Fra den gamle kostskolen styrte Boko Haram sitt voldsregime i Bama. Fortsatt er sunni-salafistenes kjennetegn – den sorte sirkelen med arabisk skrift – synlig på veggen, men nå vil FNs vise-humanitære koordinator Peter Lundberg omgjøre det gjengrodde området til leir for 15000 internt fordrevne. Skolen må bare minesøkes først. Foto: Espen Røst

Nigerias røde soner

70 milliarder kroner er prislappen for å gjenoppbygge nordøstre Nigeria etter Boko Harams terror. Enorme områder er fortsatt utilgjengelige, og de menneskelige kostnadene er umulig å beskrive. Vi ble med FN til folketomme Bama – med helikopter tilbake til «middelalderen».

Av Espen Røst, i Bama, Nigeria Sist oppdatert: 27.10.2017 05:41:55

Når jeg har våpenet mitt er jeg trygg.

Regjeringssoldaten i 20-årene står foran ruinene av det som var den lokale Boko Haram-kommandantens kontor. Området er gjengrodd, det er knuste ruter og åpne tak. Da den nigerianske hæren presset islamistene ut, stod den gamle kostskolen i flammer. På veggen bak soldaten troner fortsatt terroristenes budskap i hvit skrift: «Det finnes ingen annen gud enn Allah. Muhammed er Allahs profet».

Den unge mannen med kamuflasjebukser og lue sier han er «trent for å drepe» og forteller at han flere ganger har vært i direkte kamp med sunni-salafistene som har terrorisert befolkningen i områdene rundt Tsjadsjøen gjennom åtte år.

Sist, under en patrulje – i et skogholt, rett utenfor Bama.

– Det ble en skuddveksling. Ingen i mitt lag ble skadet, sier soldaten tørt.

Han ser ut som han kjeder seg. Tygger på et strå. 20-åringen forteller likevel at han kommer fra en landsby i Niger-deltaet, helt sør i landet. At han har vært i regjeringshæren noen år, og ble sendt hit til nord-øst for å tjene landet sitt.

Etter flere år med Boko Haram-vold intensiverte den nigerianske hæren sine operasjoner mot terrorgruppa i 2015. Nå sitter tre soldater på en sliten benk, i skyggen av et akasietre på en liten høyde. Sammen vokter de den nedbrente skolen. Det er helt stille, men slik har det ikke alltid vært.

 

Det perfekte leir-området

I det nordøstlige Nigeria er mer enn åtte millioner mennesker fortsatt avhengig av nødhjelp. Boko Harams terror har bidratt til at nesten to millioner mennesker er internt fordrevet. Kvinner og unge jenter er kidnappet, tvunget inn i seksuelt slaveri. Barn presset til å bære våpen eller utføre terrorangrep. Det er dokumentert brutale massedrap. Islamistenes terror kan heldigvis ikke måle seg med svartedauden, men den svartmalte sirkelen på veggen trekker likevel tankene mot en mørk, mørk epoke i denne byens historie.

– Dette er et perfekt område for en leir, sier Peter Lundberg.

FNs svenske Deputy Humanitarian Coordinator for nordøstre Nigeria har en helt egen evne til å løfte frem lyspunkter i en av verdens mørkeste avkroker. Han peker entusiastisk på de hvite unhcr-teltene som allerede er satt opp i det høye gresset.

– Her kan det bo en familie på fem-seks.

Presenninger over reisverk av trestokker holder vanligvis ikke mer enn et år, men ofte tar flyktningene selv grep, forklarer Lundberg.

 – De skaffer bølgeblikk til tak, dyrker grønnsaks-hager utenfor – lager seg et hjem. Hvor lenge en slik leir blir stående avgjøres i hovedsak av sikkerhet, og situasjonen i her tilsier at folk må bo i denne leiren i lang, lang tid.

 

Wanted By Nigerian Army

Helikopteret fløy lavt ut fra Maiduguri tre timer tidligere. Det steg raskt da det passerte bygrensa, fordi Boko Haram «har våpen som kan nå opp til 3000 fot». Fra delstatshovedstaden i Borno var Peter Lundberg på en reise tilbake i tid. Med helikopter, til folketomme Bama.

Før det lettet fra flyplassen, så vi bildene av Abubakar Shekau og de hundre mest etterlyste mennene i nordøstre Nigeria. Med budskapet «Boko Haram Suspects Wanted By The Nigerian Army» oppfordret plakaten i avgangshallen folk til å ringe et av tre telefonnumre; «...If Seen».

Det er mange i nordøstre Nigeria som har sett Shekaus menn – og altfor mange som ikke har overlevd møtet. Den svenske FN-representanten er likevel entusiastisk når han forteller om den enorme nødhjelps-operasjonen som har stagget sulten i områdene rundt Tsjadsjøen.

– Vi har avverget hungersnøden. Vi har lykkes nå, men det er fortsatt et enormt arbeid som gjenstår. Et blødende sår vi ikke kan fjerne bandasjen fra. For å stanse denne krisen må man inn og operere, og så sy det hele pent sammen igjen. Så langt har man ikke kommet. Men det hadde vært en fullskala katastrofe her, om vi ikke hadde handlet i tide, sier Peter Lundberg.

