Ez-Zor. Men vi vet ikke sikkert – det er mange rykter.

Solvang forteller at HRW er veldig forsiktige med å kvantifisere situasjonen i Syria.

– Det er så mye vi ikke vet. Vi velger derfor å fokusere på de overgrepene vi har greid å bekrefte fremfor å prøve å si hvor mange som har blitt drept av hvem.

Som tidligere nevnt, var Aleppo høyt på den internasjonale agendaen før og under russernes og syriske mundigheters store offensiv mot de opprørskontrollerte delene av byen. Siden har det vært relativt stille. Solvang forteller at heller ikke HRW har fått tilgang etter at Assads styrker tok kontrollen.

– Bevisst taktikk fra regimet

– Det som er sikkert er at det er enorme ødeleggelser som vil ta ekstremt mye tid å bygge opp igjen. Noen har vendt tilbake til byen etter å ha vært på flukt, men mange som bodde der før eller under bombingen befinner seg nå i Idlib-provinsen som fortsatt kontrolleres av opprørsgrupper. Dét har blitt et samlingssted for internt fordrevne med enorme lidelser:

– Dét er bekymringsfullt i forhold til hva som vil skje dersom regjeringshæren setter inn angrep for å ta over Idlib også. Det er flere slike opprørskontrollerte «lommer» – blant annet Deraa og østlige Ghouta – som er omringet av Assads styrker. De nekter humanitær hjelp å komme inn, som igjen gjør situasjonen for mennesker som befinner seg der ulevelig. Dette er en bevisst taktikk fra regimet og er et brudd på folkeretten, sier HRW-etterforskeren.

Solvang forteller at det er store forskjeller i den humanitære situasjonen, avhengig av hvilket område i det konfliktherjede landet man befinner seg.

– I enkelte, hovedsakelig myndighetskontrollerte, områder går livet sin gang. I andre områder er situasjonen prekær, uten vann, mat, elektrisitet. Vi kan kanskje si at større områder av Syria er tryggere for sivilbefolkningen i dag, fordi myndighetene kontrollerer mer, men dette korrelerer ikke nødvendigvis med antall mennesker i disse områdene. Selv om flere områder er uten kamphandlinger, er det flere mennesker som er på flukt nå enn for et år siden.

– Syriske turistmyndigheter poster stadig filmer der mennesker koser seg på stranda, på markeder. Hvordan vil du karakterisere «informasjonsskrigen» nå?

– Det er mange sannheter om Syria. Når medier rapporterer om at syriske myndigheter angriper et sykehus er det sant, på lik linje med at noen bader på stranda i Tartus eller går på markedet i Damaskus. Avhengig av hvor man måtte være og hvilket ståsted man har, ser Syria veldig forskjellig ut. Problemet oppstår når man prøver å gi en forenklet fremstilling og later som det gjelder for hele Syria.

Solvang ønsker ikke svare på om han mener Bashar al-Assad må bort fra sin maktposisjon for å få til en løsning på konflikten.

– Dette er et spørsmål Human Rights Watch ikke tar stilling til. Vi er opptatt av at de som er ansvarlig for overgrep må stilles til ansvar, og mener Assad og hans nærmeste må etterforskes og holdes ansvarlig for en stor del av overgrepene og rettighetssbruddene i Syria. Dét er sett fra et folkerettsperspektiv, ikke fra et politisk perspektiv. Det er en kjennsgjerning at det er vanskelig å få til fredssamtaler dersom de som har begått overgrep ikke holdes ansvarlig. Vi har dokumentert overgrep fra praktisk talt alle parter i denne konflikten.

Solvang påpeker at Assads rolle er et spørsmål som ikke bare opptar vestlige myndigheter. At mange opposisjonsgrupper som deltar i fredsforhandlinger også har uttrykt at de krever diktatorens avgang før man kan finne en politisk løsning.

– Dette kan jo endre seg, men foreløpig har uenigheten om Assads fremtid i Syria vært et av de store hindrene for å få til en løsning.

– Har blokkert resolusjon etter resolusjon

– Så hva må egentlig til for å få til en fred?

– Vårt mandat er at sivilbefolkningen ikke skal lide. Det betyr at alle parter må overholde folkeretten. Det største problemet er at Russland – en aktiv part i konflikten – har blokkert resolusjon etter resolusjon i FNs sikkerhetsråd. I fjor opprette derfor FNs Generalforsamling en etterforskningsmekanisme som skal samle bevis for alvorlige overgrep. Gitt situasjonen er dette veldig viktig, for dét er et første skritt mot å holde de som står for overgrep ansvarlige.

HRW-etterforskeren mener nedgang i vold i store deler av landet den siste tiden er positivt, men påpeker samtidig at det har man sett før. At det har ført til påfølgende intensiverte handlinger – som i Aleppo.

