Filmskaper og journalist Sahar Fetrat (21) utenfor kontorene til sitt nystartede filmproduksjonsselskap i Kabul, Afghanistan. Foto: Wali Aman

– Burqa er ikke det største problemet

Sahar Fetrat (21) vil knuse stereotypier, sexisme og kvinnefiendtlighet – med film. Se hvordan afghanske kvinner trakasseres på gata i hennes dokumentar «Do not trust my silence».

Av Espen Røst Sist oppdatert: 11.05.2017 05.35.06

– Afghanistan er et av de farligste og vanskeligste landene i verden å være kvinne. Vi møter enormt mange utfordringer, hver eneste dag. Bare fordi vi er – kvinner.

Det sier Sahar Fetrat (21) til Bistandsaktuelt via WhatsApp fra den afghanske hovedstaden. Journalisten og filmskaperen omtaler seg som «feministisk aktivist» og har laget flere kortfilmer om kvinners hverdag i det konfliktherjede hjemlandet.

Siden Talibans fall har mye blitt bedre, men Sahar mener det er et stort sprik fra de fine formuleringene i grunnloven til realiteten i kvinners hverdag:

«En hver form for diskriminering og forskjellsbehandling av Afghanistans borgere skal være forbudt. Afghanistans borgere, menn og kvinner, har like rettigheter og plikter overfor loven», heter det i artikkel 22 i den afghanske grunnloven.

– Dette er veldig langt unna kvinners hverdag i dette landet, sier Sahar Fetrat.

Samtidig mener hun det har vært en endring det siste tiåret.

– Mye har skjedd etter Talibans fall. Spesielt her i Kabul er det nye muligheter for kvinner, og etterhvert som flere jenter får utdanning, endres også samfunnet. I Kabul kan menn nå se konservative og liberale kvinner jobbe sammen mot ulikheter og for å utfordre stereotypier.

Ble bare 27 år

Sahar Fetrat ble født i Afghanistan, men familien flyttet til Iran da Taliban tok makten. Etter noen år dro familien videre til Pakistan, før de kom hjem til Kabul i 2006. Ved siden av sitt helt nystartede filmproduksjonsselskap studerer hun nå næringslivsstudier ved American University i den afghanske hovedstaden.

– Jeg har sett hvordan mødrene våre – og mødrene deres – har kjempet for sine rettigheter. Og at de har gjort det med enormt store begrensninger. Det har gitt meg kraft til å fortsette kampen. Samtidig utgjør ikke kvinner som meg – som har fått muligheter og utdanning – en stor andel. Jeg kan ikke hevde å representere «Den afghanske kvinnen». Foreløpig lever de aller fleste undertrykte liv. De utsettes for sexisme og trakassering i sin hverdag.

Ifølge «Strategy and National Action Plan on the Elimination of Violence against Women, 2016 - 2020» er vold mot kvinner et enormt problem med store konsekvenser for hele det adghanske samfunnet. Afghanistan har en av verdens høyeste voldsnivåer og problemet har rot i en «fundamental overbevisning om at kvinner og jenter er mindre verdt enn gutter og menn», heter det i dokumentet som også påpeker at brorparten av landets befolkning mener kvinnens plass er i hjemmet, for å gjøre husarbeid og oppdra barn.

Amnesty International er blant flere menneskerettsorganisasjoner som har avdekket overgrep mot kvinner, men de aller fleste kvinneundertrykkende handlinger skjer uten at de fanges opp av verdenssamfunnets lyskastere.

Men én hendelse ble spesielt godt dokumentert. Det var i mars 2015. Farkhunda Malikzada var på vei hjem fra koranskolen der hun jobbet som frivillig. Ifølge BBC stoppet hun i Shah-e Du Shamshira-moskeen for å be, men endte i en disputt med en mann som solgte såkalte charms – små papirlapper med koran-vers – som den unge kvinnen mente var u-islamsk. En anklage ble kastet tilbake mot Farkhunda: at hun selv var u-islamsk, sendt av «amerikanerne». Så en til: at hun hadde brent Koranen. Ingen av anklagene stemte, men det betød lite for den voksende mobben.

«Drep henne», ropte én. Flere gjentok budskapet. Farkhunda ble slått og sparket. Overkjørt av en bil og dratt nedover veien. Steinet. Påtent. Da folkemengden løste seg opp, lå den unge kvinnen igjen i det tørre elveleiet i sentrum av Kabul.

