Etter at FN slo fast at gratis grunnutdanning var en menneskerett i 1949, har skolegang blitt sett på som et helt nødvendig skritt på veien til økonomisk utvikling. Resultatet er at alle piler peker opp; antall mennesker som kan lese og skrive, antall barn på skolen, hvor mange år vi går på skolen, antall lærere – opp, opp, opp. Foto: UN Photo/Marco Dormino

​Utdanningsrevolusjonen: Ni av ti barn går på skole

FRAMSKRITT: 50 millioner flere barn og 40 millioner flere tenåringer sitter på skolebenken i dag enn i år 2000. Antall barn som ikke går på skolen er dermed halvert. Og det til tross for stor befolkningsvekst.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 16.09.2016 08:43:25

Pilene peker riktig vei: Flere barn går på skole – og flere fortsetter på ungdomsskolen. Fra å bo på en klode hvor utdanning har vært et privilegium for de aller rikeste i de mest utviklede landene, har ideen om utdanning til alle vunnet frem i nesten alle land.

– Å investere i utdanning er noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom, bidra til demokratiutvikling og sørge for en positiv utvikling i fattige land, sier vår egen statsminister Erna Solberg.

Statsministeren, som også har tatt initiativet til en internasjonal kommisjon for finansiering av utdanning, viser til at utdanning for jenter har spesielt mange positive ringvirkninger.

– Det bidrar til å utsette tidspunktet for første fødsel, redusere mødre- og barnedødelighet, bedre helse for moren og bedre utdanning for barna hennes, sier Solberg.

FN-innsats

Mye må være på plass for at utdanning skal føre til alt Solberg ramser opp av positive effekter, men det har allerede skjedd, i ulike land og i ulike sammenhenger. Forskere viser til åpenbare positive sammenhenger mellom utdanningsnivå og mindre fattigdom mange steder i verden.

FN skal ha mye av æren. Siden verdensorganisasjonen slo fast at gratis grunnutdanning er en menneskerett allerede i 1949, har skolegang blitt sett på som et helt nødvendig skritt på veien til økonomisk utvikling.

Resultatet er at en rekke indikatorer peker riktig vei; lese- og skriveferdigheter, antall barn på skolen, hvor mange år vi går på skolen, antall lærere – opp, opp, opp. Kanskje ikke så raskt som mange kunne ønske – 61 millioner barn står fortsatt uten skoletilbud, men likevel – det er lov å slenge skolesekken i været og juble.

Verden leser!

Hva har legen skrevet bakpå pilleboksen min? Hva står det i denne kjøpekontrakten? Hvordan skal jeg bruke en mobiltelefon? 

Uansett hvor fattig du er og hvor du bor, er du nødt til å forholde deg til skrift. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det er å ikke kunne lese og skrive. Men sannheten er at 15 prosent av den voksne befolkningen på jorden faktisk ikke vet hvordan.

Det høres voldsomt mange ut, men likevel; 85 prosent av oss kan. Det er en økning på nesten ti prosentpoeng fra 1990, attpåtil i en periode da jordens befolkning har økt med 2,1 milliarder.

Afrikas verstinger

Kanskje ikke så overaskende står det dårligst til i Afrika sør for Sahara, hvor land som Tsjad, Benin og Burkina Faso ligger på rundt 40 prosent lesekyndighet. Men også her går utviklingen rette vei. Sør for Sahara kunne 53 prosent lese i 1990, i dag er tallet 59 prosent. Befolkningen har doblet seg i Afrika i det samme tidsrommet.

De virkelig fantastiske tallene finner vi i Latin-Amerika og Asia: Nesten alle landene i Latin-Amerika kan nå skilte med et sted mellom 80 og 100 prosent lesekyndig befolkning. Noen land, som Guatemala og Honduras, har hatt en enorm utvikling fra tall så lave som under femti prosent i 1980. Mange land i Øst- og Sørøst-Asia har også hatt en voldsom utvikling: Kina imponerer mest; fra bare 20 prosent lesekyndige i 1950 til hele 97 prosent i 2015. Thailand, Filippinene og Indonesia har hatt en lignende utvikling.

