Gravide kommer til helsesentrene noen dager før de skal føde. Foto: Jan Speed

Her jobber norsk misjon tett med den etiopiske stat

MISJON OG UTVIKLING: Landsbykvinnen Mato Mand holder varmt rundt datteren Meskarm. Fødselen var dramatisk. Den kunne ha endt med døden for både mor og barn. Men det gikk bra, blant annet takket være et unikt samarbeid mellom to høyst ulike aktører.

Av Jan Speed, i Etiopia Sist oppdatert: 27.10.2017 05:42:54

Vi befinner oss langt til fjells, i Etiopia. Tåken ligger tett rundt landsbyen.

Det var i disse omgivelsene Mato gjorde seg klar til å føde, men alt var ikke som det burde. Helsepersonellet forsto at det lå an til en vanskelig fødsel. Det gjaldt å handle raskt.

Mato og barnet måtte reddes med keisersnitt. Det store kirurgiske inngrepet ble utført på et lokalt helsesenter, av helsearbeidere som ikke var legeutdannet. Det er slik det nå stadig oftere gjøres ute i distriktene.

Landsbyen ligger 140 kilometer fra nærmeste sykehus. Før helsesenteret ble oppgradert, før mødrenes «vente-landsby» ble etablert og før helsearbeidere (ikke-leger) ble utdannet til å foreta keisersnitt, var det risikofylt å bli gravid i dette fjellområdet.

– Tidligere fødte vi hjemme. Mange mødre døde. Dette prosjektet er en gave. Det har gitt oss liv, og våre barn vokser opp, sier den nybakte og lykkelige moren Mato.

Den magre kvinnen har født åtte barn. Bare fire av dem er fortsatt i live.

 

Samarbeid om helse

Tradisjonen har vært at vestlige misjonsorganisasjoner i afrikanske land driver helsetjenester selv, eller samarbeider med lokale kristne søsterorganisasjoner. Men i det sørvestlige Etiopia er det annerledes. Her har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og den etiopiske staten etablert et tett samarbeid.

Staten er i førersetet og stiller med sine ansatte, mens NLM gir økonomisk støtte til utstyr, opplæring og oppfølging. Målet er å redde livet til mødre og deres nyfødte spebarn i avsidesliggende områder.

Utenfor vinduet til avdelingen for tidlig fødte ved det tidligere misjonssykehuset Gidole  er en hage med blomster og trær. Det er gravplassen til spedbarn som døde fordi de var for små.

Nå er det heldigvis sjeldnere og sjeldnere at den blir tatt i bruk, forklarer de ansatte. Mange tidligfødte kan nå reddes.

 

Reddet av framskrittet

Under varmelamper og tilkoblet maskiner ligger tre undervektige spedbarn. Alle er for tidlig født. Utstyret er kjøpt av misjonsorganisasjonen NLM – for norske bistandspenger.
Helsearbeidere som overvåker de sårbare små spedbarna i det vesle rommet, er heller ikke leger. De er vanlige helsearbeidere som har fått ekstrautdannelse.

Enkusew Teshome legger forsiktig et teppe over det ene barnet.

– Etter at vi fikk utstyret og flere helsearbeidere på plass, har vi sett store endringer. Vi redder liv. Før vi startet, var det 12 prosent dødelighet blant nyfødte. Nå er det redusert til fire prosent, sier hun.

Den etiopiske statlige satsingen for redusert mødredødelighet skjer i en region der NLM tidligere har bygd flere sykehus. I disse områdene blir misjonsleger fra Norge fortsatt husket for sin innsats.

Men tidene forandrer seg, også for misjonsorganisasjoners bistandsarbeid. På slutten av 90-tallet startet den norske misjonsorganisasjonen og helsemyndighetene i Etiopia et samarbeid om å få til en statlig overtakelse av misjonssykehusene.

På norsk side var kirurgen Bernt Lindtjørn sentral i dette. Han hadde selv vært lege i dette området i tilsammen 16 år fra og med 1978, som misjonslege for NLM. I dag er han professor tilknyttet Senter for internasjonal helse i Bergen. Han fortsatte samarbeidet med det etiopiske helsedepartementets representanter i regionen om å utforme et program mot mødredødelighet.

 

Høye ambisjoner, få leger

Etiopias helsemyndigheter har satt seg høye mål for å redusere barne- og mødredødelighet. De har erklært at ingen kvinner skal dø i barselseng og ingen fødsler skal skje hjemme.

Programmet som er igangsatt er basert på tilsynelatende enkle tiltak, men har likevel oppnådd stor rekkevidde og gode resultater.

Det har alltid vært stor mangel på vanlige leger og gynekologer i Etiopia, og for få sykehus. Og slik er det fortsatt, selv om det skjer en økende legedekning og positive framskritt. I en situasjon med trange budsjetter velger Etiopia å prioritere å videreutdanne andre helsearbeidere og jordmødre til å utføre keisersnitt og enkle operasjoner.

 

Kjøper utstyr

– Vi har skaffet alt fra ultralyd-utstyr til pinsetter og annet materiell til sentrene, samt bidratt til kursing og oppfølging av helsearbeiderne, forteller Argachew Hawassa, utviklingsdirektør i NLM Etiopia.

