– Jeg ville ikke byttet Nigeria mot noe annet sted i verden, sier forfatter Chido Onumah om hjemlandet han frykter er på vei mot kollaps. Foto: Espen Røst

Boko Haram: «Et pervertert uttrykk for noe veldig mange i Nigeria føler på»

INTERVJUET: Chido Onumah sier det er klare likhetstrekk mellom biafra-krigen for femti år siden og Boko Haram-krisen nordøst i Nigeria i dag. Forfatteren hevder Afrikas mest folkerike land «går i søvne mot en katastrofe» og mener nasjonal forsoning er løsningen.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 16.11.2017 11.35.46

– Det var en fredfull by. Grønne, flotte trær som gav skygge når man var ute og gikk i den sterke solen. Jeg husker det som en deilig tid, og følte jeg bidro i noe viktig.

Slik beskriver Chido Onumah tiden i Maiduguri. Delstatshovedstaden i Borno er ikke lenger en idyll, for området er de siste åtte årene hjemsøkt av terrorgruppa Boko Haram. Journalisten, rettighetsaktivisten og forfatteren – som er vokst opp helt sør i landet, i et område mange vil omtale som Biafra – bodde ett år i nordøstlige Nigeria etter endt utdannelse. Det var som del av hans sivile verneplikt for snart tredve år siden. Onumah forteller at de fleste unge nigerianere nå finner ulike måter å slippe unna tjenesten som var ment å bidra til en nasjonal forsoning.

For snart 60 år etter frigjøringen fra britene har det ikke vært en nasjonal forsoning i Nigeria, mener Onumah. Forfatteren bruker «siviltjenesten» som ett eksempel.

– Folk er for redde for å dra til en annen del av landet og betaler seg ut av denne samfunnstjenesten. Dette var en god idé for forsoning etter borgerkrigen. For mange nigerianere var det også deres første mulighet til å reise fra fødestedet, se sitt eget hjemland, lære ulike folkeslag å kjenne. Men som så mye annet i dette landet har denne ordningen smuldret opp.

Chido Onumah var nylig med på Fellesrådet for Afrikas femtiårsmarkering. Der presenterte han sin siste bok «We are all Biafrans» med undertittelen «A participant-observer´s interventions in a country sleepwalking to disaster». Bistandsaktuelt møter Onumah på en kafé i kvadraturen i Oslo. Kona og de fire barna bor i Canada. Selv pendler han mellom familien på andre siden av Atlanteren og jobben ved African Centre for Media & Information i Nigerias hovedstad Abuja.

 

Indigenous People of Biafra

Onumah vokste opp i gigantbyen Lagos, men foreldrene var fra delstaten Imo, i «Biafra». For nordmenn er nok Biafra mest kjent for sultne barn – og det som var «gjennombruddet» for Kirkens Nødhjelp og startskuddet for Leger uten grenser. Med Biafra-krigen fikk nordmenn for første gang tv-bilder av en pågående sultkatastrofe rett inn i stua. Selv om kamphandlingene endte for snart 50 år siden, mener Onumah sårene etter borgerkrigen fortsatt ikke er leget.

Han påpeker at separatist-følelser fortsatt eksisterer og trekker spesielt frem gruppa Indigenous People of Biafra (IPOB) som igjen agiterer for en løsrivelse fordi de mener de er «under okkupasjon av det Hausa-Fulani kontrollerte nigerianske establishmentet». Chido Onumah støtter ikke IPOB, men hevder Nigeria står overfor en alvorlig eksistensiell krise – som må løses for at Afrikas mest folkerike land «ikke skal gå i oppløsning». Som de nordøstre delene av landet, der millioner nå er på flukt etter at islamister har terrorisert noen av verdens mest marginaliserte mennesker gjennom mer enn åtte år.

– Hvis noen spør deg hvor du er fra, hva svarer du da?