– Spørsmålet nå er hva som kommer. Jeg tenker da spesielt på Idlib og lignende soner som Assad-regimet nå sirkler inn. Dersom regimet – sammen med Russland og Iran – forsøker å ta Idlib, kan det bli stygt. Og i kampen om Raqqa og for å nedkjempe IS er det enormt mange ubesvart spørsmål. Mange ulike aktører vil ha kontroll og det kan komme til å bli enda mer komplisert enn om IS har kontrollen. Man skal alltid forsøke å være optimistisk, men her er det mange fallgruver som kan føre til en eskalering. Og når man snakker om nedgang i vold, er dét relativt. Det er fortsatt veldig mange som blir drept og såret i Syria. Hver eneste dag.

Jan Egeland, Flyktninghjelpen:

Som spesialrådgiver for FNs spesialutsending til Syria og som sjef for Flyktninghjelpens hjelpearbeidere på bakken i og rundt det konfliktherjede landet kjenner Jan Egeland situasjonen svært godt. Da Bistandsaktuelt snakker med han på telefon, skal han igjen til Genéve for å delta i nye samtaler for å løse krisen.

– Det som kjennetegner Syria i forhold til de andre store krisene i verden, er at det finnes en humanitær muskel som klarer å levere nødhjelp dersom partene ikke blokkerer tilgang. Problemet er at vi fortsatt blokkeres tilgang til mange områder og at vi ikke klarer å levere beskyttelse til sivilbefolkningen i en usedvanlig brutal krig.

Egeland bekrefter Abdulrahman Alawwas beskrivelser av at det i noen områder er blitt noe bedre fordi krigen og frontlinjene har flyttet seg.

– Mer har skjedd de siste fem månedene fra Aleppo til Homs og Damaskus med overgivelser og lokale avtaler om å avslutte kamphandlinger, enn i løpet av de forutgående tre år. Men jeg vil ikke si at det alt i alt har blitt bedre. Noen steder er det blitt verre, og krisen vil pågå i lang, lang tid fremover, sier Egeland.

– FNs Spesialutsending til Syria Staffan de Mistura sa sist uke at han «øyner et håp» for Syria nå. Deler du denne optimismen?

– Han er jo sjefen min i FNs meglerteam og jeg deler hans syn på at det er fornyet grunn til håp. Det er nå stadige møter mellom de viktigste eksterne aktørene med innflytelse på bakken. Spørsmålet er vel hva «framgang» består av, og hva som er realistisk på kort og lang sikt. Når jeg drar til Genéve igjen i kveld, er det fordi vi har møter med russerne, tyrkerne og iranerne om deres «avspenningssoner» og hvordan disse skal se ut. Så møter med russerne og amerikanerne om humanitær tilgang til sivilbefolkningen, og sist et møte i Støttegruppen for Syria (ISSG) om humanitære spørsmål og beskyttelse av sivile.

– Ingen snarlig varig løsning

– Det er mitt klare inntrykk at flere aktører nå ser at det ikke finnes en militær løsning samtidig som flere ser behovet for politiske løsninger. Grunnen til at det ikke har vært mer konkret framgang med avtalen mellom Russland, Tyrkia og Iran, er at forhandlingene nå i stor grad handler om hvordan de lokale avtalene skal gjennomføres i praksis. Jeg har ikke tro på en snarlig fred som gjelder hele Syria, men om lokale og tematiske avtaler som kan være byggeklosser for veien videre.

– Kan det bli fred i Syria med Bashar al-Assad? Kan det bli fred uten?

– Flyktninghjelpen er en upartisk og nøytral humanitær organisasjon med 3000 hjelpearbeidere på alle sider av denne konflikten så det avstår jeg fra å svare på, fordi det er et av stridstemaene ved forhandlingsbordet.

– Om IS drives ut av Raqqa, er man da nærmere en løsning på konflikten?

– Det man da har oppnådd er at den såkalte islamske staten har mistet sin såkalte «hovedstad». Det betyr at de mister territorium, men ikke at de blir borte. IS vil fortsette å være en voldelig aktør, med eller uten kontroll over Raqqa. Det er derfor jeg sier at dette er en mega-krise, og konflikten vil gå gjennom mange ulike faser før vi har en varig bedre situasjon for en forpint sivilbefolkning.

Egeland peker på at harde kamper i og rundt Raqqa (og Mosul i Irak; journ.anm) har sendt nye hundretusener på flukt. Han sier det har ført til en ny flukt-bølge.

– Bare fra Raqqa fylke har 170 000 flyktet de siste ukene. Det er tankevekkende hvor lite oppmerksomhet angrepet på Raqqa får sammenlignet med da Assad-siden og russerne bombet Aleppo. Den offensiven var riktignok verre, men sivile dør likefullt av angrep fra begge sider. Sivile er alene i en fortvilet situasjon, fanget i kryssilden mellom IS og bakkestyrker og fly som dundrer løs hver eneste dag.

