Her er noen av heltene som kan være til inspirasjon for alle diktatorspirer. Illustrasjon: Gado

En (ironisk) guide for deg som ønsker evig makt

Er du president i landet ditt, og har evig makt som politisk ambisjon? Da kan demokratiske valg være en plagsom utfordring. Her er tips til hvordan du går fram, inspirert av drevne afrikanske maktpolitikere som Robert Mugabe i Zimbabwe og Paul Kagame i Rwanda.

Av Jan Speed, Gunnar Zachrisen og Synnøve Aspelund Sist oppdatert: 04.08.2017 06:17:06

Som landets leder bør du sørge for å avholde valg med jevne mellomrom, gjerne hvert fjerde eller femte år. Det krever vestlige låne- og bistandsgivere. Dessuten forventer mange i landets egen befolkning det. Særlig nå som mange kan lese og skrive, og attpåtil kan følge med på hva som skjer i andre land – på tv, internett og sosiale medier.

Men frykt ikke – en tilsynelatende demokratisk valgavvikling behøver ikke bety at du trenger å tape!

Her geleider vi deg gjennom mulighetene for å «fikse» valg. Målet er å få føyelige valgobservatører til å nikke anerkjennende, slik at du og dine venner også neste år kan kose dere i New York, under åpningen av FNs generalforsamling.

Mye lærdom kan trekkes fra ekspert-kollegaer rundt om i verden, men skal du fordype deg i valgfiksingens mest avanserte former og historie er 93-årige Bob Mugabe i Zimbabwe et forbilde for oss alle.

For å ta det viktigste først: HUSK at det meste må gjøres før valgdagen.

 

Før det blir valg

1. Altfor mange land har gått i «grunnlovsfellen». Her har det gjerne vært en klausul nedfelt i grunnloven om at presidenten bare kan sitte i to valgperioder. Første gang du blir valgt høres det jo tilforlatelig og klokt ut, men vi kan forsikre deg om at det er helt annerledes når din andre periode nærmer seg slutten. Du og din familie, dine venner og din valgkrets har jo tross alt blitt vant til makt og privilegier. Grunnlovsbestemmelser vil ofte være inspirert av europeiske tradisjoner – for å motvirke tendenser til maktmonopol og opphopning av privilegier rundt en politisk elite. En slik bestemmelse må selvfølgelig bort. Både Uganda, Rwanda og Burundi har fått det til. Der kan presidentene nyte makten i mange år framover. Joseph Kabila i DR Kongo, som overtok etter sin far, forsøkte seg også, men fikk det ikke til.

2. Det skal være en viss ro og orden i et land før det holdes valg. Ikke vær dum, du er presidenten. Det bestemmer du. Ta for eksempel Kabila. Han vil ikke ha nyvalg – i hvert fall ikke i områder der han vil tape stort. Gjør som han: Sørg for at du knuser motstanden med brutale militære midler. Gi samtidig penger og våpen til flere militsgrupper som kan slåss både for deg og mot hverandre. Da blir det raskt anarki og du kan utsette valget i disse områdene i det uendelige.

3.Ta full kontroll over mediene, slik at opposisjonen ikke kommer til med sine synspunkter. Begynn med å la staten kjøpe opp tv- og radiostasjoner, eller sørg for at opposisjonelle medier går konkurs. En brann i redaksjonslokalene eller på trykkeriet kan også skje. Nekt utenlandske journalister visum, send ut alle utenlandske korrespondenter du ikke liker. Innfør en ordning med nasjonale arbeidstillatelser for nasjonale journalister som er styrt av informasjonsdepartementet. Journalister som du misliker kan også innkalles til plutselige avhør eller settes i fengsel. Trusler og trakassering hjelper også. Hvis de da ikke lar seg kjøpe. Dette har Robert Mugabe i Zimbabwe gjort med stort hell tidligere, og senest fredag 4. august vant Paul Kagame, med en slik taktikk i Rwanda. Norges mangeårige bistandspartner Etiopia har også hatt stort hell med å ta liv av, trakassere og arrestere journalister de siste årene. De siste årene ser det ut til at også land som Zambia og Tanzania begynner å lære.