– Jeg sier jeg er fra Nigeria. De fleste nigerianere ville ikke svart slik. Jeg er igbo, men dét betyr ingenting. Jeg er gift med en yoruba-kvinne og har barn som er født i Canada. Først og fremst er jeg nigerianer.

Chido Onumah sier mangel på nasjonalfølelse gjennomsyrer Nigeria.

– Om en politiker snakker på radioen, er ikke folk flest opptatt av hva vedkommende sier, men av hvilken folkegruppe han eller hun er fra. Mange sier korrupsjon er Nigerias største problem, men før vi kan bekjempe korrupsjonen må vi ha en nasjonal forsoning. Vi ser det helt klart nå igjen med de nye Biafra-agitatorene, men dette er bare ett eksempel. Over hele Nigeria er etnisitet og religion i førersetet. Et enormt problem; for hvordan skal vi klare å bygge et moderne egalitært samfunn når alle tenker på seg selv.

– Er det mulig å forene så mange ulike folkegrupper innenfor rammene av et land som bygger på kolonitidens gamle grenser?

– Det finnes ikke én måte å bygge et land på. Se på USA eller Canada; begge velfungerende land som har bygd en sterk stat der det var store ulikheter. Nigeria ble skapt som en føderal stat, men i motsetning til land som USA eller Spania har ikke delstatene kontroll over sine ressurser. Alt for mye bestemmes av nasjonalregjeringen. Systemet bidrar til økt korrupsjon, så ved å gi delstatene større kontroll kan man bygge et moderne samfunn med mindre ulikhet.

 

Først og fremst kristne og muslimer?

Onumah sier mangel på nasjonsbygging er Nigerias største problem.

 Vi klarer ikke å bli enige om hva vi er. Er vi først nigerianere, eller er vi først og fremst yorubaer, fulanier eller igboer. Er vi først og fremst nigerianere eller er vi kristne og muslimer. I arbeidet med boka kom spørsmålet om ulike folkegruppers ønske om løsrivelse fra nasjonalstaten opp, sier Onumah og trekker frem noen av de andre konfliktene han mener kan bidra til sammenbrudd:

  • Miltante grupper i Niger-deltaet har gjennom en årrekke plyndret olje-innstallasjoner. Flere av disse flagger nå politiske aspirasjoner
  • Med ekstrem vold mot sivile ønsker terrorgruppa Boko Haram å etablere en islamsk stat med sharia-lover i nordøstre deler av landet
  • Landkonflikter i det såkalte middle-belt, der deler av befolkningen ønsker en deling av landet mellom et kristent sør og et muslimske nord

– Dette er bare noen av de gryende og potensielle krisene Nigeria kan stå overfor. Ved å si «We are all biafrans» forsøker jeg å si at hele landet er fullt av ulike grupper som ønsker kontroll over sine områder, en metafor på problemer i ulike deler av landet. I stedet for å dele landet i små biter, er mitt budskap at vi må sette oss ned, finne ut hvilke utfordringer vi har og løse dem – sammen.

– Samtidig ønsker jeg å utfordre myndighetene; påpeke at Biafra faktisk var noe som skjedde; en borgerkrig der millioner døde. Det finnes soldater som fortsatt ikke er rehabilitert, femti år etter krigen. Vi kan ikke glemme Biafra, feie det under teppet. Vi må huske hva som skjedde for å unngå at det samme skjer igjen i dét området, eller i andre områder av Nigeria.

– Hvordan vil du si borgerkrigen påvirket nasjonsbyggingsprosjektet i Nigeria?

– Etter krigen hadde myndighetene et program de kalte de tre R´ene; Reconciliation, Reconstruction and Rehabilitation. Desverre er det fortsatt mange som føler krigen ikke er over. Myndighetene har ikke gjort nok for at innbyggerne skal legge den bak seg, for at borgerkrigens sår skal leges. I Biafra føler mange også fortsatt et stigma; at de var den gruppen som ønsket å ødelegge Nigeria som nasjon. Vi begynte å snakke om verneplikten som skulle fungere som et nasjonsbyggingsprogram. Dét er nesten det eneste som er gjort for en forsoning etter borgerkrigen, og nå ligger også det initiativet nede for telling.

