Ny rapport viser at bistandsrelevant forskning i liten grad brukes av organisasjoner og politikere. Her fra et skole-prosjekt i Makoko-slummen i Lagos, Nigeria. Foto: Anne Håskoll-Haugen

Milliarder til utviklingsforskning, men ingen som hører?

Det forskes mer på bistand enn på noe annet innen utenriksfeltet. Men politikerne bruker ikke forskningen – og organisasjonene vet ikke om den. Ny rapport tar for seg norsk utviklingsforskning fra 1994 til 2016.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 23.06.2017 12.29.15

Det forskes mye på utviklingsspørsmål. Norske universiteter, høgskoler og institutter rapporter om utviklingsforskning for til sammen over 500 millioner kroner. Men trolig er det mer, siden mange driver utviklingsforskning som rapporteres som andre formål.

Og nå har et forsker-team fra NIFU løftet det hele opp et hakk; de har forsket på forskningen. En ny rapport tar for seg norsk utviklingsforskning fra 1994 til 2016.

Her er hovedfunnene:

•    En håndfull miljøer står for mer enn to tredeler av all rapportert utviklingsforskning i Norge.

•    Forskningsrådets finansiering av utviklingsforskning har bygget opp et sterkt fagmiljø.

•    Forskningen har stor betydning for kvaliteten i høyere utdanning.

•    Organisasjonene kjenner lite til forskningen og den har liten direkte innvirkning på organisasjonenes arbeid.

•    Politikerne bruker i liten grad forskningen til å utforme politikk på feltet.

Positivt for høyere utdanning

Det positive først: Rapporten slår fast at forskning på utvikling har vært viktig for å bygge opp og bevare fagmiljøer over tid. Norge har mange eksperter på området, det publiseres mye vitenskapelige tekster, de deltar i offentlig debatt og mange norske forskere er sentrale i det internasjonale forskningsmiljøet. Rapporten kan vise til flere eksempler på at norsk forskning har påvirket arbeidet til organisasjoner som FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Det store forskningsmiljøet i Norge har dessuten vært viktig i utviklingen og videreføringen av studieprogrammer. Høyskoler og universiteter er lovpålagt å tilby forskningsbasert utdanning. Aller viktigst har forskningen vært for ulike masterprogrammer som tar for seg spørsmål knyttet til utvikling.

Mange kokker, få stjerner

Mer enn 100 institusjoner og enheter i Norge rapporterer at de driver med utviklingsforskning. Likevel er det noen få aktører som står for mesteparten; Blant universiteter og høgskoler er Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NMBU de største og står til sammen for omtrent halvparten av all utviklingsforskning i Norge.

I instituttsektoren er Christian Michelsens Institutt (CMI), Fredsforskningsinstituttet (PRIO) og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) de tre største, med til sammen 20 prosent av norsk forskning på feltet.

  • Les mer om hvordan bistandsbransjen elsker å få kritikk, ja, at de nesten er litt masochistiske her: Eggen skyter fra hofta

Hører politikerne?

Så til den mer nedslående delen av rapporten: Forskningen må jo benyttes hvis den skal være verdt mer enn papiret den er skrevet på. Funnene viser dessverre at organisasjonene og politikerne forholder seg lite til forskningsartikler og bøker.

– Funnene viser at norske politikere forholder seg mer til forskere enn til forskningen. De har ofte kontakt med enkeltforskere når de trenger å bli orientert om en spesiell hendelse, et land eller en sak. Men det mangler en arena hvor politikere, forskere og organisasjoner kan møtes for å få oversikt over forskningen som finnes og tenke strategisk rundt framtidige behov, sier forskninsleder Espen Solberg ved NIFU.

Han har ledet arbeidet med rapporten, som viser at utviklingsforskning brukes mest til evaluering – og lite som grunnlag for å utforme ny politikk.

– At politikere og embetsverk forholder seg til enkeltforskere er bra, men kan også være sårbart. De som er gode til å formidle og gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten får mye innflytelse, mens det kan være mange forskere og mye relevant forskning som ikke blir brukt, sier Solberg.

  • Les om hvordan Norad ikke likte at sosialantropologene blandet seg i norske utviklingsprosjekter her: En antropolog i øyet 

Et annet problem er at ansatte i UD jevnlig bytter roller – og den historiske kunnskapen forsvinner med dem. Solberg mener UD bør vurdere en organisering som gir mer kontinuitet innen bruk og bestilling av forskning. Alternativt kan man opprette en egen såkalt 21 strategi for utviklings- og utenrikspolitisk forskning. Dette er en løsning hvor forskere, organisasjoner og politikere kommer sammen og koordinerer innsats, behov og løsninger. Slike 21 strategier finnes på mange andre felt. Kanskje er det for mange slike strategier, men på utviklingsfeltet har vi det ikke, og der ser vi et reelt behov for en slik arena.

– Med en 21 strategi på dette feltet kunne man samlet sentrale miljøer og fått en mer samlet strategi for bruk og utvikling av forskning på feltet, sier Solberg.

Les hele rapporten her 

 

Publisert: 23.06.2017 12.29.14 Sist oppdatert: 23.06.2017 12.29.15

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.