Fra helikopteret kan FN-toppen se utbrente landsbyer, og åkerlapp etter åkerlapp som ligger brakk. Han kan se utover et grønt slettelandskap – som på FN-kartet er farget signalrødt. Enorme områder som er mer eller mindre tomme for mennesker. Ikke trygge for sivile, ikke for hjelpearbeidere.

For fortsatt opererer Boko Haram der nede, frarøver folk sine hjemsteder.

Bare i den verst rammede delstaten Borno er 1,7 millioner på flukt. Brorparten har dratt til Maiduguri, men mange bor i det som på FN-kartet er merket gult; små sikkerhetslommer med et stort militært nærvær. Som Bama, den sønderskutte og nedbrente byen vi er på vei til. En sikker sone – eller «en øy i et hav av usikkerhet», som Lundberg sier – rett ved Sambisa-skogen. Naturreservatet som er Boko Harams beste gjemmested.

I det helikopter-piloten varsler at vi nærmer oss Bama, kan vi se Konduga under oss. Uken i forveien sendte Boko Haram to eller tre «menneskelige bomber» – kvinner, sannsynligvis tvunget – til landsbyen Mashimari i Konduga. De heldekte kvinnene gikk inn på torget, blant internt fordrevne som fikk utdelt nødhjelp av en bistandsorganisasjon. Minst 18 mennesker ble drept. 40 skadet.

Angrepet i Mashimari var ikke unikt. Selv om Boko Haram ikke lenger kontrollerer byer, angriper de sivile (og militære) regelmessig. Siden 2011 er det registrert 430 «selvmordsbombinger» i delstaten Borno. Bare så langt i år har det vært mer enn 70 slike angrep mot sivile, i hovedsak utført av kvinner eller barn. Men Boko Haram angriper også landsbyer: I løpet av tre måneder, fra april til juni i år, registrerte FN 247 ulike landsby-angrep, med 225 drepte. Boko Harams syke vold har ødelagt livene til alt for mange mennesker de siste årene. Anslagene er usikre, men mer enn 30 000 kan være drept i de nordøstre delene av Nigeria siden 2009.

 

Stenger de vantro ute

På det meste kontrollerte terrorgruppa et område på størrelse med Belgia. Boko Haram holdt byer som Damasak, Gwosa – og Bama, der de forfektet strenge fortolkninger av islam og terroriserte befolkningen. Folk som ikke fulgte «lovene» ble pisket, fikk kuttet av lemmer eller ble henrettet i full offentlighet. Et av de verste overgrepene dokumentert på film skjedde nettopp i Bama, da terrorgruppen henrettet over hundre mennesker i løpet av en ettermiddag. I et video-opptak av den grufulle hendelsen kan man se hvordan sivile blir lagt på gulvet og skutt – en etter en. Sekvensen varer i over ti minutter og avsluttes med at en ung mann med en AK-47, kledd i en gul kaftan, rettferdiggjør drapene og lovpriser Gud;

Allahu Akbar.

Terrorgruppen er nå presset tilbake, men for å holde de vantro ute, bruker det nigerianske militæret en eldgammel taktikk: De graver diker rundt områdene de har gjeninntatt. Dikene fungerer også som skyttergraver, men graves ut for å hindre at Boko Haram igjen skal trenge inn i frigjorte områder, ifølge Lundberg. Fra luften kan man se dikene som strekker seg kilometer etter kilometer; rundt landsbyer, militære vaktposter og langs hovedveien.

Den skjøre sikkerhetssituasjonen gjør hjelpearbeidet svært krevende. Det kan man se i Bama. En by der den opprinnelige befolkningen på nær 300 000 mennesker har flyktet, men der 15 000 fra andre områder nå bor rundt det ødelagte sykehuset.

Gresset legger seg flatt i det piloten setter helikopteret ned. Ingen har drevet jordbruk her på mange måneder. Området er overgrodd. To væpnede soldater og en kaptein fra den nigerianske hæren ønsker Peter Lundberg velkommen. Svensken setter seg i en ventende FN-bil og ruser bort fra landingsplassen.

På vei gjennom den folketomme byen snakker vi om at militæret fortsatt ikke har kontroll, at det må graves diker for å holde Boko Haram på avstand. At situasjonen trekker tankene mot en annen tid, da byer måtte beskyttes av vollgraver.

– Dikene er et tydelig tegn på en pågående konflikt som skaper usedvanlige humanitære behov. Om trusselsituasjonen er slik at man må grave vollgraver rundt menneskers bosteder, innebærer det at handel og økonomisk utvikling rammes hardt. Alle som bor i disse trygge sonene hadde sin økonomiske inntekt utenfor byene: De dyrket jorda, fisket og drev handel. Så lenge dikene er her, blir det vanskelig å kunne bygge seg en bærekraftig fremtid. Det betyr at ekstremt mange mennesker fortsatt vil være avhengig av hjelp for å overleve også fremover.

