Ayesha Khatun er en av mange som gir dramatiske vitnesbyrd om hærens overgrep. Foto: Fabeha Monir

Rohingyaenes vitnesbyrd

– Jeg har ikke sovet siden soldatene drepte mannen min og våre to sønner, sier Ayesha Khatun, mens hun ser opp på den mørke himmelen. Etter åtte dagers flukt gjennom jungelen i Myanmar er hun og de to døtrene nå i sikkerhet i Bangladesh.

Av Av Fabeha Monir (tekst og foto), i Bangladesh Sist oppdatert: 26.10.2017 11:31:53

Ayesha Khatun klarer ikke å sove om nettene. De fysiske og psykiske arrene 

etter det som har skjedd med familien hennes er for store.  

– Jeg har vondt i brystet og klarer så vidt å stå oppreist, sier hun.

De to døtrene i tenårene, Yesin Ara og Tashin Ara, sitter tett inntil henne på plastteppet i familiens provisoriske bolig. Den er laget av bambus og presenning, og er en av mange i den vidstrakte flyktningleiren Kutupalong Camp nær den bangladeshiske feriebyen Cox’s Bazar.

Historien hun har å fortelle om hva som skjedde i hjemlandet Myanmar er dramatisk:

– Først beordret de mannen min og sønnene mine til å gjøre i stand sin egen gravplass, så bandt soldatene hendene deres og bare skjøt dem ned, sier Ayesha med tårer i øynene.

Tashin Ara, den yngste datteren, tørker vekk morens tårer før hun selv legger til:

– Pappa dro uten å ha spist den dagen. Han hadde feber. Jeg stelte i stand frokosten hans mens jeg ventet på ham. De drepte alle mennene.

 

Brutale militæraksjoner

Siden slutten av august har Myanmars militære vært engasjert i en brutal militær operasjon mot rohingyaene, en muslimsk etnisk minoritet, i den nordlige delen av staten Rakhine.

Myndighetene i Myanmar har i flere år nektet rohingyaene statsborgerskap og grunnleggende rettigheter. Den siste voldsbølgen ble trolig utløst av at bevæpnede rohingya-opprørere gikk til angrep på sikkerhetsstyrkene den 25. august.

Siden da har mer enn 600 000 rohingyaer flyktet fra det, i hovedsak, buddhistiske landet. De har tatt seg over til nabolandet Bangladesh.

Rundt byen Cox’s Bazar finner man nå tett befolkede flyktningleirer fulle av kvinner og barn. De fleste åssidene er dekket av uoffisielle og provisoriske leirer.

Flyktningene har akutt behov for omfattende humanitær hjelp. Det haster med å dekke behov for husly, mat, sanitære forhold og medisinsk hjelp.

En av Ayeshas bekymringer er sikkerheten til de unge jentene.

– Soldatene tok jentene våre. Voldtok og drepte dem. Jeg flyktet med døtrene mine, uten engang å se meg tilbake. Vi forlot de døde kroppene til mannen min og sønnene mine. Jeg måtte redde mine døtres ære. Jeg måtte redde dem, for enhver pris, sier Ayesha.

 

Gikk i åtte dager

Datteren, Yesin Ara (14), forteller om hvordan soldatene tok med seg kvinner som senere ble funnet døde i elva.

– Jeg har aldri løpt så fort i hele mitt liv. Vi hadde ikke engang tid til å gråte, sier hun.

Da de flyktet fra landsbyen sin – Maung Nu – oppdaget de at de var blant tusener av mennesker, de fleste kvinner og barn, som flyktet fra en rekke landsbyer i Vest-Myanmar.

– Militæret skjøt først skudd i lufta, deretter rettet de våpnene mot menneskene som flyktet. Mange falt om i det sølete vannet, døde eller skadde, sier Ayesha.

– Vi gikk i åtte dager, gjemte oss som dyr i jungelen, gikk over åser og krysset elver. Beina mine var slitne og jeg var tom i hjertet, men jeg fortsatte for døtrene mine sin skyld. Etter å ha krysset elven Naf, fant vi sønnen min Edris i live, men kona hans og barna var fremdeles savnet, forteller hun.

Etter en uke i Kutupalang-leiren ble hele familien gjenforent. Idris fant igjen kone og barn i en stor menneskemengde på veien, da han jobbet som frivillig på en nødhjelpsbil og delte ut rissekker og vannflasker.

– Jeg bar både sønnen min, Rahim (4), og dattera mi, Minara (1), på skuldrene mine og gikk mot Bangladesh da jeg hørte fra naboer at resten av familien allerede hadde krysset Naf, sier Idris’ kone, Nurankis (25), mens hun hoster konstant. Begge barna er underernærte og sitter stille med store øyne ved siden av foreldrene sine.

 

– Alvorlig krise

FNs barnefond Unicef har slått alarm om barnas situasjon i leirene og karakteriserer den som «en alvorlig nødssituasjon som truer liv».

– Flyktningkrisen rohingyaene opplever er på nippet til å bli en humanitær katastrofe, uttalte Unicef i slutten av september.