Jenter erobrer skolen

Stadig flere barn i verden lærer seg å lese og skrive, men fortsatt er det noen som faller utenfor. Men nå er noe i ferd med å skje.

– Da FNs initiativ for jenters utdanning (UNGEI) ble stiftet i 2000, var de fleste barn som ikke gikk på skolen jenter. Men jenters inntog i skolen siden den gang har vært massiv. Nå handler det ikke lenger om å gi jenter tilgang til barneskolen, men om å få dem inn på ungdomsskolen, fortalte Nora Fyles, lederen  for UNGEI til Bistandsaktuelt da hun var på besøk i Norge.

Fra 1999 til i dag har forskjellen mellom jenter og gutters tilgang til utdanning blitt mindre på alle kontinenter. FN kaller jentenes inntog i skolen den aller største suksesshistorien. For 25 år siden i Afrika sør for Sahara var forholdet mellom jenter og gutter på skolen 80-100. I dag er forholdet 90-100. I Sørøst-Asia har den positive endringen vært utrolig rask; fra 75-100 for 25 år siden til 99-100 i dag.

Forskere har studert konsekvensene, og konkluderer med at det lønner seg veldig godt å få jentene fram til tavlen:

Etter fullført barneskole, har jenter ti prosent mindre risiko for å føde barn før de fyller 17 år. Med fullført ungdomsskole vil hele 60 prosent færre bli tenåringsmødre.

Utdannelse minsker forskjellen mellom menn og kvinner. I Pakistan, for eksempel, tjener kvinner som kun har fullført barneskolen bare omtrent halvparten av hva mennene tjener. Men med ungdomsskole øker de til 70 prosent av mennenes inntekt.

Jenter som fullfører barneskolen reduserer risikoen for at deres kommende barn skal dø i fødsel med to tredjedeler. Jenter som fullfører ungdomsskolen reduserer risikoen for at de skal bli giftet bort tidlig med to tredjedeler.

Neste mål: Ungdomsskole

– Nesten alle mål på utvikling har en eller annen tilknytning til jenters utdanning, mener Fyles.

Hun har reist verden rundt i jobben sin og sett selv hva det betyr at jenter får gå på skolen. Skolegangen er med på å endre synet på kvinners plass i samfunnet. Det har vært et kjempe-byks på kort tid, men å få jentene til å fortsette på ungdomsskolen har vist seg vanskeligere.

Ungdomsskolen sammenfaller med puberteten og en strengere kontroll av jenter mange steder: Mange foreldre vil ikke sende jentene på skoler hvor også gutter går. Der det ikke er toaletter synes jentene selv det er ubehagelig å være på skolen, spesielt når de har mensen. Noen steder blir jentene giftet bort tidlig, de blir gravide og blir holdt hjemme. Andre steder tvinger fattigdommen foreldre til å velge hvem av barna de skal sende på skolen. Ofte er det guttene som vinner plassen.

Men også her er det bevegelse; i 2015 opphevet Malawi 600 000 barneekteskap og sendte jentene tilbake på skolebenken. Flere andre land har gjort lignende vedtak. Bistandsaktuelt intervjuet ei av de malawiske jentene:

– Jeg giftet meg etter at faren min døde i 2010, fordi jeg ikke hadde noen som kunne betale skoleutgiftene mine, og derfor var eneste alternativet å bli gift. Moren og tanten min var med på å bestemme dette, sa Esnart Kawanga (16). Hun var blant dem som fikk bryllupet opphevet og er tilbake på skolebenken.

Hjerner som sirkulerer 

Sammenhengen mellom en høyt utdannet befolkning og økonomisk utvikling er ubestridt – i Afrika sør for Sahara har bare fem prosent universitetsutdannelse. I Norge er tallet 30. Men den gode nyheten er at stadig flere faktisk tar høyere utdanning. På verdensbasis vil antallet studenter fordoble seg frem til 2025 – mesteparten av veksten vil skje i utviklingsland. Aller mest i Kina og India, men også i Afrika er det forventet vekst på tre prosent i året.

