Foto / Photo:
© Ken Opprann,
Helgesensgate 10,
0553 Oslo,
Norway
Phone: +47 90746150
E-mail: kenopprann@hotmail.com
Website: www.kenopprann.no  Per Øystein Grimstad
Folk rundt om i verden er jo, stort sett, «som trøndera flest», fastslår Per Øystein Grimstad, mannen som mer enn noen andre har satt sitt preg på moderne norsk bistand. Fellesarealet ved rekkehuset på Ormøya er hans fredelige oase. Foto: © Ken Opprann

I en verden full av trøndere

På tidlig 1990-tall banet han vei for en liten revolusjon i norsk bistand. 26 år etter, i en alder av 83 år, står tidligere Norad-direktør Per Øystein Grimstad igjen på barrikadene.

Av Gunnar Zachrisen (tekst) og Ken Opprann (foto) Sist oppdatert: 07.09.2017 14:02:00

«Bistand bør ikke være et fristed der politikere kan bruke store penger på det som passer dem», fastslo han i et leserinnlegg i Aftenposten 10. juli i år. Som medforfatter sto også en annen nestor innen norsk utviklingssamarbeid, tidligere bistandsminister Tom Vraalsen (81).

Innlegget i Aftenposten vakte betydelig oppsikt, tross begynnende norsk sommervarme. Det er ikke ofte to tidligere bistandstopper, begge veteraner på 80+, stiller grunnleggende, kritiske spørsmål ved norsk bistand.

«I dag er det lite snakk om hva disse pengene brukes til. Kanskje fordi det er mange involverte som har en personlig interesse av virksomheten?» spør de, med anslag av ungdommelig frekkhet.

Grimstad og Vraalsen er særlig kritisk til en utvanning av bistandsdefinisjonen. Sikkerhetspolitikk og asylmottak i Norge hører ikke hjemme på bistandsbudsjettet, mener de, og etterlyser en klarere fattigdomsorientering. «Kanskje er tiden kommet for å rydde opp. (…) For å bidra til å hjelpe frem de fattigste menneskene i verden.», skriver de to – med bakgrunn fra henholdsvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Både statssekretær og utenriksminister, fra Høyre, måtte etter hvert på banen – for å motvirke det rødgrønne eldreopprøret. I slutten av juli, etter to innlegg fra herrene Grimstad og Vraalsen, er Børge Brende såpass irritert at han sender et krast svar, som publiseres i samme avis. Norsk bistand er ikke «et fristed for politikere og administrasjon til å bruke penger slik det passer dem», skriver utenriksministeren.

Brende fastslår at norsk bistand er «i verdensklasse», ramser opp resultater på ulike arenaer og fastslår at det finnes klare regler for hvordan pengene skal brukes.

 

Telefonen fra Mandela

I et rødmalt rekkehus på fredelige Ormøya i Oslofjorden sitter en tidligere Norad-direktør og humrer over at han og «kameraten» Tom har klart å sparke både utenriksministeren, NRK og Aftenposten opp fra solsengene i sommervarmen.

Litt hvitere i håret er han blitt, men 17 år etter at han ga seg i utenrikstjenesten, er han fortsatt samfunnsengasjert, på ulike fronter. Viktigste kampsaker: å bekjempe fattigdom og «bevare livsmiljøet». Han er også en tydelig talsmann for faglighet og lokalkunnskap i bistanden. I praksis betyr det at han mener Norad bør få en større rolle i den offentlige bistanden.

Dagen før den norske diplomaten tok farvel som Norges sendemann i Sør-Afrika i 2000, fikk han en telefon. Den var fra Nelson Mandelas sekretær. Eks-presidenten hadde lest i avisen at ambassadør Grimstad skulle hjem til Norge.

– Hun spurte om jeg, som da satt i Cape Town, hadde tid til å treffe ham, i Johannesburg. Det var egentlig et dumt spørsmål. Selvsagt ville jeg det, selv om det var dagen før avreise og jeg hadde nok å gjøre. Det var bare å sette seg i bilen og dra av sted.

Møtet med Mandela, som han hadde truffet flere ganger, ble varmt og hjertelig. Den sørafrikanske landsfaderen ville nok en gang uttrykke sin takknemlighet for nordiske lands støtte under kampen mot apartheid, men stort sett snakket de om livet – og holdninger.

