I møte med rådet som rådet over rasens renhet

HISTORIE-STAFETTEN: Å være fersk diplomat i den verste apartheid-tiden kunne by på sjokk og overraskelser. Jeg ble vitne til ondskapen i rasepolitikken og hvor utspekulert systemet ble praktisert.

Av Jon Bech Sist oppdatert: 22.09.2017 07:56:11

Dette var på tidlig 1970-tall. Mye av lovgivningen i Sør-Afrika gikk ut på totalt fysisk skille mellom hvite og «ikke-hvite». I denne forbindelse var det av avgjørende betydning å få fastslått hvem som tilhørte hvilken rasegruppe.

I en og samme familie kunne det finnes medlemmer som var klassifisert enten som hvite, svarte eller «fargete» (av blandingsrase) og som dermed lovlig ikke kunne bo under samme tak..

Blant instrumentene regimet hadde til disposisjon i håndhevelsen av raseskillepolitikken var de såkalte «raseklassifikasjonsrådene» («race classification boards»).

 

Blyant-metoden

En av metodene disse rådene benyttet seg av var å sette en blyant i håret til vedkommende som skulle vurderes.

Hvis blyanten ble sittende fast i håret, var det tegn på at vedkommende var svart. Falt blyanten ut, kunne det være indikasjon på at vedkommende var av blandingsrase eller såkalt «farget» («coloured»).

Sammen med en sørafrikansk advokat var jeg til stede på ett av rådets møter. En av sakene som ble behandlet gjaldt en kvinne som var registrert i kategorien «av blandingsrase».

Denne kvinnen hadde bodd i Cape Town hele livet. Men hun hadde det som dengang ble kalt negroide trekk, hun kunne snakke det lokale språket xhosa og hun hadde svart kjæreste og mange svarte venner. Dette hadde åpenbart vakt myndighetenes mistenksomhet.

 

Forlat Cape Town!

Raseklassifikasjonsrådet konkluderte raskt: Kvinnen var å anse som svart, eller «bantu» som var apartheid-regimets begrep. Hun ble derfor pålagt å forlate Cape Town innen 72 timer. Hvor hen hun så skulle bo, var derimot klassifikasjonsrådet uvedkommende.

Rådets formann hadde oppfattet at det var en utenlandsk diplomat blant tilhørerne. Han kom bort for å hilse og finne ut hvor jeg kom fra. Dessuten hadde han et budskap som jeg burde formidle hjem, mente han.

«Jeg håper du som utlending forstår hvor grundig og samvittighetsfullt vi behandler disse sakene», sa formannen. 

Joda. Mitt møte med rådet ble rapportert videre, men ikke med de honnørord  formannen hadde benyttet.

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Publisert: 22.09.2017 07:56:10 Sist oppdatert: 22.09.2017 07:56:11

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.