Prosjektet, som varer fram til 2019, finansieres av Norad. Alle medarbeidere i prosjektet er statsansatte. Prosjektkoordinatorene får en liten ekstra økonomisk godtgjørelse fra NLM.

 

Feltarbeidere

Men det viktigste grunnlaget for bedre barn- og mødrehelse legges i landsbyene, lenge før vordende mødre ankommer landets helsesentre.

Salamish Mulato er feltarbeider i landsbyen der hun vokste opp. På helseposten gir hun et tre måneder gammelt barn vaksinasjoner. Hennes jobb er i tillegg å oppmuntre kvinnene til å oppsøke helseposten for å få tatt de første undersøkelsene og til å føde på helsesentrene. Det er et viktig element i det statlige programmet.

Etter fødselen følger hun opp mor og barn, med hjemmebesøk. Familieplanlegging skal også inngå som en del av det hun lærer kvinnene i landsbyen.

Etiopia har klart å få ned fødselsraten i de større byene, men på landsbygda er det lite familieplanlegging. De fleste av kvinnene vi snakker med har mellom tre og seks barn. Og det å ha mange barn gir status lokalt. Når det femte barnet er født, sier kvinnene til hverandre; «nå har du kommet i gang».

Etiopia har, som flere andre afrikanske land, lagt ned forbud mot bruk av såkalte tradisjonelle fødselshjelpere. Flere steder blir de omskolert til feltarbeidere.

 

Soldat i helsehæren

Salamish er med i «Den kvinnelige utviklingshæren», etablert av myndighetene. Målgruppen er landsbykvinner, og målet er å kartlegge alle gravide og få dem til å føde på sykehus. «Utviklingshæren» har tre millioner medlemmer på landsbasis.

Tradisjonelt har kvinner vegret seg for å dra på helsesentre eller sykehus fordi det er tabu å være naken foran andre enn deres egen mann eller familie. Slike holdninger har feltarbeiderne måtte argumentere mot. 

På landsbasis har tallene for fødsler på helseinsitusjoner økt voldsomt på få år, fra 20 til 73 prosent. I noen distrikter foregår nå mellom 70 og 90 prosent av fødslene med tilsyn fra faglært personell. Det regnes som et viktig framskritt for å redusere barne- og mødredød.

Ettersom termin er vanskelig å anslå for en del kvinner, blir de innlosjert i vente-landsbyer tilknyttet helsesenteret eller sykehus. Avstandene til deres egne hjem er for store og veiene oftest for dårlige til at de rekker fram til senteret når fødselsveene først kommer i gang.

I regntida er risikoen størst. For hvert kraftig regnskyll blir de kronglete landeveiene til gjørmehav, og elvene flommer med skittent brunt vann.

 

Gode resultater

På de ulike helsesentrene ute i distriktene registrerer de ansatte dramatiske reduksjoner i mødredødelighet og dødfødsler.

– For to år siden var det 30 mødre som døde under fødsel her i området. Det siste året er tallet nede i seks, forteller en av senterlederne.

I ett distrikt har mødredødeligheten gått fra 545 til 200 dødsfall per 100 000 fødsler. I andre områder er tallene vi blir presentert enda bedre, men datakvaliteten er svak. Disse tallene er bedre enn på landsbasis der tallet var 357 mødredødsfall per 100 000 fødsler, ifølge en fersk rapport fra Gates-stiftelsen.

Lindtjørn mener at det fkan være feil i dataggrunnlaget, men at resultatene er likevel gode.

– Grunnen er ikke primært det vi har gjort fra norsk side, men at myndighetene selv har prioritert å få ned mødredødelighet, understreker professoren.

 

Mange problemer gjenstår

Likevel gjenstår det fortsatt en rekke problemer og utfordringer, får vi høre når vi besøker helsesentere i distriktene.

– Kompliserte fødsler kan nå takles her takket være at vi er opplært til å foreta keisersnitt, men om moren får alvorlige blødninger kan det gå galt, sier helsearbeider Degnet Demeto.

I et distrikt finnes det en ambulanse som skal dekke seks helsesentre. Veiene er dårlige. Det kan ta mer enn seks -timer fra et behov er varslet til kvinnen kommer på sykehus.

Det er bare blodbank på ett av sykehusene. Det er i Arba Minch. Derfor må blod forhåndsbestilles dersom operasjonsansvarlig tror det blir nødvendig.

– Vi mistet en mor forleden fordi vi ikke hadde blod å gi, forteller Elias Elisa ved helsesenteret i Turmi.

Dette helsesenteret ble bygget på 1980-tallet av norske Redd Barna. Senteret lå delvis brakk i noen år, men drives nå av staten. Noen ganger har helsearbeidere tappet eget blod for å kunne foreta en blodoverføring i en krise.

 

Ustabil strømforsyning

Strøm er et annet problem. Det offentlige strømnettet er svakt, og det er vanskelig å operere eller drive apparatene for tidlig fødte uten stabil strøm. Det går mye på dyre dieselgeneratorer. Men noen ganger svikter de også. Fødsler er blitt foretatt i lys fra lommelykter.