Det som en gang var kostskolen i Bama er nå full av tomme unhcr-telt. Snart skal den gamle Boko Haram-leiren bebos av 15 000 internt fordrevne. I bakgrunnen ses en av dikene den nigeranske hæren har gravd ut for å stoppe nye Boko Haram-angrep. Foto: UN OCHA

Å tro at denne konflikten er løst om man fjerner en relativt liten gruppe terrorister er naivt

Peter Lundberg, FNs humanitærkoordinator
– Dette er et perfekt område for en leir, sier FNs Peter Lundberg om den gjengrodde kostskolen i Bama der Boko Haram styrte sitt terrorvelde fra da de kontrollerte Bama. Foreløpig er unhcr-teltene tomme. Foto: Espen Røst

Boko Haram og den humanitære krisen rundt Tsjadsjøen:

  • Boko Haram er en islamistisk militant gruppe med mål om å etablere en stat med sharia-lover. Ble grunnlagt av Muhammed Yusuf i Maiduguri i 2002 og kalte seg da Jama’a Ahl as-Sunna Li-da’wa wa-al Jihad, som omtrentlig oversatt betyr «Folket Forpliktet til å spre Profetens Lærdom og Jihad». Islamistgruppen er mer kjent som Boko Haram, eller «Vestlig lære er forbudt». Ledes nå av Abubakar Shekau, men det har vært indre konflikter og gruppen er delt i minst to fraksjoner. I 2015, etter å ha lovet troskap til Islamsk Stat (IS) byttet en fraksjon under ledelse av Abu Musab al-Barnawi navn til Den islamske Stats Vest-Afrika-provins (ISWAP). Tallene er høyst usikre men ulike anslag tilsier at Boko Haram har mellom 4000 og 15000 soldater.
  • Religiøse og etniske spenninger har en lang historie i Nigeria. Boko Haram har vokst ut av en nord-sør-konflikt, der det faktum at 72 prosent av befolkningen i det muslimskdominerte nord lever under fattigdomsgrensen er en viktig del av bildet. I løpet av den vel åtte år lange konflikten med nigerianske myndigheter har terrorgruppa begått omfattende overgrep mot og drap på sivile, bortført hundrevis av kvinner og jenter, ødelagt hele landsbyer.  Gruppen har sin base nordøst i Nigeria, men oterroriserer også mennesker i nabolandene Niger, Tsjad og Kamerun – i det såkalte Lake Chad Bassin.
  • Dette er bakteppet for en humanitær katastrofe med enorme menneskelige kostnader. Rundt 10 prosent av befolkningen i Afrikas mest folkerike land er påvirket av konflikten. I de seks nordøstlige delstatene av Nigeria er minst 14 millioner mennesker avhengig av humanitær bistand. I de tre delstatene FN og det internasjonale samfunnet har engasjert seg – Yobe, Adamawa og Borno – trenger mer enn åtte millioner nødhjelp. Boko Harms herjinger har sendt nærmere to millioner mennesker på flukt, og krisen har kneblet økonomien og lagt levebrødet til millioner av mennesker i grus.
  • I februar i år var det giverkonferanse på Holmenkollen Park Hotell i Oslo for Nigeria og de tre landene rundt Tsjadsjøen. Der bad FN om to milliarder dollar fra giverne. Til Nigeria, som omtales som krisens episenter, mente FN at man trengte halvparten av disse pengene.

Kilder: UN OCHA, US Homeland Securities, Presidential Committee on the NE (Nigeria) og Combatting Terrorism Center ved West Point (USAs militærakademi)

 

– Jeg føler meg trygg her i leiren, men vi har det ikke bra

Fati Auda, på flukt – og bare noen mil fra hjemstedet
Bama hadde en befolkning på nær 300 000. I og rundt ruinene av det sønderskutte og nedbrente sykehuset har det oppstått en leir for internt fordrevne. Her bor Fati Auda og rundt 15 000 internt fordrevne. 20-åringen er på flukt bare noen få mil hjemmefra. Foto: Espen Røst

Vi må regne med å arbeide her i uoverskuelig fremtid

Peter Lundberg, FNs humanitærkoordinator
1,8 millioner mennesker er drevet på flukt nordøst i Nigeria. I den ellers tomme byen Bama, bor 15 000 internt fordrevne på området til det nedbrente sykehuset. Halvparten er barn. Foto: Espen Røst

Bortsett fra at Boko Haram står rett utenfor byen og at forholdene i leiren for de internt fordrevne er dårlig, er det vel ok her nå

Oberst Adekeye, øverstkommanderende i Bama
Den nigerianske regjeringshæren holder Bama nå, men soldatene har ikke kontroll på landsbygda utenfor. Når man beveger seg gjennom de tomme gatene utgjør soldater nesten det eneste tegnet på liv i byen. Foto: Afolabi Sotunde / AP / NTB Scanpix

Noen må åpenbart stå ansvarlig i et rettsoppgjør

Jens-Petter Kjemprud, Norges ambassadør til Nigeria

«Catch 22»

Uten fred, ingen økonomisk utvikling. Uten økonomisk utvikling, ingen fred, mener Norges ambassadør til Nigeria.

