Yunus (10 dager) i fanget til moren Aysha (24) i Thankhali flyktningleir i Teknaf. Foto: Fabeha Monir

– Da Yunus ble født, hadde jeg ingen klær til ham

En halv million rohingyaer har flyktet fra volden i Myanmar og over grensen til Bangladesh. Aysha (24) var høygravid da hun måtte flykte.

Av Fabeha Monir / Bangladesh Sist oppdatert: 05.10.2017 05.45.26

Bistandsaktuelts lokale medarbeider i Bangladesh, journalisten Fabeha Monir, har snakket med en rekke flyktninger om deres opplevelser. Her er den tredje historien. 

Aysha (24) forteller:

Sammen med Yunus (10 dager) i Thankhali flyktningleir i Teknaf

– Jeg fødte sønnen min for ti dager siden i denne flyktningleiren. Det var den andre dagen min i Bangladesh, og jeg visste ikke hvor mannen min eller de andre barna mine var.

I disse åsene oppholder det seg tusenvis av mennesker som oss, og mannen min lette etter meg overalt. De fant meg for en uke siden ved hjelp av naboer og slektninger. Når jeg ser på ansiktet til sønnen min, minner det meg om da vi rømte fra landet vårt. Jeg kan aldri glemme de døde ansiktene til slektningene mine. Da vi rømte, så jeg skadde kropper, og vi var på tå hev på grunn av lyden av skudd.

 

Militær tortur er ikke nytt for oss; de anser ikke oss som mennesker. Men den fredagen vi rømte, drepte de både dyr og mennesker. De viste ingen nåde, ingen sympati. De var der for å drepe oss alle. Vi måtte rømme eller dø. De nedbrente landsbyene, flyktende menneskene, bombene og skuddene var et mareritt for meg. Hver dag gråter jeg og mannen min når vi tenker på alle vi har mistet. Mannen min bruker hele dagen på å skaffe matvarer, og jeg lager mat til oss én gang om dagen. Da Yunus ble født, hadde jeg ingen klær til ham.

Jeg rev av en bit av mitt eget plagg og la det rundt ham. Hundrevis av mennesker kommer hver dag for å hjelpe oss alle, men det er millioner av oss, og vi eier ingenting.

Jeg kan ikke amme sønnen min siden jeg ikke har melk. Han gråter hele natten, og jeg prøver så godt jeg kan å få ham til å sove. Vi er syke, alle sammen, og vi vet ikke hva som venter oss. Alt jeg vet er at Yunus lever, og vi puster fortsatt fordi vi klarte å reise fra Myanmar. 

Publisert: 05.10.2017 05.35.45 Sist oppdatert: 05.10.2017 05.45.26

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.