 

Biafra vs Boko Haram

– Hva er likheten mellom Biafra for snart femti år siden og Boko Haram-krisen idag?

– Det som skjedde for femti år siden var veldig uheldig, men på én måte var det kanskje ikke så overraskende. Landet hadde fått sin uavhengighet seks år tidligere, og kjempet med å forstå hva dét kunne bety, hvordan de mange utfordringene og forskjellene mellom folk kunne håndteres. Det var en maktkamp, som mange afrikanske land opplevde etter kolonitiden, og så kom militærkuppet. I 1967 var det på mange måter en legitim kamp om makt, gitt tomrommet etter at kolonistene dro. Det handlet om at folk ikke følte seg godt behandlet eller inkludert.

Dersom man ser forbi den ekstreme meningsløse volden Boko Haram står for, handler konflikten i nordøst i dag om noe av det samme, mener Chido Onumah.

– Enorm korrupsjon, ulikhet og fattigdom har ført til at unge velger å slutte seg til ulike grupper som jobber mot nasjonalstaten. Det er noe av bakgrunnen for at jeg sier we are all biafrans. Med arbeidsløshet og misnøye har man «en hær» av unge som er klar for å følge de som agiterer for løsrivelse eller ekstremisme, enten det er religiøst betinget eller det handler om noe annet.

– Boko Haram dreper muslimer, kristne, kvinner og barn og det finnes desverre nigerianere som kjøper deres budskap om vold. Ikke så mye fordi de deler deres dypeste ideologiske perspektiver, men mest fordi de føler staten har mislyktes. Noen velger kanskje å følge denne gruppen for å få penger og mat, andre for å få en følelse av tilhørighet. I et land der det ikke finnes et nasjonalt prosjekt å kjempe for, der myndigheten ikke klarer å møte menneskers mest grunnleggende behov, trekkes desverre mange mot slike grupper.

– Om det ikke gjøres noe med disse underliggende årsakene, vil flere kriser materialisere seg andre steder i landet. De vil bare ha et annet uttrykk.

– Så du tenker det Boko Haram holder på med bare er en pervertert versjon av noe veldig mange nigerianere føler på; et ønske om å endre et urettferdig system?

– Ja, selvfølgelig. Om Boko Haram ikke hadde hatt denne ekstreme tilnærmingen, ville mange i nordøst stilt seg bak dem, fordi grupperinger som kan bidra til å endre status quo vil oppleves som verdt å kjempe for. Når man snakker om å utfordre staten, en failed state, er det mange som ønsker endring.

 

En failed state?

– «Failed state» er vel en ganske hard betegnelse på et land som har hatt stor økonomisk veskt og nå har en av Afrikas sterkeste økonomier?

– Hva er en failed state? Det er en stat som mangler kapasitet til å oppfylle sine forpliktelser til befolkningen. Det er i aller høyeste grad en relevant beskrivelse:

– Nigeria er et land der offentlig utdanning har kollapset, der barn får utdanning under et tre, eller i en bygning uten tak. Et land med et helsesystem som ikke fungerer, der landets president må dra til utlandet for å få behandling om han er syk. Et land der folk må grave egne brønner for å få vann. Der et elektrisitetssystem stort sett er fraværende, og de aller fleste bruker generatorer for å få strøm gjennom en enorm gjennomkorrumpert dieseløkonomi, sier Onumah og sier lov og orden også er ikke-eksisterende:

– Om en politimann stopper deg på gata, er det ikke for å sørge for at du har det bra, men for å ta pengene dine, utnytte deg. Politiet er ikke i tjeneste for det offentlige, men for private – som kan betale for sikkerhet. Om ikke alt dette er tegn på en failed state, så vet ikke jeg. Når noen tenker annerledes om Nigeria er det fordi landets myndigheter har klart å opprettholde en slags fasade om at ting fungerer ved at det gjennomføres valg til president og nasjonalforsamling, at vi har en hær og at det finnes et budsjett.