Amena Begum jobber for BRAC, den største utviklingsorganisasjonen i Bangladesh. Hun er en av over 300 fra organisasjonen som jobber i leirene. Situasjonen er kritisk, ifølge Begum.

– I hvert eneste telt eller skur befinner det seg nyfødte eller barn under ett år. Og vi aner ikke hvordan vi skal takle den helsekrisa som trolig vil oppstå, sier hun.

Hun forteller at den bangladeshiske hæren daglig deler ut nødhjelp til flyktningene fra minst 100 lastebiler. Dette er hjelp som kommer fra lokale bangladeshere og som har gjort at Ayesha og hennes familie har fått ett måltid om dagen.

Ved hvert distribusjonspunkt for nødhjelp står det barn og kvinner, mange med barn på skuldrene, i øsregn og forsøker å få tak i mat, presenninger og klær fra det bangladeshiske militære.

Nødhjelpsorganisasjoner har begynt å gi tusenvis av sultende rohingya-barn livreddende peanøttsmør, samtidig som de advarer om en forestående «katastrofe».

 

Mangler mat

Senowara Begum (30) er på vei tilbake fra køen hvor nødhjelp distribueres, når hennes seks måneder gamle sønn, Shahed, begynner å kaste opp flere ganger. Han har diaré.

– Jeg produserer ikke nok melk til ham, og han hoster og har feber, forteller hun mens hun forsøker å amme ham.

– Vi kom hit for en måned siden, og jeg har bare laget mat én gang. Vi har ikke noe å spise. Mannen min leter etter hjelp her og der. Han får tak i litt mat, men det er ikke nok.

Den 30-årige moren er redd og liker ikke å gå ut. Hun er redd for å miste stedet hun bor, selv om det eneste hun har der er et plastteppe å sove på.

Hun og mannen fikk bare med seg familien over grensen, ingen eiendeler. Kuene og pengene ble igjen hjemme, men som han sier: – Bare det å være i live er en lykke for en rohingya.

Senowara er bekymret for spebarnets helse, og det har gjort et sterkt inntrykk at hennes brors sønn døde i forrige uke.

– Jeg vil redde barnet mitt, men jeg vet ikke hvordan, sier hun med frykt i stemmen.

Mohammed Salim er redd for det samme. Han har fire døtre, alle fremdeles småbarn. Han bor med kona og barna i Tangkhali-leiren som er svært dårlig utstyrt. De har kun en presenning over hodet og trangt med plass. Soudira, den yngste datteren, er sju måneder gammel og har diaré og er underernært.

– Med en gang vi hørte skuddene fra soldatene flyktet vi med alle barna våre, sier Selim, – jeg tok tre mens kona mi bar den yngste. Vi ville bare redde barna våre. Soldatene drepte alle de kom over, også barn og gamle.

Selim vasker datteren Soudira for tredje gang, mens vi fortsetter å snakke om undertrykkelsen rohingyaene har opplevd i Myanmar.

 

Bekymret for jentene

– De hater oss, de viste ingen barmhjertighet overfor barn eller gravide kvinner, og de sa klart fra at vi ikke hørte hjemme i Myanmar. For dem er vi ikke mennesker, forteller Selim mens døtrene gråter.

Men det de har opplevd på den andre siden av grensen står i sterk kontrast til møtet med gjestfriheten i nabolandet.

– Det er det som holder oss i live; menneskenes godhet, sier Selims syke kone, Senora Begum, – men hvor lenge kan det vare?

Frykten for det uvisse er tydelig i ansiktene til alle rohingya-flyktningene. I likhet med Soudiras mor er også Ayesha Khatun bekymret for sine to døtre.

– Om natta må jeg være på vakt for de to jentene mine. Overalt er jenter de mest sårbare, og nå er vi flyktninger, sier Ayesha Khatun, og fortsetter

– Vi savner alle landsbyen vår. Vi er takknemlige for all den godheten vi har møtt hos folk, men en eske med mat kan ikke helbrede et såret hjerte.

Vi har mistet så ubeskrivelig mye. Selv om jeg ønsker det, kan jeg ikke dra tilbake til landsbyen min. Det er en så hjerteskjærende følelse at bare de som har opplevd det kan skjønne det.

 

Artikkelforfatter Fabeha Monir er Bistandsaktuelts lokale korrespondent i Bangladesh.

Senowara Begum (30) og ­sønnen Shahed på et halvt år. De har mistet alt de eier. Sønnen til Senowaras bror døde for kort tid siden, og hun er bekymret for Shahed som er syk med diaré. Foto: Fabeha Monir
Idris, Ayeshas sønn, sammen med kona ­Nurankis, sønnen Rahim (4), og datteren, Minara (1). – Jeg hørte faren min be om vann før soldatene skjøt han. Han hadde aldri gjort noen noe vondt, forteller Idris.
– Soldatene i ­Myanmar hater oss, og viser ingen nåde, sier ­Mohammed ­Selim. Sammen med kona og fire små døtre rakk han akkurat å flykte. Mange i landsbyen ble drept.
Publisert: 26.10.2017 11:31:52 Sist oppdatert: 26.10.2017 11:31:53

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.