Amina Khatun rømte da landsbyen i delstaten Rakhine ble angrepet av burmesiske soldater. 30-åringen har sovet med familien under åpen himmel like ved flyktningleirene i Cox´s Bazar og forteller at hun ikke har spist på tre dager. Mer enn 620 000 rohingyaer har flyktet til Bangladesh siden slutten av august. Foto: Damir Sagolj / Reuters / NTB Scanpix

«Militærjuntaens» barbariske voldshandlinger: Kvinner og barn voldtatt, traumatisert

Burmesiske soldater har voldtatt unge jenter og drept små barn, ifølge to ferske rapporter. Nå er en befolkning større enn Oslos, presset sammen på et område som Ullern bydel. Norcap-sjef Benedicte Giæver er sjokkert etter å ha besøkt flyktningleirene rundt Cox´s Bazar.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 20.11.2017 08.37.38

Human Rights Watch (HRW) og Redd Barna har avdekkett grove overgep mot Rohingya-minoriteten i Myanmar og lederen for den norske beredskapsstyrken Norcap forteller om grusomme forhold i flyktningleirene i Bangladesh.

– Dette er en krise uten sidestykke. Verdens tettest befolkede flyktningleir. En befolkning like stor som den i Oslo, Asker og Bærum, presset sammen på et område som Ullern bydel – på rundt åtte kvadratkilometer, sier Benedicte Giæver.

På telefon fra Bangladesh forteller Norcap-sjefen at de ekstremt kummerlige leirforholdene har enorm påvirkning på helsesituasjonen for flyktningene.

– Fordi disse leirene ikke er planlagt, er blant annet latriner og vannhull plassert for tett på hverandre. Det kan bli ekstremt farlig om vannet blir infisert. I tillegg er latrinehull ofte gravd for grunne, så om det regner vil de lett oversvømmes. Det er ikke monsoon-tid, men likevel renner det små elver av kloakk mellom teltene. Situasjonen er prekær nå, men når regnet kommer for alvor kan dette bli helt katastrofalt, sier Giæver.

 

All of My Body Was Pain

Human Rights Watch (HRW) mener overgrepene mot rohingyaene i Myanmar er «forbrytelser mot menneskeheten». I den ferske rapporten «All of My Body Was Pain – Sexual Violence against Rohingya Women and Girls in Burma» forteller 33 år gamle Fatima Begum om hvordan hun ble voldtatt dagen før hun flyktet fra en storoffensiv mot landsbyen Chut Pyin utenfor byen Rathedaung i Rakhine.

– Jeg ble holdt nede av seks menn og voldtatt av fem av dem. Først skjøt og drepte de broren min... så dro de meg til side og en mann rev av meg sarongen, grep tak i munnen min og holdt meg fast. Han stakk en kniv i siden på meg og holdt den der mens mennene voldtok meg. Jeg forsøkte å bevege meg, men såret blødde bare mer. De truet med å skyte meg, forteller 33-åringen.

«Det burmesiske militærets barbariske voldshandlinger har etterlatt utallige kvinner og jenter brutalt skadet og traumatisert», heter det i HRW-rapporten, men også Redd Barnas «Horrors I will never forget» tegner et rystende bilde av hva mange har opplevd. En 16 år gammel jente forteller at burmesiske soldater tok henne og to andre jenter inn i et hus. Der ble de tre barna voldtatt.

– De slo meg i ansiktet med geværet, sparket meg i brystet og tråkket på armene og føttene mine. Så ble jeg voldtatt av tre soldater. De holdt på i over to timer før jeg besvimte, forteller 16-åringen.

 

«50 døde kropper i vannet»

Konflikten i Rakhine har pågått i mange år, men eskalerte etter at opprørere fra Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) angrep militærposter nord i delstaten i august. Svaret fra burmesiske sikkerhetsstyrker var voldsomt, og førte til en massiv flukt av mennesker over grensen til Bangladesh. Ifølge flere FN-rapporter har militæret begått drap, voldtekter og satt fyr på hundrevis av Rohingya-hjem.