4. Forby eller begrens aktiviteten til frivillige organisasjoner, spesielt de som jobber med demokrati og menneskerettigheter. Dette er for tida veldig «in» blant alle ledere med autoritære trekk. Dessuten er det enkelt, og du vil møte få protester fra utlandet. (Selvbestemmelse og nasjonal suverenitet er et uslåelig argument!) Du krever rett og slett at alle organisasjoner må oppfylle en rekke urimelige kriterier for å kunne registreres, du innfører samtidig store avgifter for den samme registreringen og du forbyr støtte fra utlandet (også i form av utenlandske frivillige). Organisasjoner som ikke oppfyller dine krav, mister retten til å drive videre. Samtidig beholder du eller dine venner i departementet registreringsavgiften. Det koster tross alt å drive saksbehandling.

5. Velgerregistrering hører dessverre med til valg. Første steg er å forteller giverne at dette er vanskelig og dyrt. Sjansene er da store for at FNs utviklingsfond, Storbritannia eller andre bilaterale givere kaster penger i din retning. Pengene kan du bruke i din egen valgkamp.

6. Begrens velgermanntallet, særlig de mest ukontrollerbare deler av velgermassen.  Selvfølgelig må ikke landets borgere som har bosatt seg i utlandet få lov til å stemme. De har tross alt forlatt landet fordi de er misfornøyde. Sjansen er også stor for at de ikke liker deg. Ta også en grundig kikk på resultatene fra siste valg: Slå gjerne sammen ulike valgkretser, slik at du er sikret flertall. Begrens antallet valglokaler der opposisjonen står sterkt. Hvem gidder å betale for transport til et valglokale langt unna og som kanskje er dominert av dine tilhengere?

7. Ungdomsmilitser, gjerne tilknyttet ditt parti, er et nyttig uromoment om du tror opposisjonen klarer å organisere møter rundt om i landet. De kan banke opp folk og få uvitende velgere til å forstå hvem de bør stemme på.

8. Dersom du har styring med valgkommisjonen, og dens arbeid med å godkjenne valglister og manntall, må du sørge for å ha en rekke avdøde mennesker på valglistene. På den måten kan dine venner stemme flere ganger. Krav om ulike ID-kort gjør at du kan styre litt hvem som registrerer seg.

En god ide fra land som Zimbabwe er å nekte folk med utenlandskfødte foreldre statsborgerskap, slik at de ikke kan stemme.

9. Klager på valget kan komme, så vær tidlig ute med å påvirke sammensetningen av valgkommisjonen og domstolene. Sørg for å utpeke dine egne støttespillere eller kjøp opp de som kan tenkes å ha ideelle hensikter. Om dette likevel ikke går, så må du kanskje sørge for at strømmen til valglokalene bryter sammen, at datamaskinene ikke virker, eller slik som i Kenya nylig: rett og slett la sentrale folk i valgadministrasjonen dø «under mystiske omstendigheter».

10. Ikke glem ditt eget parti. Partifeller kan være dine verste fiender om de har tilsvarende ambisjoner som deg. Rwandas Kagame (og Russlands Vladimir Putin) viser hva som kan gjøres. Still ambisiøse utfordrere for retten anklaget for landsforræderi eller korrupsjon. Andre med ambisjoner vil da flykte fra landet. De kan eventuelt likvideres av en dødsskvadron. Men om du er mindre voldelig av natur er det lærdom å hente i Sør-Afrika (uten at det har helt lyktes). Bruk venner med penger til å gi aksjer og avkastning fra statlige kontrakter til politisk allierte, statsråder eller til deres barn. Å vise omsorg for partifellers barn og barnebarn er bestandig lurt – det finnes alltid forretningsoppdrag, universitetsstipender eller arrangerte ekteskap som lar seg ordne.

11. Sikre arverekken. Det er ikke gitt at du vil orke å lede landet på den store utviklingsveien i all evighet, selv om det i dag føles som du nærmest er gud blant dine egne. Da er det lurt å sikre at sønner (som i Uganda), døtre (som i Angola) eller en kone (som i Zimbabwe) eller en eks-kone (som i Sør-Afrika) vil føre arven videre og hindre at du ikke kommer i pengenød eller stilles for retten.