– Hm. Undertittelen på boka di er «A country sleepwalking to disaster». Er du virkelig så pessimistisk på vegne av landets fremtid?

– Ja. Eller, jeg er litt optimist også: For det finnes mennesker i Nigeria som helt klart forstår hva som skjer og hva som bør gjøres med situasjonen. Samtidig:

– Det finnes ikke én gruppe mennesker – som katalanerne i Spania – som med troverdighet kan samle seg om en løsrivelse fra Nigeria, men faren er enormt stor for at Nigeria kan synke ned i en situasjon som den i Somalia. For når staten er så svekket som nå, kan man få kvasi-stater, og om man ikke tar de riktige grepene kan vi ende med en somalifisering av Nigeria med anarki og flere parallelle lommer der ulike «krigsherrer» styrer. Om nasjonale og regionale myndigheter ikke jobber raskt og effektivt med endring – for å holde landet samlet, som en nasjon, med ett folk – er jeg bekymret for fremtiden. Når man plusser sammen alle disse ulike gruppene med forskjellige krav til eller mot staten Nigeria, blir det en farlig cocktail.

– Dette ble ganske mørkt: Noe som er bra med Afrikas mest folkerike land?

– Jeg ville ikke byttet hjemlandet mitt mot noe annet sted i verden. Kulturen og menneskene – du vet; flotte, glade fun-loving people. Som gud skapte det, er Nigeria et av verdens vakreste land, med flott natur – atlanterhavskysten, enorme savanner og grønne skoger. Nesten alt du kan tenke deg vokser i Nigeria, og jeg ville dødd for maten, sier Chido Omunah og smiler.

– Nigeria er et fantastisk land, men dårlig lederskap helt fra frigjøringen har desverre brakt frem det verste i folk. Det er forferdelig trist.

En «failed state» er et land som mangler kapasitet til å oppfylle sine forpliktelser overfor folket. Det er i aller høyeste grad en relevant beskrivelse av Nigeria

Chido Onumah, forfatter
Nigeria 1968: Biafrakrigen førte til en sultkatastrofe som kan ha kostet opp mot to millioner mennesker livet. Forfatteren Chido Onumah mener sårene fortsatt ikke er leget. Foto: Kurt Strumpf / AP / NTB Scanpix

Biafra og biafra-krigen:

  • Biafra er et område i det sørøstlige Nigeria. Det erklærte seg selvstendig i 1967, men ble slått av de føderale styrkene i den påfølgende borgerkrigen.
  • På to og et halvt år døde over en million mennesker, de fleste av underernæring. Hungersnøden skapte sterkt engasjement – ikke minst i Norge – og anses som den første TV-overførte konflikten.
  • Folkeretten definerte krigen som et indre nigeriansk anliggende, og verdenssamfunnet var handlingslammet. Det førte til den største humanitære operasjonen siden andre verdenskrig – en «luftbro» i regi av humanitære organisasjoner fra mer enn 20 land.
  • I løpet av 18 måneder blir det gjennomført rundt 5 000 flyvninger med ombygde passasjerfly og transportfly. Over 60 000 tonn mat og medisiner ble flydd inn og fordelt til flere hundre flyktningleire, matstasjoner og sykehus.
  • Bare få land gav Biafra sin offisielle støtte, og republikken ble anerkjent av bare fem land: Haiti, Elfenbenskysten, Gabon, Tanzania og Zambia. Biafra-regimet fikk likevel bred sympati, ikke minst i Skandinavia.
  • Nye krav om selvstendighet for regionen er del av ordskiftet i Nigeria den dag i dag, og gruppen Indigenous People of Biafra (IPOB) agiterer nå for en løsrivelse fordi de mener Igbo-folkegruppen fortsatt er «under okkupasjon av det Hausa-Fulani kontrollerte nigerianske establishmentet».