Egeland mener «vi» ofte glemmer alle andre enn de som er ved den mest aktuelle frontlinjen, og peker på alle som fortsatt er igjen i byer som Aleppo, selv om «overkriftene nå har flyttet seg» til byer som Mosul (i Irak) og Raqqa.

– Det er i stor grad de samme menneskene som bor i Aleppo i dag, så russerne kan med en viss rett nå spørre «hvorfor ingen er opptatt av de sivile i Aleppo» nå. Men det er vanskelig å få oppmerksomhet om steder hvor historiefortellingen ikke har klare helter og skurker, der det bare er uforståelig kaos.

– Syria har i utgangspunktet fått veldig mye av verdens oppmerksomhet de siste årene, men oppmerksomheten vandrer fra område til område. Før var det Aleppo. Nå er det Raqqa. Lidelsene er fortsatt enorme selv om bombene har sluttet å falle. Generelt vil jeg si at det er veldig lite oppmerksomhet om de internt fordrevne i Syria. En gruppe som jo er større enn flyktningene som har forlatt landet. De er på mange måter navnløse og glemte.

– Har båret bensin til bålet

Etter seks år med med den største krigen i vår samtid, synes FN-spesialrådgiveren det til tider har vært tungt å holde beholde troen på en løsning.

– Ja periodevis har det vært vanskelig. Når nødhjelpskonvoier stoppes, bombes og både sjåfører og nødhjelpmottakere rammes av snikskyttere kan det føles håpløst. Når humanitært arbeid saboteres gang på gang av både myndigheter og opprørsgrupper: At kvinner og barn som ikke har noe med striden å gjøre nektes livsnødvendig hjelp, da er det også vanskelig å øyne håp.

Han mener likevel konflikten vil måtte komme til en avslutning, på et tidspunkt.

– Syrernes ulykke har vært totalt uforsonlige krefter som har trodd på en militær løsning, og de partene som har vært sterkest militært har ikke ønsket å ha forhandlinger. I tillegg har regionale og internasjonale stormakter båret bensin til bålet. Summen er en krig med en enorm intensitet og vanvittige lidelser. Nå må vi bruke all vår energi for å framskynde en avslutning på denne meningsløse krigen.

Noen ganger beskyldes vi for å være del av al-Qaida, andre ganger er vi spioner for CIA

Abdulrahman Almawwas, nestleder i organisasjonen White Helmets. Foto: Espen Røst

Er White Helmets terrorister?

White Helmets er gang på gang beskyldt for å være en part i konflikten i Syria, fordi de hovedsakelig arbeider inne i opprørskontrollerte områder. Det er hevdet at de er en del av opprørsbevegelsen og de er også omtalt som terrorister.

– Dette stemmer veldig dårlig med mine erfaringer. White Helmets er en organisasjon som rykker ut og hjelper folk etter angrep, sier Human Rights Watch´ Ole Solvang til Bistandsaktuelt.

Han mener sivilforsvarsorganisasjonen ofte har god informasjon om situasjonen på bakken, og forteller at Human Rights Watch har jevnlig dialog med De hvite hjelmene.

– Jeg mener det er en veldig god humanitær organisasjon som er til stor hjelp for sivile i de områdene de jobber. Grunnen til at de får slike beskyldninger rettet mot seg, er at de opererer i opposisjonskontrollerte områder. Det er logisk fordi det i disse områdene mangler det meste av infrastruktur: Ikke politi, ikke helsevesen, ingenting – alt har kollapset. At en organisasjon som White Helmets påtar seg et så stort ansvar i disse områdene, er ekstremt viktig.

Han synes ikke det er rart at Assad-regimet og dets støttespillere beskylder organisasjonen for å være del av opprørsbevegelsen.

– For de jobber på mange måter mot dét Assad er i ferd med å ødelegge. Når organisasjoner, lokale eller internasjonale, skal inn i områder med konflikt, må man ofte koordinere arbeidet med militære aktører for å få tilgang. Det betyr ikke at man er del av eller har samme agenda som disse gruppene, sier Solvang.

Også spesialrådgiver for FN og Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland mener White Helmets har gjort en imponerende innsats.

– De er en organisasjon som har ofret mye for å hjelpe sivile på den ene siden av stridslinjene. De har klart tatt parti og noe av det de har uttrykt har jeg vært uenig i; blant annet kritikken mot FN og Røde Halvmåne. Som FNs organisasjoner og Røde Halvmåne er Flyktninghjelpen en annen type organisasjon, som ikke tar stilling i politiske spørsmål. Men White Helmets står for heroisk innsats under helt forferdelige forhold. Dét er det all grunn til å lovprise.