Farkhunda Malikzada ble 27 år.

Ikke fra Taliban

– Dette er et komplisert land, og historien om Farkhunda er bare en av mange. Den sjokkerte Afghanistan og ble så stor fordi media gjorde den stor. Det mange ikke vet er at det finnes farkhundaer over hele Afghanistan, som opplever vold og overgrep og sjikane, hver eneste dag. Det blir bare ikke rapportert. Det mest bekymringsfulle er at mennene som drepte Farkhunda ikke var fra en terrorgruppe eller fra Taliban. Det var vanlige menn, sier Sahar Fetrat.

Overgrepet sjokkerte en hel verden, men mange av de som deltok i mishandlingen ble aldri straffeforfulgt. Nær 30 menn ble dømt til kortere straffer, inkludert en gruppe politimenn som ikke klarte å stoppe overgrepene. Elleve menn ble dømt til seksten år i fengsel, fire ble dømt til døden. Men flere av de dømte har ifølge Human Rights Watch fått redusert sine straffer i ettertid.

Sahar Fetrat mener drapet likevel kan ha bidratt til en økt bevissthet om kvinners rettigheter. I hvert fall for en stund. Da en gruppe kvinner valgte å bære Farkhunda Malikzadas kiste i begravelsen hennes med slagordet «ingen mann skal få røre Farkhunda igjen» – var det en milepæl i afghansk historie. Den drepte 27-åringen er senere beæret med tittelen martyr, som vanligvis er forbeholdt falne soldater.

– Det som skjedde med Farkhunda rystet hele landet. Afghanske media og sosiale medier spilte en viktig rolle for at folk skulle få vite hva som skjedde og bidro til de store demonstrasjonene, til at kvinner ble mer forent om rettigheter. Men det voldsomme engasjementet varte kun i noen måneder,  og rettsaken gav ikke Farkhunda rettferdighet. Nå er saken nesten helt glemt.

Trakasseres

Sahar Fetrat var bare 17 år gammel da hun lagde den kortfilmen «Do not trust my silence» med to venninner. Hun forteller at egne og andres erfaring med «seksuell trakassering» på gata inspirerte de tre unge jentene til å lage filmen.

– Mange jeg kjente klaget, men ingen gjorde noe med det. Da jeg opplevde at trakasseringen hadde blitt en norm, noe som skjedde hele tiden, bestemte jeg meg for å bruke film for å beskrive situasjonen, forteller Sahar.

Det var en vanskelig oppgave. De unge filmskaperne møtte på utfordringer da de begynte opptakene. De ble kastet stein etter. Hånet, sjikanert.

 

– Det var ikke lett, og filmen viser vel bare ti prosent av hvordan situasjonen egentlig er.

Sahar Fetrat mener likevel vestlige medier har vært unyanserte i sin dekning av det konfliktherjede landet. At en misoppfattelse har fått bre om seg: At «afghanske kvinner bare er undertrykt og ikke gjør særlig mye for å bedre sin situasjon».

– I mine filmer vil jeg ikke bare tegne et mørkt bilde. Jeg vil vise virkeligheten, slik den er. Ofte tegnes et trist bilde av landet mitt som forteller at alle kvinner er undertrykt. Slik er det jo ikke. I virkeligheten er kvinner i Afghanistan både ofre og vinnere.

Fengslet i burqa

– Mange kvinner undertrykkes selvfølgelig, og burqaen er en realitet – men det betyr ikke at alle kvinner er «fengslet i en burqa», sier Sahar og forteller at hun aldri har ikledd seg plagget hun omtaler som undertykkende.

– Hvorfor skulle jeg det? Det er nedverdigende, og ingen vil vel egentlig gå med det av fri vilje. Men for øyeblikket er ikke burqaen afghanske kvinners største utfordring. Den største hindringen er hvordan vi ignoreres over alt. At ingen regner oss som samfunnsborgere. At vår stemme ikke teller.

Hun sier at det er nettopp derfor kvinnelige historiefortellere er så viktig for Afghanistan, og har nettopp startet sitt eget filmproduksjonsselskap der hun håper å skape en  plattform og et nettverk for unge kvinnelige filmskapere. Et trygt arbeidsfelleskap for å formidle nyanserte historier i og utenfor landet.

– Mer enn mannlige journalister eller kvinnelige journalister fra utlandet, er det viktig å ha lokale kvinnelige journalister fordi de har dypere forståelse for kvinners situasjon. Nok kvinne-historier er fortalt av menn, og det er selvfølgelig ingen som kan fortelle våre historier bedre enn oss selv.