– Krisen i nordøst har havnet i en catch-22-situasjon, der myndigheten kontrollerer byene, men ikke landsbygda. Det har en enorm påvirkning på hele området. Uten en fremforhandlet fred blir det ingen økonomisk utvikling, og uten økonomisk utvikling vil det bli vanskelig å stoppe rekrutteringen til ekstremistiske grupper, sier Jens-Petter Kjemprud.

Norges Ambassadør til Nigeria peker på at de utilgjengelige områdene har strupet økonomien for befolkningen i hele regionen. Han trekker frem kvegmarkedet i Maiduguri.

– Maiduguri hadde det som kanskje var Afrikas største kvegmarked, men som nå er stengt. Det er ett eksempel på at den økonomiske livlinen til nordøst er kuttet av. En løsning på krisen er avgjørende for økonomisk utvikling i dette området.

– En løsning – militær eller med dialog?

– President Buhari har uttalt at nigerianske myndigheter er interessert i dialog med Boko Haram. Løsningen finnes i forhandlinger, sammen med en militær innsats. Militæret og politiet må kunne sørge for en sikkerhet som gjør at man gradvis kan åpne opp for økonomisk aktivitet og retur av mennesker som nå er på flukt.

Rettsoppgjør?

– Abubakar Shekau og hans menn har ødelagt livsgrunnlaget til noen av verdens mest sårbare mennesker. Hva kan myndighetene tilby ham ved forhandlingsbordet?

– Jeg tror man må være nigerianer for å forstå hvordan man kan finne en eventuell løsning. Det er en utfordring i seg selv, å sette seg ned med en person av den typen, men det finnes krefter her som mener det kan være mulig å finne løsninger. Men det blir en knivsegg å balansere på; mellom et eventuelt rettsoppgjør og en mulig forsoning. Noen må åpenbart stå ansvarlig i et eventuelt rettsoppgjør, mens andre må man finne forsonende løsninger med.

– Hvordan har ulikhet og mang­lende utvikling bidratt til denne krisen?

– Dette er ekstremt underutviklede områder med en fattig befolkning. Det er mange å ta av dersom man vil påvirke og rekruttere mennesker, og ekstrem islamsk tenkning skaper nye motsetninger i disse folkegruppene. Dette er åpenbare utfordringer de politiske og religiøse lederne er helt nødt til å ta tak i for ikke å skape grobunn for enda mer alvorlige konflikter.

Fisk og shipping

– Hvilken rolle kan lille Norge spille i dette kompliserte bildet?

– Nigeria er et stort land og jobben som ambassadør er mangfoldig. Nigeria er for eksempel Norges viktigste økonomiske samarbeidspartner i Afrika, og det er over femti norske selskaper som er aktive i alt fra fisk til shipping, olje, gass og fornybar energi. Ved ambassaden har vi et stort ansvar for å støtte de norske næringslivsaktørene her, og økonomisk utvikling i Nigeria gir også et godt grunnlag for å utviske ulikhetene og bidra til å skape arbeidsplasser, sier Kjemprud.

– Samtidig bruker vi de mulighetene vi har for å kunne spille en konstruktiv rolle i å dempe motsetninger og konflikter. Oslo-konferansen (for områdene rundt Tsjadsjøen; journ.anm) er ett eksempel på det. Per i dag så ser vi ikke at Norge har en rolle der vi skal drive direkte forhandlinger, men at vi er en støttespiller for nigerianske aktører og myndigheter der de kan selv skape løsninger.

En tragedie

– Påvirker konflikten i nordøst befolkningen i resten av landet?

– For mange i Nigeria blir konflikten i nordøst noe som er langt borte. Dette er et enormt land, med nesten 200 millioner mennesker. Bare i Lagos bor det 23 millioner. For mange som bor der, blir konflikten litt som Kosovo-krigen var for folk i Norge.

– Hva gjør dét med politikernes handlekraft?

– Alle som kjenner konflikten erkjenner at situasjonen i nordøst er en tragedie. Fra nigeriansk side har man vært vant til å løse denne type problemer tidligere. Men landet har hatt økonomiske utfordringer de siste årene, og med minst fem andre parallelle kriser, der flere av de andre rammer den økonomien direkte, ble ikke krisen tatt på alvor før i fjor høst.

Norsk nødhjelp til Nigeria:

Norske myndigheter har engasjert seg for å bidra til å stoppe krisen i nordøstre Nigeria. Under giverkonferansen for områdene rundt Tsjadsjøen – den såkalte Oslo-konferansen som ble arrangert i februar i år – lovet norske myndigheter å bidra med 1,6 milliarder kroner over en treårsperiode til de fire landene som opplever krise på grunn av Boko Harams herjinger. Ifølge Norges ambassade i Abuja har Norge satt av rundt 200 millioner kroner til nordøstre Nigeria i år. Dette er blant annet humanitær støtte til matsikkerhet, vann- og sanitæranlegg, helsetjenester, beskyttelse av internt fordrevne – og utdanning i krise, spesielt gjennom Unicef.