Dét spørsmålet avstår jeg fra å svare på, fordi det er et av stridstemaene ved forhandlingsbordet

Jan Egeland, spesialrådgiver for FN i Syria og generalsekretær i Flyktninghjelpen. Foto: Espen Røst

Hvem dreper hvem i Syria?

Ifølge The Syrian Center for Policy Research var antall døde i den syriske konflikten 470 000 – i februar 2016. Tallene er usikre, men FNs spesialutsending kom to måneder senere med et lignende anslag. Volden har ikke avtatt siden den gang. Bare flyttet på seg. Men hvem dreper egentlig hvem i den syriske konflikten?

Spørsmålet er stilt av The Syria Campaign, som har brukt tilgjengelig statistikk fra The Syrian Network For Human Rights for å finne ut hvem som står bak volden mot sivile. Funnene er «sjokkerende», ifølge organisasjonen selv:

«94 prosent av alle sivile som er drept, er drept av regimet og dets allierte».

190 723 mennesker er drept av Bashar al Assad og hans støttespillere. Til sammenligning står ulike opprørsgrupper bak 3352 drap og terrorgruppa IS står for 3352 av alle drap begått i Syria fra 2011 til 2017, hevder organisasjonen.

Regelmessig blokkering av humanitær bistand resulterer i stadig nye døde og enda mer lidelse, ifølge FNs kontor for kordinering av humanitær bistand (OCHA), som mener «raseriet» over overgrepene mot det syriske folk «må fortsette». For uten en politisk løsning vil overgrepene «sannsynligvis fortsette ut hele 2017». Minst.

ISIL bærer et enormt ansvar for sivilbefolkningens krevende situasjon

Utenriksminister Børge Brende. Foto: Espen Røst

– Ingen fred med Assad som president

På spørsmål om Bashar al-Assad må bort fra sin maktposisjon for å få en løsning på konflikten i Syria, er utenriksminister Børge Brende soleklar:

– Norge har lenge ment at det ikke vil bli varig fred med Assad som president og at konflikten må løses gjennom en politisk prosess. Vi har stor tiltro til de FN-ledede forhandlingene i Genève, sier Brende til Bistandsaktuelt.

– Men hva må egentlig til for å få til en fred?

– Skal FN lykkes i å få på plass en politisk avtale må partene vise politisk vilje til å forhandle og inngå kompromisser. I tillegg er det avgjørende at de internasjonale og regionale aktørene som er tett involvert i konflikten engasjerer seg og viser vilje til å få på plass en politisk avtale.

– Er du optimist på vegne av de pågående forhandlingene?

– Jeg opplever at Russland nå i større grad ser etter en utvei. Astana-avtalen som Russland, Tyrkia og Iran har fremforhandlet har bidratt til å redusere voldsnivået siden begynnelsen av mai. Dette er et viktig bidrag til forhandlingene.

Utenriksministeren forteller at han følger nøye med på de humanitære konsekvensene av det han omtaler som «frigjøringen av Raqqa».

– Over 200 000 mennesker har flyktet siden offensiven begynte i november. ISIL bærer et enormt ansvar for sivilbefolkningens krevende situasjon. Etter hvert som Raqqa og øvrige områder i Syria frigjøres fra ISIL, må vi forvente at også den humanitære tilgangen økes. Det vil bety større mulighet til å imøtekomme det vi må anta er store humanitære behov.

Han sier «frigjøring av Raqqa» er svært viktig om man skal lykkes i kampen mot IS.

– Byen er symbolsk viktig for terrororganisasjonen og har vært et arnested for terrorplanlegging. Men for å oppnå fred er det samtidig avgjørende at de FN-ledede politiske forhandlingene lykkes.

Norsk bistand til Syria:

På giverkonferansen for Syria og nabolandene i London i 2016, erklærte regjeringen at Norge vil bidra med 10 milliarder kroner i bistand til Syria og nabolandene de neste fire årene.

Støtten vil gå til utdanning, helse, mat, beskyttelse, vann- og sanitær, samt arbeid med ofre for seksualisert vold. Midlene kanaliseres gjennom FN og hjelpeorganisasjoner.

Dette er norske bistandsoverføringer, hovedsakelig humanitære midler, rettet mot Syria og nabolandene de siste fem årene:

  • 2017: 2,3 milliarder kroner (så langt i år)
  • 2016: 2,7 milliarder kroner
  • 2015: 1,57 milliarder kroner
  • 2014: 864 millioner kroner
  • 2013: 669 millioner kroner

Kilde: Utenriksdepartementet

Publisert: 26.06.2017 08:00:11 Sist oppdatert: 26.06.2017 08:00:13

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.