Kilder: KN, Store norske leksikon og IPOB

Nigeria 2017: Rundt 10 prosent av befolkningen i Nigeria er på en eller annen måte rammet av Boko Haram-konflikten. Terrorgruppens herjinger har sendt nærmere to millioner mennesker på flukt. Foto: Espen Røst

Boko Haram-krisen

  • Boko Haram er en islamistisk militant gruppe med mål om å etablere en stat med sharia-lover. Ble grunnlagt av Muhammed Yusuf i Maiduguri i 2002 og kalte seg da Jama’a Ahl as-Sunna Li-da’wa wa-al Jihad, som omtrentlig oversatt betyr «Folket Forpliktet til å spre Profetens Lærdom og Jihad». Islamistgruppen er mer kjent som Boko Haram, eller «Vestlig lære er forbudt». Ledes nå av Abubakar Shekau, men det har vært indre konflikter og gruppen er delt i minst to fraksjoner. I 2015, etter å ha lovet troskap til Islamsk Stat (IS) byttet en fraksjon under ledelse av Abu Musab al-Barnawi navn til Den islamske Stats Vest-Afrika-provins (ISWAP). Tallene er høyst usikre men ulike anslag tilsier at Boko Haram har mellom 4000 og 15000 soldater.
  • Religiøse og etniske spenninger har en lang historie i Nigeria. Boko Haram har vokst ut av en nord-sør-konflikt, der det faktum at 72 prosent av befolkningen i det muslimskdominerte nord lever under fattigdomsgrensen er en viktig del av bildet. I løpet av den vel åtte år lange konflikten med nigerianske myndigheter har terrorgruppa begått omfattende overgrep mot og drap på sivile, bortført hundrevis av kvinner og jenter, ødelagt hele landsbyer. Gruppen har sin base nordøst i Nigeria, men oterroriserer også mennesker i nabolandene Niger, Tsjad og Kamerun – i det såkalte Lake Chad Bassin.
  • Dette er bakteppet for en humanitær katastrofe med enorme menneskelige kostnader. I de seks nordøstlige delstatene av Nigeria er minst 14 millioner mennesker avhengig av humanitær bistand. Boko Harms herjinger har sendt nærmere to millioner mennesker på flukt, og krisen har kneblet økonomien og lagt levebrødet til millioner av mennesker i grus.
  • I februar i år var det giverkonferanse på Holmenkollen Park Hotell i Oslo for Nigeria og de tre landene rundt Tsjadsjøen. Der bad FN om to milliarder dollar fra giverne. Til Nigeria, som omtales som krisens episenter, mente FN at man trengte halvparten av disse pengene.

Kilder: UN OCHA, US Homeland Securities, Presidential Committee on the NE (Nigeria) og Combatting Terrorism Center ved West Point (USAs militærakademi)

 

Nigeria:

  • Afrikas mest folkerike land med over 190 millioner mennesker.
  • Engelsk er offisielt språk, men landet har over 200 etniske grupper med egne språk. Omtrent halvparten er kristne, den andre halvparten muslimer.
  • På grunn av folkemengden, militær styrke og økonomiske posisjon blir Nigeria ofte betraktet som en av Afrikas stormakter. Landet er kontinentets største oljeprodusent, men jordbruk sysselsetter likevel størsteparten av befolkningen.
  • Etniske, religiøse og regionale motsetninger har preget landets politiske utvikling. Landets myndigheter har fått kritikk for ikke å ha reagert på krisen i nordøst, men den sittende presidenten Muhammed Buhari har de siste årene intensivert innsatsen militært og humanitært.

Publisert: 16.11.2017 11.35.44 Sist oppdatert: 16.11.2017 11.35.46

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.