Nigeria:

Afrikas mest folkerike land med over 190 millioner mennesker. Engelsk er offisielt språk, men landet har over 200 etniske grupper med egne språk. Omtrent halvparten er kristne, den andre halvparten muslimer. På grunn av folkemengden, militær styrke og økonomiske posisjon blir Nigeria ofte betraktet som en av Afrikas stormakter. Landet er kontinentets største oljeprodusent, men jordbruk sysselsetter likevel størsteparten av befolkningen. Etniske, religiøse og regionale motsetninger har preget landets politiske utvikling. Landets myndigheter har fått kritikk for ikke å ha reagert på krisen i nordøst, men den sittende presidenten Muhammed Buhari har de siste årene intensivert innsatsen militært og humanitært.

FNs Peter Lundberg sier forholdene i leiren rundt det ødelagte sykehuset i Bama er prekære. Han vil flytte de 15 000 beboerne til den nedbrente Boko Haram-leiren på den andre siden av byen. Foto: Espen Røst

Nitti prosent av bygningene var ødelagt eller nedbrent da vi kom hit første gang

Victor Lahai, hjelpearbeider
Det er en stund siden noen fylte opp tanken ved bensinstasjonen i Bama. Det vokser gress opp av asfalten og flere av pumpene ligger i vater. Foto: Espen Røst

Ved siden av det gamle Emir-palasset i Bama har oberst Adekeye, øverstkommanderende for den nigerianske hæren i Bama installert seg. Det er ikke en sky på himmelen, og selv om det er tidlig formiddag har temperaturen passert tredve grader. Oberstens «kontor» – med et stort glattlakkert skrivebord, en susende tv og elektrisk vifte – er barrikadert med sandsekker. Over er det trukket en presenning, og rett utenfor står tre T72-stridsvogner og feltartilleri.

Obersten er i godt humør når han hilser Peter Lundberg med et stramt håndtrykk. Han spøker og ler. Det er ikke hver dag han får besøk her ute i provinsen.

– Bortsett fra at Boko Haram står rett utenfor byen og at forholdene i leiren for de internt fordrevne er dårlig, er det vel ok her nå, sier oberst Adekeye.

– Men situasjonen er spent, og vi vet at de er rett her borte. Jeg kan likevel garantere dere at dere vil kunne fly trygt ut av Bama i ettermiddag.

Oberst Adekeye ler litt av sin egen morsomhet. Men Peter Lundberg er bekymret:

FN-toppen mener situasjonen i den høyst uformelle bosettingen som har utviklet seg rundt det gamle sykehuset ikke er tilfredstillende. Samtalen med obersten er den viktigste årsaken til at han er kommet helt til Bama i dag. For Peter Lundberg vil flytte de internt fordrevne fra sykehuset til Boko Harams gamle forlegning på den andre siden av byen.

Problemet er bare at det ikke er satt opp nok telt til å huse 15 000 mennesker på det gamle kostskoleområdet. Så Lundberg ønsker å flytte menneskene i to runder. Først halvparten, så resten når leiren er ferdig utbygd. I tillegg gjør uvisshet om det fortsatt er udetonert sprengstoff på området at flere av organisasjonene ikke vil jobbe i og utvide området. De ønsker at Boko Haram-leiren skal minesøkes igjen, men oberst Adekeye fremholder at hans menn har gjort akkurat den jobben to ganger allerede.

I tillegg er han skeptisk til å flytte flyktningene i to omganger.

– Vi har ikke kapasitet til å beskytte mennesker på to ulike sider av byen samtidig, sier obersten alvorlig.

Det er i slike situasjoner Lundberg må hente frem diplomaten i seg. Etter dialog og høflige diskusjoner, virker det som om obersten er på glid. Han godtar et nytt minesøk, for også han er opptatt av at forholdene for de internt fordrevne ikke er optimale ved sykehuset, og at de må flyttes dersom dét skal settes i stand etter de voldsomme brannene.

– Jeg går ikke i flyktningenes sko, men jeg ser jo hvordan de har det. Livet er nok hardt for de som bor rundt sykehuset, sier Adekeye før han tilbyr Lundberg militær eskorte rundt i byen.

 

Et skjelett av en by

Foran oss humper en militær pick-up med væpnede soldater. Vi kjører gjennom en by som er nesten helt tom for sivile. Et skjelett av en by, med overgrodde eiendommer og en øredøvende stillhet. Victor Lahai er humanitær-spesialist og sitter foran i FN-bilen. Da han kom til Bama første gang, bare dager etter at den nigerianske hæren hadde gjeninntatt byen med støtte fra kamphelikoptre, lå det lik i gatene.

– Det var grufullt. Militæret hadde samlet de døde på forskjellige steder. Det var et forferdelig syn, for ingen ønsker å se store mengder døde slengt oppå hverandre i hauger. På et område Boko Haram hadde gjennomført henrettelser, lå det flere hundre lik. Mange ble nok drept av terroristene, mens andre omkom da militæret angrep byen, sier Lahai.