«En jævlig fin fyr», lyder Grimstads karakteristikk av Nelson Mandela. Det er med slike enkle, udiplomatiske og folkelige vendinger han pleier å karakterisere folk.

 

Trøndere, hele gjengen!

De som kjenner ham mener at den frittalende trønderen rett og slett er glad i mennesker, uansett hvor de er på rangstigen og uansett hvilken farge de har på huden.

– De er jo nøyaktig som trøndere hele gjengen, sier bistandsveteranen – og får det til å høres ut som en kompliment.

Det første utenlandsoppholdet hans var i Tanzania, på oppdrag for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Oppgaven var å lære tanzanianere å bli bedriftsledere. Han traff «jævlig mye bra folk», sier han.

Flere av dem har han fortsatt kontakt med.

– Jeg lærte meg swahili, nok til å kunne prate litt med folk. En dag kom jeg i prat med ei kikuyu-dame ute på landsbygda. Hu prata som en foss. Det handla om det hu var opptatt av; unga sine og skolen. Det var da det slo meg at hu ligna noe veldig på tanta mi på Storfosna!

Ifølge Norad- og UD-veteranen er det slik de er, afrikanere flest: «Stort sett, sånn som oss».

– Det er i grunnen utrolig hvor mange «trivelige trøndere» det finnes, over alt i verden, fastslår han.

 

Sjef med legende-status

For ansatte i Norad er «PØGen» nærmest en legende. Direktøren som blir husket mer enn noen annen.

Han praktiserte «management by walking», sier en kilde. Hun var ung i tjenesten den gang, og syntes det var utrolig stas å ha en toppsjef som kom innom kontoret for å slå av en prat.

– «PØGen» kom tuslende gjennom korridorene og satte seg ned på kontoret. Ville høre hvordan du hadde det. Veldig stas for den som var lavest på rangstigen, sier hun.

– Vi husker jo alle en sjef som plystret og sang i gangene, og som så gjerne satte seg ned for en prat – og viste interesse for alle, uavhengig av posisjon, sier en annen.

Hun karakteriserer ham som «sterk, modig, varm og menneskelig». Til tider har han en tåre i øyekroken når han minnes gode venner og opplevelser, observerer vi selv - under intervjuet.

 

Sjokkert over holdninger

Da han kom til bistandsdirektoratet Norad i 1988, hadde Grimstad allerede allsidig bakgrunn fra næringsliv og industri, som FN-ansatt og statssekretær for Ap. Med utdanning innen metallurgi, økonomi og finans hadde han gjort en rask karriere i næringslivet.

Han hadde vært organisasjons- og administrasjonssjef i Norsk Jernverk i Mo i Rana, og i ulike andre lederstillinger, inntil han i perioden fra 1976-80 ble administrerende direktør i firmaet Norconsult i Oslo. Deretter ringte Finn Kristensen og ba ham om å bli statssekretær i Industridepartementet.

Selv fastholder 83-åringen overfor Bistandsaktuelt at perioden som Norad-direktør, fra 1988 til 1996, var den beste i hans lange yrkesliv.

Men det begynte slett ikke bra. Trønderen, som hadde gjenkjent tanta si fra Storfosna et sted på landsbygda i Tanzania, ble sjokkert over holdningene som på den tida rådet blant såkalte norske bistandseksperter.

– Mange mente tydeligvis at oppgaven var å lære folk der ute å bli «hvite», akkurat som oss, og at det var vi som visste best, om hva og hvordan ting burde gjøres, sier han.

Norad var også preget av en utpreget «snillisme», som ikke bare var naiv, men også skadelig for mottakerne. «Å gå inn med bistandsmidler fordi man synes synd på folk, er det dårligst mulige utgangspunkt for hjelp til selvhjelp», skrev han senere.

 

Et ensomt menneske, med bøyd hode

Næringslivsmannen og Ap-politikeren hadde vært igjennom tunge og store oppgaver før. Men dette nye løftet føltes ekstra tyngende. I tillegg hadde han nettopp lagt bak seg en skilsmisse.

Den nye jobben endte med depresjoner og sjukmelding, forteller han.