Rohingyaenes opprinnelse er omstridt. De mener selv de nedstammer fra muslimske handelsfolk som slo seg ned i regionen for 1000 år siden, samt innfødte som konverterte til islam. Burmesiske myndigheter mener rohingyaene er ulovlige innvandrere fra Bangladesh. I dag bor mer enn 800 000 rohingyaer i midlertidige leire rundt byen Cox’s Bazar i Bangladesh. Brorparten er barn og kvinner som er helt avhengig av humanitær hjelp. Rapportene fra HRW og Redd Barna beskriver i detalj hvordan kvinner og barn blir utsatt for vold og overgrep. Noen rohingyaer beskriver også hvordan de har vært vitne til at små barn er drept.

– Militæret tente på husene. Så begynte de å drepe. Menn, kvinner, barn. Vi flyktet. På veien gikk jeg inn i en forlatt landsby for å se etter mat. Jeg kom til en demning og ville fylle flasker med vann for turen. Da jeg kom nærmere så jeg at det lå minst 50 døde kropper i vannet. Jeg glemmer aldri lukten av brente hus eller synet av de oppblåste kroppene, forteller en 12 år gammel gutt til Redd Barna.

 

– Hatet og ikke velkomne

Benedicte Giæver forteller at også hun snakket med mange som hadde traumatiske opplevelser før de kom til leirene rundt Cox´s Bazar.

– Veldig mange fortalte at de har mistet sine kjære. Barn har mistet foreldre eller søsken, foreldre har mistet barn. Det er slående hvor mange husholdninger der barn passer på barn fordi de har krysset grensen fra Myanmar uten foreldrene. Det er så mange foreldreløse barn, forteller sjefen for den norske beredsskapstyrken.

– Dette er en befolkning som har vært marginalisert der de kom fra, men som nå fremstår helt apatiske. Det rådet en stemning av håpløshet i leirene. De ser ingen fremtid. De kan ikke dyrke, de kan ikke jobbe. De spør om hva de kan dra hjem til, vel vitende om at de er hatet og ikke velkomne i Rakhine, sier Giæver.

Norcap-sjefen forteller om et møte med en mann på tyve år som gjorde inntrykk:

– Han fortalte at han hadde mistet tre søstre. Jeg ville ikke en gang spørre hva han trodde hadde skjedd med dem, for jeg så det på ham – fortvilelsen i øynene. Han fortalte at han hadde krysset grensen sammen med foreldrene, den atten år gamle kona og sønnen på fem år. Han var så urolig, sa han ikke visste hvordan han skulle klare å forsørge seg og familien. De hadde ikke et eget telt en gang, men fikk sove hos en annen flyktningfamilie, forteller Giæver.

Den norske beredskapsstyrken Norcap sender eksperter til FN-organisasjoner, andre internasjonale og regionale organisasjoner og nasjonale myndigheter for å hjelpe dem både før, under og etter en krise. I Cox’s Bazar har den norske beredskapsstyrken for tiden 16 eksperter som blant annet jobber med seksuell og reproduktiv helse, utdanning, kjønn og likestilling, logistikk, planlegging og bygging av flyktningleirer, vann og sanitæranlegg. Norcap finansieres først og fremst av det norske Utenriksdepartementet, men får også støtte fra mindre givere.

– Vi har sendt eksperter som jobber for å gjøre en leir som ikke er ok, levelig. For å hjelpe folk som bor i et overbefolket område. En av tingene vi diskuterer nå, er om vi blir nødt til å bygge i høyden for å få plass til alle. Desverre er ikke det mulig slik situasjonen er nå, men på sikt må vi se på slike løsninger for at dette skal fungere.

– Vi vet jo ikke hvor lenge denne krisen varer, og heller ikke hvor mange flere som vil komme. For fortsatt kommer det nye flyktninger hver dag; noen dager hundre, andre dager tusen. På sikt kan vi ende med mer enn én million flyktninger dersom ikke situasjonen i Myanmar endrer seg, sier Giæver.

 

Møter Aung San Suu Kyi

Også Norcap-sjefen peker på at mange kvinner er voldtatt eller er uønsket gravide.

– Akkurat nå jobber vi med å få på plass systemer for trygge fødsler og for å håndtere kjønnsbasert vold. Vi ser også at situasjonen i host-communities er veldig alvorlig. Mange som selv er svært fattige har tatt i mot rohingyaer med åpne armer, hjulpet dem. Men situasjonen også for de som bodde i disse områdene fra før er nå prekær og disse vil bli viktig å hjelpe i tiden som kommer. Jeg har vært i mange krisesituasjoner men dette er det verste jeg har sett.