Han forteller om det groteske synet han fortsatt har på netthinnen, mens vi passerer ødelagte hus som en gang var noens hjem. Vi kjører forbi utbrente bilvrak. Det er ingen barn som leker i gatene og fra den lokale musikkforretningen «Ama Mix» kommer det ikke en tone. Det er bare helt stille når vi går ut av bilen ved Bama Filling Station.

Flere bensinpumper ligger i vater og to biler ser ut til å være forlatt i all hast. Boko Harams kjennetegn kan skimtes i lakken på den ene bildøra, og det vokser gress opp av asfalten. Ingen har fylt bensin her på lang, lang tid.

– Nær nitti prosent av bygningene var ødelagt eller nedbrent da vi kom hit første gang. Rehabiliteringen er nå i gang, men fortsatt ligger de fleste husene i ruiner, forteller Victor Lahai i det vi passerer en stridsvogn og enda en militærpost med sandsekker.

Nigerianske myndigheter har begynt gjenoppbyggingen av Bama. Det går ikke fort, men det er en start, og en del hus har fått blikktak. På veien mot det sønderskutte sykehuset passerer vi en gruppe arbeidere som er i ferd med å sette opp nye strømmaster. Selv om sikkerhetssitausjonen nå ikke tillater det, skal Bama fylles av liv en gang i fremtiden.

Peter Lundberg sier han er imponert og mener byggearbeidene viser at nigerianske myndigheter begynner å ta situasjonen på alvor. Han sier det skal komme en tid da mennesker i nordøstre Nigeria igjen skal få leve vanlige liv. Drive jordbruk, fiske eller handel.

– Samtidig gjenstår en enorm jobb. Uansett hvordan denne konflikten utvikler seg vil mennesker på flukt måtte regne med å bo i leire de kommende årene. Skulle det ikke bli fred, ja da snakker vi mange, mange år. De menneskene som nå bor i leiren ved sykehuset er jo ikke selv herfra, de har flyktet fra andre deler av Borno. Og de som bodde i byen før konflikten, befinner seg i Maiduguri eller andre steder. Det er en kjede-effekt.

– Men når kan folk regne med å flytte hjem? 

– Det avhenger av når man finner en løsning på konflikten, sier Lundberg.

– Men du tenker det er et stykke frem i tid?

– Ja. Som humanitære aktører må vi regne med å fortsette arbeidet i uoverskuelig fremtid. Det betyr minst to år, men det kan også være tre, eller fire – det er umulig å svare på. Konflikten har rammet de viktigste inntektskildene for menneskene her. Når bærebjelker i en økonomi er rammet så hardt, ødelegger det også resten av samfunnet. Selv om det skulle bli fred «i morgen», kommer ikke denne regionen til å normaliseres på mange, mange år.

Tobarnsfaren fra Stockholm forteller at mer enn 1200 skoler og 700 helseklinikker og sykehus er ødelagt i nordøstre Nigeria de siste åtte årene. At i tillegg til menneskelige lidelser trengs voldsomme summer for å gjennoppbygge nordøstre Nigeria etter Boko Haram.

Ifølge en studie nigerianske myndigheter har gjort i samarbeide med EU, FN og Verdensbanken, vil det koste mer enn ni milliarder dollar – tilsvarende to norske bistandsbudjsetter – å gjenoppbygge skoler, helsesentre, bygninger og alt annet som er ødelagt etter åtte år med konflikt. Summen inkluderer sosiale tjenester og fredsbyggingsprosjekter. I «North-East Nigeria Recovery and Peace Building Assessment» heter det at målsetningen med planen er å forberede støtte til en konfliktrammet befolkning, og ifølge studien trengs hele to-tredeler av pengene til gjennoppbygging av delstaten Borno, der Boko Haram fortsatt utfører jevnlige angrep.

 

På flukt fra islamsk kalifat

Mange i byen Bama flyktet da Boko Haram ville innføre streng sharia-lovgivning, resten under de svært harde kampene da regjeringssoldater gjeninntok byen. At folk fortsatt ikke har kunnet flytte hjem, forteller mye om at sikkerhetssituasjonen fortsatt er prekær. Ifølge en fersk spørreundersøkelse Flyktninghjelpen har gjennomført blant 27 000 internt fordrevne i Borno, er detstore flertallet ikke klare for å vende hjem. Årsaken er frykt. Frykt for terror. For selvmordsbombere, og for ikke å ha et levebrød.

– Menneskene her er helt avhengige av den livlinen vi tilbyr dem, og klipper man den, havner man fort tilbake til det vi advarte mot i fjor høst: Da fryktet vi at 1,5 millioner mennesker kunne rammes av hungersnød. Den gang reagerte det internasjonale samfunnet på vår appell og det avverget en sultkatastrofe. Men hadde vi ikke gått inn med en så omfattende matoperasjon, ville vi hatt en helt annen situasjon nå, sier Lundberg.