12. Og forresten: Noen mener også det kan være lurt å skape utvikling, for de deler av befolkningen som du trenger støtte fra. Det kan også hende at dersom du gir folket det folket vil ha – fred, stabilitet, utdanning, jobber og utvikling – så vil de stemme på deg gang på gang på gang. På den annen side: Mennesker med kunnskap og ambisjoner er vanskelige å kontrollere i det lange løp.

 

Valgkampen

1. Etter folkemordet i Rwanda i 1994 er det blitt litt vanskeligere å bruke «hate speech» – hatefulle ytringer – for å oppildne egne støttespillere mot fienden. Det er ikke lenger «in» å kalle andre folkegrupper for «kakkelakker og rotter». Negative bemerkninger om opposisjonen funker fortsatt, men gjør det mer subtilt.

2. Det er viktig å vise hva du har fått til. Sørg for å være til stede ved alle innvielser av nye prosjekter, selv om det ikke er du som har bevilget pengene eller styrt prosjektet. I Kenya har president Uhuru Kenyatta nylig sørget for at åpningen av den flotte nye Mombasa-Nairobi jernbanelinjen, finansiert av Kina, kom før valget. Men du skal være forsiktig med selvskryt; Om billettsystemet til jernbanen ikke funker, så blir det lett et minus.

3. Å drive nasjonale valgkamp er dyrt, særlig for opposisjonen. Så bruk statens fly, helikoptre og luksusbiler for alt hva det er verdt. Dette er vanlig i omtrent alle afrikanske land. Det er ingen grunn til å la opposisjonens misunnelse hemme bruk av ressursene du tross alt styrer.

4. Et eldgammelt knep: Ingen ting slår å dele ut kontanter på valgmøter. Sørg for at dine lokale kandidater har penger å dele ut. Gratis mat eller klær er også bra. Velgerne elsker å få noe gratis. Det er kanskje til og med derfor de har møtt opp. Uganda og Kenya er eksempler på land der dette har lange tradisjoner.

5. Hvis du har godt med penger og synes at «cash» er gammeldagse, kan du kanskje i stedet betale PR-byråer i London eller India for å drive desinformasjonskampanjer, riktig «false news» på sosial medier mot dine motstandere. Det kan gå på at dine motstandere er for rike, for korrupte, i ledtog med kolonimakten, etc. Her kan Sør-Afrikas president Jacob Zuma gi tips. Eller gjør som Rwanda, bruk langt billigere metoder: Da en kvinnelig politiker annonserte at hun skulle stille som utfordrer mot Kagame, dukket det plutselig opp nakenbilder av henne på nettet.

6. Sabotér gjerne motstandernes valgmøter, la militsgruppen din ty til vold om nødvendig. Å blokkere veien og å sette fyr på biler og hus er et effektiv og utbredt virkemiddel, blant annet brukt i Uganda.

7. Om det blir vanskelig: Å sette en motstander i fengsel er en effektiv måte å få ham til å holde munn. Dette er likevel et virkemiddel som må brukes med forsiktighet, siden det ofte blir lagt merke til nåde hjemme og i utlandet. Ugandas sterke mann Yoweri Museveni og hans regjering fikk en del refs fordi de under siste valgkamp stadig satte opposisjonslederen Kizza Besigye i fengsel. Anklager om korrupsjon eller statskupp-planer er vanlige grep. Zambias president Edgar Lungu har på sin side valgt en helt annen vri: Opposisjonlederen Hakainde Hichilemas biler ville ikke vike for presidentens bilkortesje. Han ble siktet for høyforræderi, og er nå fengselet.

8. Om nødvendig: Du kan alltids erklære unntakstilstand, men gjør det gjerne før valgkampen, slik vi nå ser i Etiopia. Du vil jo tross alt helst skape et bilde av at din versjon av demokrati skjer under normale forhold.