Sahar Fetrat sier feminisme er å annerkjenne kvinners kraft og muligheter.

– Det handler om å ta ansvar, utvikle intellektet, ikke bli ofre og å ha omsorg for alle kvinner – i et søsterskap. For meg betyr det å heve stemmen når ulikhet trer fram.

Kan ha en pris

Denne uka lanserer Norad «A Question of Implementation; Strategies for supporting the Women, Peace and Security Agenda in Afghanistan». I rapporten heter det at det er et «mulighetsvindu» for satsing på «kvinner, fred og sikkerhet» nå: Sittende afghanske myndigheter er reformvennlige og har akkurat lansert en «Action Plan» som blant annet gir kvinner en styrket mulighet til formulere egne behov, som kan brukes positivt.

Siden Talibans fall har det vært en internasjonal innsats for å bedre kvinners rettigheter, men hva tenker Sahar om Afghanistan-bistanden rettet mot kvinner?

– Mye penger har kommet til Afghanistan med merkelappen «kvinner», men mesteparten har gått til menn som egentlig ikke tror på kvinners rettigheter. Det er hyklersk når kvinnesak brukes symbolsk for å fylle egne lommer – jeg har sett dét skje, igjen og igjen. Dersom norske myndigheter ønsker å hjelpe, kan de støtte kvinner direkte gjennom studie-stipender, eller ved å støtte kvinnelige entreprenører som bidrar til at kvinner kommer i jobb. Det er først når kvinner blir økonomisk uavhengig, at alt kan endres.

– Flere afghanske kvinner jobber, deltar, men i en fersk kommentar i The New York Times påpekes det at det er de dypereliggende holdningene til kvinnens rolle  i samfunnet som er de vanskeligste å endre. Er du enig i en slik betraktning?

– Absolutt. Kultur, religion og patriarkatets dype røtter gjør det ekstremt vanskelig å utfordre folk til å tenke nytt. Jeg håper å kunne være en stemme som bidrar til forandring og mener jeg og mine medsøstre har vist hvor viktig det kan være at kvinner får utdannelse, får seg en jobb, deltar og utfordrer samfunnsnormer.

– Det finnes kanskje krefter som ikke liker det du gjør. At du lager film. Ytrer deg offentlig. Utfordrer. Blir du ikke redd?

– Jeg forstår at stemmen min og arbeidet med film kan gjøre noen sinte. Jeg skjønner at denne kampen kan ha sin pris, men jeg tror veldig sterkt på verdien av frihet og rettferdighet. Jeg er ikke redd, men det er ikke lett å være kvinne å gå ut i Kabuls gater med et kamera. Folk er ikke vant til det. Men at kvinner som meg er ute og gjør jobben min, er også en del av denne kampen. Jeg vil vise at kvinner kan og at afghanske kvinner er mye sterkere enn det bildet som ofte tegnes av oss. Mange har ikke muligheter til å bli hørt, men jeg har fått den muligheten. Det er min plikt å bruke stemmen for forandring.

Det finnes Farkhundaer over hele Afghanistan, som opplever vold og overgrep og sjikane, hver eneste dag

Sahar Fetrat
Et marked i Kabul, høsten 2016. Kvinners rettigheter er fortsatt en enorm utfordring i et konfliktherjet Afghanistan. Foto: Moe Zoyari / Redux / NTB Scanpix

Sahar Fetrat (21)

  • Journalist, regissør og kvinneaktivist.
  • Bodde de første leveårene i Iran og Pakistan. Flyttet hjem til Kabul i 2006.
  • Fra 2008 deltok hun i frivillig samfunnsarbeid som del av skolegangen, og året etter engasjerte hun seg organisasjonen Hadia som jobber for jenters utdanning
  • I 2011 ble hun med i prosjektet «Global Video Letters» der hun lærte å bruke filmkamera. Med norske Anders Sømme Hammer og Christoffer Næss som mentorer lagde hun og to andre unge jenter dokumentaren «Kabul Cards». Målet var å vise at Afghanistan er mer enn krig og konflikt.
  • Etter at hun avsluttet videregående skole i 2012 ble hun tatt opp i det USA-finansierte prosjektet «The Afghan Voices» med målsetning om å løfte fram nye filmskapere.
  • Året etter kom hennes første dokumentar, «Tark», som skildrer livet til en kvinne som har satt seg fore å hjelpe narkomane bort fra gata. Samme år kom også «Do not trust my silence» om hvordan kvinner trakasseres på gata i Kabul.
  • I 2013 ble hun kåret av den afghanske TV-kanalen TOLO til en av Afghanistans hundre mest innflytelsesrike unge mennesker.
  • Hun er nå del av kollektivet Sahar Speaks som ble startet av den amrikansk-britiske journalisten Amie Ferris-Rotman. Sahar Speaks søker å fremme kvinnelige journalisters arbeid lokalt og internasjonalt. Sahar Fetrat har blant annet publisert arbeid på Huffington Post.
  • 21-åringen har akkurat startet sitt eget filmproduksjonsselskap og studerer i tillegg business ved American University i Kabul.