Man kan fortsatt se sot på veggene i det ødelagte sykehuset. Leiren rundt har vokst frem av seg selv og er ikke slik Peter Lundberg ønsker seg. Med nylige kolerautbrudd i andre leirer i Borno, er 48-åringen spesielt bekymret.

– Situasjonen her er prekær. Leiren er overbefolket. Det gjør helsesituasjonen enda mer kritisk. Det vi frykter mest nå er kolera eller diarésykdommer. Om latrine-områdene oversvømmes, er risikoen stor for at avføring flyter ut på marken. Det ville vært helt krise i et så tett befolket område, sier FN-toppen.

Det er virkelig tett med mennesker. Et helt lite samfunn, presset sammen på et ganske lite område. Plassmangel har gjort at folk må ta i bruk ruinene av det gamle sykehuset for å finne et sted å sove. Som 20 år gamle Fati Auda. Hun kom hit etter å ha vært på flukt fra landsbyen Kirawa utenfor Gwoza, byen der Boko Haram-leder Abubakar Shekau erklærte sitt islamske kalifat.

Nå bor hun her med slektninger, fordi hun og ektemannen kom bort fra hverandre under flukten. Hun tror han kan være i nabobyen Banki, men er ikke sikker.

– Jeg føler meg trygg her i leiren, men vi har det ikke bra, sier Fati Auda stille.

 

Plast og vann og ris

På baksiden av sykehusruinene bor det enda flere. Køen foran vannposten er lang. Noen bor i hjemmelagde konstruksjoner av plast og treverk, andre i IOM-telt. Halvparten av leirens 15 000 beboere er barn. Unicef har satt opp et skoletelt, og i et O.B. Wiik-telt ligger et stort antall 50-kilosekker med ris fra USAID. Det er etablert helseklinikk med lege og sykepleiere, men fra et humanitært perspektiv er dette likevel en svært sparsommelig leir. Det ligger et slør av røyk over området.

Peter Lundberg håper han får med seg både oberst Abekeye og de humanitære organisasjonene på å flytte folk herfra så snart som mulig. Det er i detaljene de store løsningene finnes. Da trengs en god porsjon diplomati.

– Jeg kan ikke fortelle organisasjonene hvordan de skal opptre eller hvor de må jobbe, og jeg har i hvert fall ingen makt over den nigerianske hæren. Situasjonen er litt låst, og da er det min jobb å finne en løsning som alle parter kan være med på. Denne leiren er en konsekvens av at mange mennesker spontant søkte trygghet i en krigssituasjon, men er ikke bærekraftig på sikt. Når obersten sier at han ikke kan beskytte to leirer på to sider av byen samtidig, må vi lytte til det. Samtidig er ikke den nye leiren klar enda, så det må bli et kompromiss:

– Jeg tror vi ender på å flytte alle herfra på en gang, selv om leiren ikke er helt ferdig bygd. Det blir en kalkulert risiko, men det tar vi jo hver eneste dag. Det finnes ingen garantier i den konteksten vi jobber i her.

 

Signalrøde områder

Ute av den tett befolkede leiren er det en annen verden. Ingen gutter som dribler rundt med en hjemmelaget gummiball. Ingen jenter som rutsjer ned sklien. Ingen røykos, ingen latter, bare helt, helt stille. Det er vanskelig å se soldatene bak sandsekkene under et tre i veikanten, men lett å se våpenmunningene som stikker ut.

Peter Lundberg har vært i Bama i rundt fire timer. Inspisert en by med svak puls, men der situasjonen for de sivile inne på sykehusområdet er prekær. Kaptein Ukeje fra den nigerianske hæren var selv med da bakkestyrker støttet av angrepshelikoptre presset Boko Haram ut av Bama for to år siden, og sier byen den gang var «full av døde mennesker og fluer». Nå våkner den sakte men sikkert til live igjen, og i det helikopteret kommer til syne bak trærne står kapteinen i det høye gresset og smiler.

– Neste gang er Bama enda tryggere, sier han og ønsker Lundberg velkommen tilbake.

Gresset legger seg flatt. Helikopteret letter, og tar en runde over det som en gang var noens hjem, over ødelagte skolebygninger og butikker. Vi ser blikk-takene som er kommet opp på en del hus, men det blir også enda tydeligere hvor enorme ødeleggelsene er. Vi ser Emirens palass og Oberst Abekeyes lille telt-kontor. Vi ser sykehuset og menneskene i lang, lang kø ved vannposten. Helikopteret stiger raskt når vi skimter Sambisa-skogen der borte. Vi ser de enorme grønne områdene – som på FNs kart er farget røde. Områder som kunne vært fruktbare, men der ingen har plantet kassava, poteter eller bananer på flere år.

Peter Lundberg kaller området vi flyr over for episenteret i en «global katastrofe». Han påpeker at konflikten har påvirket livene til mer enn 10 prosent av befolkningen i Afrikas mest folkerike land. For et halvt år siden anslo FN at det bodde rundt 700 000 mennesker i områder hjelpearbeidere ikke hadde tilgang til. Lundberg tror tallet nå er lavere.