Det er staten som har ansvar for å levere medisiner til helsepostene og sentrene.

– Det var en gang at vi ikke hadde fersk anestesimedisin. Vi måtte bruke doser som var gått ut på dato. Heldigvis overlevde kvinnen, forteller helsearbeideren Deno.

 

Når NLM trekker seg ut

Om to år skal NLM trekke seg ut av de sørvestlige områdene. Organisasjonen ønsker å bruke samme konsept i enda mer underutviklede områder lenger øst i landet.

– Det at programmet er forankret i helseministeriet gjør at programmet er økonomisk bærekraftig og skal kunne føres videre av staten når vi trapper ned, sier NLMs Argachew Hawassa.

Alle daglige driftsutgifter dekkes av helseinstitusjonene selv.

På tross av mange positive utviklingstrekk er det likevel en påtagelig nervøsitet blant lokalt helsepersonell for mødrehelse-programmets videre skjebne når NLM trapper ned og flytter innsatsen til nye distrikter.

– Hvis alt stopper opp, vil det være en katastrofe, sier lederen for et av helsesentrene, som tidligere ble drevet av NLM.

På et annet helsesenter har en ny fløy, bygget av helseministeriet, stått ferdig i over ett år. Men utstyret har latt vente på seg.

– Jeg frykter at de har glemt oss. Det er klart at statens helsebudsjett er begrenset, sier Tseganeh Haiko, helsearbeider ved Gewada helsesenter.

Demissew Mitiku, som er prosjektansvarlig for et av distriktene, sier at regjeringen har trappet opp undervisningen av nye helsearbeidere.

– Det gir oss håp om at arbeidet vil fortsette. Gidole sykehus ble etablert av NLM for 60 år siden, og har de siste ti årene vært drevet av staten. Det er kanskje ikke drevet fullt så effektivt som tidligere, men det er myndighetene som tross alt har ansvar for kvaliteten på alle helsetjenester her i landet – ikke misjonen, sier Demissew.

Bernt Lindtjørn gir omstillingsarbeidet positive karakterer, men ser også betydelige utfordringer. Han tror at arbeidet er bærekraftig i de to distriktene Segen og Gamo Gofra der programmet har nasjonale ledere.

– Det er hele nøkkelen til suksess og bærekraft, sier han.

Men han mener at en vesentlig svakhet ved hele programmet er den faglige oppfølgingen fra helseministeriet.

– NLM skulle ha gjort mer for å styrke kvaliteten til de som fikk utdanning og gitt mer støtte til helseministeriet, slik at ministeriet hadde mer kapasitet til å følge opp programmene, sier Lindtjørn.

 

– Burde ha fullført

Den tidligere misjonslegen mener det er feil av NLM å trekker seg ut med en begrunnelse om at organisasjonen vil prioritere andre områder, og at de ikke fullfører arbeidet der de er. Han har liten tro på at misjonen vil klare å gjenskape programmet i Bale- og Somali-regionene i Øst-Etiopia. Der er det ikke folk på bakken som de kan dra veksler på.

Samtidig påpeker han at helsesektoren er under stadig utvikling i Etiopia. Landet har begynt med en masseutdannelse av leger, og den nye desentraliserte strukturen for legespesialist-utdanningen vil føre til bedre tilgang for grunnleggende helsetjenester i distriktene.

Mye går riktig vei. Men fortsatt er utfordringene store. I et område langt nede i sørvest, ned mot Omo-elven, føder fortsatt rundt halvparten av kvinnene hjemme i landsbyen.

Mato Mand og barnet måtte reddes med keisersnitt ved helsesenteret i Gezesso. Nå er hun tilbake på gamle trakter for å snakke med blivende mødre. Foto: Jan Speed
Feltarbeider Bogalech Kapitem holder foredrag for mødrene i «ventelandsbyen» om ernæring og hygiene.

Mødrehelse-prosjektet

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) startet helseprosjektet Reducing Maternal Mortality (RMM) i 2008. I 2012 ble prosjektet utvidet til flere distrikter, og skal løpe fram til 2019.

Målet er å:

  • Redusere mødredødelighet i Sør-Omo fra 420 til 250 per 100 000 levende fødsler innen 2019.
  • Redusere spebarnsdødelighet fra 38/1000 til 20/1000.
  • Øke antall fødsler på klinikk eller sykehus med 60 prosent.
  • Budsjettrammen er på 1,8 millioner kroner over tre år, fra 2017 til 2019.
  • Mødredødelighet er mer enn halvert i det sørvestlige Etiopia. Det har skjedd takket være følgende tiltak:
  • Styrking av lokale helsestasjoner – inkludert utstyr.
  • Opplæring av helsepersonell uten legeutdanning til å utføre keisersnitt.
  • Etterutdanning av sykepleiere og jordmødre.
  • Jevnlig oppfølging av eksperter fra helseministeriet.

Publisert: 27.10.2017 05:42:53 Sist oppdatert: 27.10.2017 05:42:54

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.