I 1999 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1261, den første noensinne som handlet om barn i krig. Resolusjonen identifiserte seks brudd på barns rettigheter. Redd Barna mener disse blir viktige å poenbtere når organisasjonene ønsker å legge legge press på Ine Eriksen Søreide og de andre utenriksministerne som samles i Myanmar denne uka:

«Be dem om å heve stemmen for å stanse volden mot rohingyaene», heter det fra Redd Barna. Fra utenriksdepartementet heter det at Eriksen Søreide vil gjøre nettopp det når hun møter Myanmars de-facto leder Aung San Sau Kyi i dag. Selv om NLD-lederen ikke har makt over militæret – som står for mange av overgrepene – håper den norske utenriksministeren at hennes budskap vil nå frem.

 

«Ulovlige innvandrere»

– Myanmar er fortsatt i starten av en vanskelig demokratiserings- og åpenhetsprosess. Norge ønsker å være en langsiktig partner i denne prosessen og har et betydelig engasjement i landet. Vi vil fortsette vår støtte til arbeidet for fred, menneskerettigheter og økonomisk utvikling, men vi vil også stille klare krav til myndighetene i landet, sa utenriksministeren før Myanmar-besøket.

Men Aung San Suu Kyi brukte ikke tid på å dvele ved rohingyaenes skjebne da hun åpnet møtet med europeiske og asiatiske utenriksministre mandag, ifølge NTB.

Fredsprisvinneren brukte store deler av talen på å snakke om en verden med store utfordringer, og pekte blant annet på at mange land står overfor «ulovlige innvandrere», «terrorisme» og «voldelig ekstremisme». Ine Eriksen Søreide (H) var blant utenriksministrene som hørte Aung San Suu Kyis tale. Hun mener det er et håp om bedring av situasjonene for rohingyaene.

– Det er for tidlig å bli optimistisk, men det er i alle fall en viss bevegelse. Nå skal Myanmar og Bangladesh i løpet av de kommende dagene undertegne en avtale om retur av flyktningene, sier Søreide ifølge NTB.

Utenlandske hjelpeorganisasjoner nektes fortsatt adgang til Rakhine, men dette kan det også snart bli endring på, tror Søreide:

– Det virker som Røde Kors fra Thailand og Filippinene nå kan komme inn i Rakhine i løpet av noen dager. Det er i så fall en positiv utvikling. Volden må stoppe, vi må sikre humanitær tilgang, og vi må bidra til trygg retur for flyktningene.

I Naypyitaw gjentok Eriksen Søreide Norges syn på konflikten.

– Volden må stoppe, vi må sikre humanitærhjelp og trygg retur for flyktningene.

Jeg har vært i mange krisesituasjoner, men dette er det verste jeg har sett

Benedicte Giæver, leder for den norske beredskapsstyrken Norcap. Foto: Ingrid Prestetun

Ingen tegn på at militæret vil gi avkall på makt og skape et fullverdig demokrati

Audun Aagre, leder i Burmakomitéen.

– Et sektordiktatur

Slik omtaler Burmakomitéens leder Audun Aagre den politiske situasjonen i Myanmar to år etter at Aung San Suu Kyi vant valget.

– Ine Eriksen Søreide sier hun er forsiktig optimist for situasjonen i Rakhine. Jeg er lite glad i ord som optimisme eller pessimisme i politikken, siden politikk handler om å arbeide for positiv utvikling. I forhold til Rohingya-krisen er det aller viktigst å forstå den politiske konteksten, og hvem som har ansvar for hva.

Det sier Aagre til Bistandsaktuelt etter å ha hørt Ine Eriksen Søreide uttale seg om Rohingya-krisen under Asem-møtet i Naypyitaw. Aagre sier det er tre utfordringer som blir viktige å forholde seg til for det internasjonale samfunnet fremover.