– Det finnes helt sikkert mennesker vi ikke vet om. Men akkurat hvor mange mennesker vi ikke når med nødhjelp vet vi ikke, sier han og kikker ut over det frodige landskapet.

Bistandsaktuelt spør om dét betyr at mennesker likevel kan dø av sult i nordøstre Nigeria, til tross for at hungersnøden FN varslet om for noen måneder siden nå er avblåst.

– Ja. Men dette gjelder så få mennesker at vi ikke kan kalle det en hungersnød, og dét kommer ikke til å skje i nordøstre Nigeria i år. Men det er fortsatt mennesker som er underernært og som kan komme til å dø av dét.

 

Et urettferdig samfunn

Lundberg sier det er i de vanskeligst tilgjengelige områdene situasjonen er mest prekær. Han forteller at FN har hatt indirekte kontakt med Boko Haram, men at det ikke førte til noe konkret: «Det finnes liksom ikke et telefonnummer vi kan ringe for å be om et møte».

– Men hvordan skal denne krisen løses: Er det nok om Boko Haram nedkjempes?

– Å tro at denne konflikten er løst om man fjerner en relativt liten gruppe terrorister er naivt. Konflikten handler om strukturelle samfunnsproblemer i en region som systematisk har vært unntatt den sosioøkonomiske utviklingen i Nigeria gjennom flere tiår. I regionen rundt Tsjadsjøen finnes noen av de fattigste menneskene i verden. Dette har gitt grobunn for ekstremisme, en utvikling som har skjedd over tid. Også mange som ikke tilhører en indre kjerne av ekstremister opplever at samfunnet her er urettferdig, sier Lundberg.

Etter en relativt kort helikoptertur fra Bama ser vi universitetsområdet i Maiduguri – der Boko Haram igjen utførte et bombeangrep uken før. Et lite stykke bortenfor ligger det som en gang var et av Afrikas største kvegmarkeder, men som nå er stengt på grunn av sikkerhetssituasjonen. Vi passerer over de enorme leirene, i en by der rundt en million internt fordrevne nå har søkt tilflukt. Tilstrømningen av folk på flukt gjør at delstatshovedstaden har doblet sin befolkning på få år, og folk bor tett i tett, i en by med enorme forskjeller. Der noen må stå timevis i kø for å få utdelt mat, mens andre står på rekke for nå frem til minibanken. Der noen bor i staselige murhus, mens andre bor i et lite skur av plast og bølgeblikk. Ulikheter brukes av flere enn Peter Lundberg for å forklare Boko Harams fremvekst akkurat her.

I tillegg til sine kjernemedlemmer, som av mange tilskrives en voldelig sunni-ekstrem ideologi, ser terrorgruppen ut til å tiltrekke seg unge menn som er frustrert over den generelle samfunnsutviklingen: Mange føler seg selv som «ofre i det svært underutviklede området rundt Tsjadsjøen» og trekkes mot radikale ekstremistiske grupperinger på grunn av korrupsjon, maktmisbruk og økende ulikhet. En biskop karakteriserte sågar Boko Haram som «en motstandsbevegelse mot urettferdighet», og ifølge en rapport fra United States Institute of Peace (USIP) er det tre hovedgrunner til at unge menn blir med i ekstreme grupperinger:

Arbeidsledighet, fattigdom – og etter manipulasjon fra ekstremistiske religiøse ledere.

 

Home of peace?

Det er kjøligere ute, skumring. Vi haster forbi Boko Haram Suspects-plakaten og setter oss i Peter Lundbergs skuddsikre landcruiser.

Trafikken står tett gjennom sentrum av Maiduguri. Hundrevis av små gule tuk-tuks – eller keke napep, som det heter her – fyller hovedgaten. Markedene er tettpakket med mennesker, i en by som jevnlig rammes av terror, men som forsøker å vende tilbake til en normalitet. Når mørket faller på ser man tydelig hva som står på nummerskiltene til bilene som passerer forbi: «Borno – Home of Peace».

Det kan være et håpets budskap, eller en gammel sannhet. Men akkurat nå, er det ikke fred de fleste forbinder med situasjonen i nordøstre Nigeria. For fortsatt utfører menn med en forskrudd fortolkning av islam jevnlige gerilja-angrep – og terroriserer noen av verdens fattigste og mest sårbare mennesker.

 

PS: To dager etter Bistandsaktuelts besøk i Bama, angrep Boko Haram igjen byen. En politimann og en internt fordrevet kvinne ble ifølge lokale medier drept i angrepet. I en epost skriver FNs nødhjelpskoordinator Peter Lundberg: «Angreppet var på fredag kväll ca. 19:30-20:30, BH angrep stadens östra kant, en polis dödades under skottlossningen enligt uppgift, hur många BH som skadades eller dog är okänt, och militären besvarade attacken med infanteri och artilleri beskjutning. Personalen i den humanitära hubben var säkra och utsattes inte för något angrepp under den pågående attacken som varade i ca en timme»

Publisert: 27.10.2017 05:41:19 Sist oppdatert: 27.10.2017 05:41:55

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.