Norsk arbeid med kvinners rettigheter i Afghanistan:

Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående, heter det i innledningen av den offentlige utredningen «En god alliert - Norge i Afghanistan 2001 - 2014» som ble publisert sent i 2016.

«Militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001. Krigshandlinger undergraver grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling, truer oppnådde resultater og svekker mulighetene for å bygge en stabil, fungerende statsmakt på demokratisk grunnlag. Politiske og sosiale endringer initiert utenfra har hatt støtte i afghanske reform-miljøer, men har møtt motstand fra konservative, religiøse og nasjonalistiske krefter samt fra forskjellige lokale makthavere», heter det i NOU 2016:8 før det påpekes at Norge ikke har utgjort en betydelig forskjell «i det store bildet» til tross for at Norge har brukt om lag 20 milliarder kroner på militær og sivil innsats i perioden utredningen omhandler.

8,4 milliarder kroner er brukt på «sivile formål» der norske myndigheter har prioritert tre sektorer: utdanning, styresett og landsbygdutvikling. I tillegg har Norge vektlagt tverrgående temaer som kvinner, fred og sikkerhet, korrupsjon og menneskerettigheter. «Innenfor det begrensede handlingsrommet som fantes, har Norge oppnådd enkelte resultater. Kritikken om manglende samordning og svak oppbygging av lokal kapasitet rammer imidlertid også Norge, selv om norske myndigheter har søkt å fremme både afghansk eierskap og koordinering av den internasjonale bistanden».

Norske myndigheters arbeid med å fremme kvinners rettigheter i Afghanistan har hovedsakelig fulgt to spor:  politiske påvirkningsarbeide samt likestillingsarbeide utført av FN-organer og organisasjoner som har fått økonomisk støtte.

«Å endre kulturelt og religiøst baserte verdier tar lang tid i de fleste samfunn. Endringer i afghanske samfunnsstrukturer som fører til at kvinner får økt innflytelse og flere rettigheter, fordrer konkrete tiltak. Politisk retorikk og tilslutning til internasjonale konvensjoner gir i seg selv få resultater. Prosjekter som styrker kvinners tilgang til ressurser og tjenester i praksis er derfor viktige. At kvinners rettigheter er en del av de fleste pro-sjekter norske myndigheter støtter, kan indirekte bidra til en slik endring. Utdanning for jenter er et eksempel på et initiativ som på lengre sikt kan styrke kvinners stilling i samfunnet», heter det i utredningen.

Ny Norad-rapport om Kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan:

Formålet med rapporten som lanseres denne uka er å få en bedre forståelse av sentrale områder for gjennomføring av Norges handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan. Rapporten anbefaler blant annet at norske myndigheter justerer innsatsen og prioriterer:

  • Å koordinere og «fokusere bredden av norsk kompetanse og virkemiddelapparat»
  • Å forplikte seg til en langsiktig «kvinner, fred og sikkerhet»-innsats, særlig innen utdanning, helse og jobbskaping
  • Å bidra til å styrke rettsapparatet og beskyttelse av kvinner mot vold
  • Målrette kapasitetsbygging og utdanning mot «kvinners deltakelse i policy-utvikling og beslutningstaking som bygger politisk bevissthet og institusjonell kapasitet»
  • Støtte spesielt opp om kvinnelige IDPs (Internally Displaced People) rettigheter, inkludert humanitære behov og økonomiske deltakelse»
  • «Undersøke og dekke kunnskapshull»

Kilde: Norad

Publisert: 11.05.2017 05.35.04 Sist oppdatert: 11.05.2017 05.35.06

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.