– Det første er det humanitære. Det er selvfølgelig helt essensielt å stoppe overgrepene og bidra til trygghet for 800 000 mennesker som nå er på flukt. Tilgangen i Bangladesh er enklere enn i Myanmar, og slik sett er bistandsarbeidet enklere:

– Det andre er det politiske. Det internasjonale samfunnet må støtte burmesiske myndigheter i å implementere anbefalingene i Kofi Annan-rapporten, gjerne i kombinasjon med politisk press dersom regjeringen ikke lykkes med å ta prosessen fremover.

Sist men ikke minst, er det utfordringene med militæret og deres makt, mener Aagre.

– Ingen har gitt et godt svar på hvordan man kan stanse militæret. Med Rohingya-krisen har militæret vist sitt sanne ansikt. Ideen om at reformprosessen handlet om at militæret var på vei ut av burmesisk politikk var en feilslutning. En ny forståelse krever nye politiske strategier. Reformprosessene var en overlevelsesstrategi, og det har militæret lykkes ganske godt med.

– Har hærsjefens mål med offensiven mot rohingyaene rett og slett vært å skade Aung San Sau Kyi, bondefange henne?

– Hm. Det jeg i hvert fall kan si, er at militærets aksjoner er et ledd i maktkampen mellom militæret og den sivile regjeringen, og at det dårlige forholdet er svært alvorlig for landets utvikling.

Aagre mener Ine Eriksen Søreide og norske myndigheter burde innta «en mer fremoverlent rolle» for å støtte sivilregjeringen i maktkampen med Tatmadaw.

– Alle sivile komponenter i burmesiske politikk trenger støtte. Det ville være rart om Norge, som støttet Thein Seins ikke-valgte regjering så sterkt, ikke skulle støtte den sittende regjeringen som skvises av militæret. Samtidig er det nok fornuftig av Eriksen Søreide å være litt avventende til regjeringens handlinger, se hva de får til.

– Hva slags press mener du?

Det store spørsmålet nå er sanksjoner. Mye tyder på at det kan skje mot militære ledere. Det må være et grunnleggende prinsipp; at man kan ikke kan drive 600 000 mennesker på flukt, drepe flere hundre, kanskje tusener, uten at det møtes med en reaksjon. Samtidig tror jeg ikke sanksjoner mot militæret har så stor effekt. De har de pengene de trenger. Militærets ambisjon er å oppnå støtte i befolkningen. Rohingyakonflikten brukes som et middel for å nå målet, og det har de lykkes ganske godt med, sier Aagre.

– I femti år ble de som står bak overgrepene mot rohingyaene omtalt som en militærjunta. Er tiden inne for å gjeninnføre junta-begrepet, gitt makten militæret fortsatt har?

– Det rosenrøde bildet som har preget debatten de siste årene; at militæret ønsket å trekke seg ut av politikk og gi fra seg politisk og økonomisk kontroll var en overdrivelse. Det de tapte i 2015 ønsker de å ta tilbake i 2020, og det er helt åpenbart at hærsjefen sminker seg før valget. Jeg vet ikke om det finnes et ord for at militæret kontrollerer et så stort område innenfor landets politikk. Det er en hybridform, et semi-totallitært samfunn, vi kan kanskje kalle det et slags sektorbasert diktatur.

– Utenriksministeren omtalte under sitt besøk Myanmar som et ferskt demokrati?

– Demokrati er det jo ikke når militæret ikke er underlagt sivil kontroll, har vetorett mot grunnlovsendringer, er en del av enhver regjering og har flertall i sikkerhetsrådet, som er landets øverste beslutningsorgan. Militærets autonomi i sikkerhetspolitikken gjør dem til en «gatekeeper» for fred og demokratisk utvikling, og det er ingenting som tyder på at militæret vil gi avkall på makt og skape et fullverdig demokrati, sier Aagre.

– Det er et stort dilemma når det internasjonale samfunnet krever at Aung San Sau Kyi ansvarliggjøres for hærens handlinger. Det er jo hærsjefen som er rette adressat for lidelsene i Rakhine, og det internasjonale samfunnet har ikke akkurat briljert i å målbære kritikken mot ham. Det er likevel viktig å understreke at jeg ikke er særlig imponert over Aung San Sui Kyis politiske ledelse.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.11.2017 08.37.37 Sist oppdatert: 20.11.2017 08.37.38

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.