Det har vært en bekymring lenge at høyt utdannede afrikanere drar fra regionen etter at de er ferdig utdannet. Men nye tall fra World Economic Forum viser at stadig flere afrikanske land klarer å holde på hjernene sine. Det er viktig. Hvis investeringer i utdanning skal lønne seg, er det viktig at kunnskapen ikke forsvinner ut. Best i klassen er Rwanda, Seychellene, Elfenbenskysten, Gambia og Mauritius, ifølge undersøkelsen.

Noen land har begynt å belønne godt utdannede mennesker som kommer hjem igjen. New Partnership for Africa’s Development og The Homecoming Revolution er to slike programmer. Flere hundre tusen skal ha returnert, ifølge sistnevnte.

Lærere fra cyberspace

Ny teknologi er i ferd med å endre hele utdanningsbildet i utviklingslandene. I rike land er teknologien et nyttig substitutt, men for de uten penger, og de som bor langt fra skoler uten muligheten til å flytte, er e-læring forskjellen mellom å ha, eller ikke ha en utdannelse: Virtuelle universiteter og ungdomsskoler hvor elevene kan logge inn og få tilgang til alle bøker og artikler de trenger. Direkte tilgang til å chatte med lærere og medelever for å få hjelp til å løse oppgaver. Skolediplomer sendt på mail blir inngangsbilletten i arbeidsmarkedet.

African Virtual University har for eksempel utdannet 64 000 studenter over hele kontinentet. Nett-skolene tilbyr alt fra små kurs i regnskap og mobiltelefon-reparasjoner til hele mastergrader. Afrika har blitt verdens største vekstmarked for e-bøker og andre e-læringsressurser.

Ikke tid til friminutt

Skoleveien er fortsatt lang og kronglete. 61 millioner barn står uten skoletilbud, og da snakker vi bare om grunnutdanning. Dette er også barna som er vanskeligst å nå, mange av dem lever i områder med krig og konflikt, og antallet barn på flukt øker. For ikke å snakke om at over 100 millioner barn aldri fullfører grunnutdanningen sin. Og selv om 90 prosent av barna går på skolen, er undervisningen så dårlig at en av tre ikke har lært å lese og skrive selv etter fire år i klasserommet. Så verden har absolutt ikke tid til noe friminutt. Men:

– Det var riktig å fokusere på å få barna på skolen først. I iveren etter å telle elever, tok det for lang tid før vi begynte å jobbe med kvaliteten og læring i klasserommene. Det er fokuset nå, sier Tove Wang, generalsekretær i Redd Barna.

FN gjør mye for å koordinere innsatsen: Tusenårsmålene fra 2000 og de nye Bærekraftmålene fra 2015 har bidratt til å koordinere arbeidet med utdanning mellom myndigheter, organisasjoner og private bidragsytere. Nå stiller verdensorganisasjonen seg nye mål:

FN har regnet seg frem til at det mangler 5 milliarder dollar årlig for å få alle verdens barn på skolen. I tillegg må utviklingslandene selv velge å prioritere utdanning. 

PS! Til opplysning for eventuelle pessimister blant leserne: Det var først i 1969 at Norge innførte ni-årig utdannelse. I 1970 hadde halvparten av alle nordmenn bare syv år på skolen – og mange gikk på skolen annenhver dag. 

«Nå handler det ikke lenger om å gi jenter tilgang til barneskolen, men om å få dem inn på ungdomsskolen.»

Nora Fyles, leder for UNGEI
Sammenhengen mellom en høyt utdannet befolkning og økonomisk utvikling er ubestridt. I Afrika sør for Sahara har bare fem prosent av befolkningen universitetsutdannelse. Til sammenligning er tallet for Norge 30 prosent. Den gode nyheten er at stadig flere nå tar høyere utdanning også i Afrika. Foto: UN Photo/Marco Dormino
Publisert: 14.09.2016 14:22:39 Sist oppdatert: 16.09.2016 08:43:25

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.