Den røslige bistandsveteranen reiser seg og går bort til hylla over tv-en. Han peker. Et stykke over jesusportrettet han skar ut i tre, som 14-åring, står en leirfigur – et ensomt menneske, med bøyd hode, alene i et trangt rom. Han laget den selv, i denne tunge perioden i sitt liv.

– Jeg ble sjukmeldt med depresjon, i ni måneder. Til slutt endte jeg opp på et antroposof-hjem i Sverige. Vi var fem stykker. Av alle merkelige sammentreff i verden så var den ene viseadministrerende direktør i Sida (det svenske Norad, red.anm.). En jævlig bra kar. Han var enig med meg i det meste, blant annet at vi måtte akseptere at folk er folk, at de må ta ansvaret sjøl, for å styre sin egen utvikling.

 

Mottakeren i førersetet

Da direktøren kom tilbake til arbeidsplassen, var det med fornyet styrke og med de frøene som seinere skulle bli til et paradigmeskifte i norsk bistand: Konkretiseringen av en bistandstenkning som satte mottakeren i førersetet.

«To forhold var helt avgjørende for Grimstad. For det første måtte norsk utviklingshjelp faktisk begynne å operere ut fra mottakernes premisser.» (…) «…slik at de fikk reelt eierskap over de utviklingstiltakene som ble satt i gang.», heter det i tredje bind av Norsk utviklingshjelps historie.

«Videre mente Grimstad at det var helt nødvendig at hoveddelen av norsk bistand ble kanalisert gjennom offentlige myndigheter i mottakerlandene.»

Dette var i en tid da Norad hadde en enda sterkere innflytelse på bistandspolitikken enn i dag. "Selvstendigheten ble klart illustrert da Norad i det viktige arbeidet med å lage en strategi (...) knapt nok informerte UD. Kontakten til UD ble i realiteten først knyttet etter at selve strategidokumentet var ferdig høsten 1990. Da ringte Grimstad til bistandsminister Tom Vraalsen, redegjorde for inholdet og fikk statsrådens velsignelse", skriver historikerne.

 – Det stemmer det. Embetsverket i UD var ikke så positive, men han Tom tok det med en gang, sier arkitekten bak nytenkningen.

Begrepet mottakeransvar ble lansert, en tilnærming til utviklingssamarbeid som etter hvert vakte internasjonal interesse. 

 

Skaper jobber i Nicaragua

Intervjuet med Bistandsaktuelt går mot slutten. «Vi må være ferdig til 12», har han sagt.

Vi har tenkt at han sikkert, alderen tatt i betraktning, trenger en middagslur. Men tretthetstegnene er foreløpig ikke synlige, tross en og en halv times prat. I stedet skravler han fortsatt ivrig i vei, om alt fra møter med Mandela og Julius Nyerere, kona Inger som han traff i Norads korridorer («ei spessielt flott dame»), de fire barna i alderen 20 til 58 år («det imponerer afrikanera!») og de fengende rytmene på årets Mela-festival («æ e’ jo halvt afrikaner») til de vakre trærne i nabolaget på Ormøya.

– Æ ska’ på et styremøte, i Norteak, inne i by’n, sier 83-åringen plutselig – og ser på klokka.

Norteak er et selskap som har investert i en skogplantasje i Nicaragua, forklarer PØG-en. Han tok sjøl initiativet, som 73-åring, etter et besøk i landet.

Ti år senere har teakplantasjen passert 20 000 mål, fordelt på ti tidligere kvegrancher i tre ulike kommuner. Norske skogeiere og pensjonskasser har putta inn penger. Det er til sammen 120 ansatte. «Et mønsterprosjekt», ifølge myndighetene i landet. Om cirka ti år skal Per Øystein Grimstad, forhåpentligvis, bivåne at lokalt ansatte feller de første trærne, for salg på verdensmarkedet.  

– Grådig flinke og trivelige folk! fastslår han.

Per Øystein Grimstad blir intervjuet av Bistandsaktuelt "i et sosialdemokratisk rekkehus" på Ormøya i Oslo. Foto: Ken Opprann

Publisert: 07.09.2017 14:01:59 Sist oppdatert: 07.09.2017 14:02:00

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.