 

Valgdagen

1. Sørg for å ha dine folk i flertall i alle viktige valglokaler. Sørg for at ferdig utfylte stemmesedler stappes ned i urnene allerede før valglokalene åpner. Dette er velkjent triks, men er blitt litt vanskeligere med årene, ettersom FN og andre land presser på for elektroniske valg.

2. Sørg også for å ha soldater og politi stående i ulike vaktfunksjoner, alltid bevæpnet, like ved valglokalene. Dette har en «disiplinerende» virkning på velgere som er i tvil.

3. Sørg for at det er nok stemmesedler i områder der du står sterkt. I områder der du står svakt behøver det derimot ikke å være nok stemmesedler. Åpningen av valglokalene på slike steder kan også forsinkes, for eksempel ved at stemmesedler, blekk eller selve valgurnen kommer for sent frem.

4. Å hindre informasjonsflyten mellom lokalt og sentralt hold er viktig, men her har dessverre internett, mobiltelefoner og sms blitt kompliserende faktorer. Slike moderne verktøy har gjort det mulig for opposisjonstilhengene å fotografere lokale valgresultater og sende bilder fra valglokaler overalt i landet – og at de samler informasjon om deltagelse og lokalopptelling for å kontrollere de offisielle resultatene. Dette et nøtt som må knekkes, men kanskje har Etiopia funnet en løsning. Da det var protester i opposisjonens områder i fjor, stengte de bare ned de lokale mobilmastene.

 

Opptelling av stemmer og kunngjøring av valgresultat

1. Det enkleste er ofte det beste. La dine venner i de lokale valgsekretariatene vrake stemmesedler som støtter motstanderen din. Tell feil eller overse stemmer. La stemmer som går til deg selv og ditt parti telle dobbelt. Eller trykk opp noen tusen falske stemmesedler, som du har i bakhånd dersom det skulle røyne på.

2. Slike gode, gamle triks er dessverre blitt vanskeligere med årene. Digitale verktøy og informasjonsteknologiens inntog i valglokalene har dessverre gjort triksing med stemmetall litt mer vanskelig – spesielt hvis velgerne registreres elektronisk med fingeravtrykk og bilde. Det gjør det vanskelig å stemme to ganger. Døde personer vil også ha vanskelig for å dukke opp med godkjent ID i valglokalet. Da er det kanskje best å håpe på teknisk svikt i det moderne utstyret. Det skjedde flere steder i Ghana i 2012, spesielt på steder der valgobservatører ikke var tilstede.

3. Den endelige opptellingen og summeringen av resultatene fra valgkretsene og kunngjøring av resultatet må skje sentralt. På denne måten kan du kanskje ha et siste ord med i laget og vurdere om tallene som er innrapportert fra distriktene trenger en ekstra pynt for å være i tråd med dine ønsker. Høyesterett i Kenya bestemte nylig at stemmene ved høstens valg skal telles lokalt, med representanter fra alle partier tilstede. Resultatene skal samtidig også offentliggjøres lokalt og kan ikke endres av valghovedkvarteret. Dette er ikke bra, hvis du skal tukle med resultatet.

4. Storsinn frarådes. Det er selvsagt ikke lurt å la utenlandske observatører overvåke valget. Hvis du føler at du må la dem slippe til, så ikke la dem reise hvor i landet de vil og foreta parallelle opptellinger. Uro og sikkerhetsproblemer er en god unnskyldning. Men har du gjort alt riktig i de innledende faser (slik vi har anbefalt her), så kan utenlandske observatører være en kalkulert risiko du bør godta. Et godkjent-stempel fra EU, Den afrikanske union eller andre internasjonale kontrollinstanser kan gjøre underverker internasjonalt.

 

Og om alt dette ikke virker, og du likevel taper et demokratisk valg, da er du nødt til å ta en prat med generalene. Om de støtter deg, så er det bare å si: Det er best for landet at presidentpalasset forblir mitt hjem….

 

(Artikkelen er en fornyet og aktualisert versjon av en artikkel i Bistandsaktuelt fra 2005, skrevet av vår daværende medarbeider Synnøve Aspelund.)

Publisert: 04.08.2017 05:46:08 Sist oppdatert: 04.08.2017 06:17:06

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.