Straube, Jo
Innimellom lange reiser og møter med småbønder i Afrika slapper Kari Helene Partapuoli av i drømmeleiligheten, i sin dyprøde lenestol. Foto: Jo Straube Foto: Jo Straube

Med ti tusen pønke-poeng fra Blitz

Kari Helene Partapuoli hadde aldri trodd hun skulle ende opp i bistandsbransjen. Så hadde hun heller aldri trodd hun skulle gifte seg for andre gang – med en fjorten år yngre palestinsk asylsøker.

Av Kristine Hovda Sist oppdatert: 22.03.2016 06.40.53

 På stueveggen i Thereses gate på Bislett henger et gammelt postkort av en reindriftssame med rake skuldre og sterkt blikk. Det er Kari Helene Partapuolis oldefar. Posering for postkort var en av inntektskildene da han og familien kom som de eneste samiske innflytterne til Ottadalen i mellomkrigstiden.

– Hvis barna i bygda gjorde noe galt, truet de med å sende Partapuoli på dem. Han var en ganske markant skikkelse. Familien min drev etter sigende på med ganning og litt av hvert.

– Du har ikke noen av de evnene?

– Nei, ikke som jeg har merket ihvertfall.

Kari Helene Partapuoli finnes ikke i telefonkatalogen, på dørklokken står det bare kallenavnet til hennes fjorten år gamle sønn. Det er ikke tilfeldig. Trusler og ubehageligheter er hun vant med, som tidligere leder for Antirastistisk Senter. Og som antirasist på Gjøvik tidlig på nittitallet.

– Vi måtte ta av oss buttonsene med «Ikke mobb kameraten min» hvis vi skulle på byen. Det var ikke diskriminering blant nynazistene på den tiden; du ble slått ned om du var gutt eller jente.

Utviklingsfondet

Trusler er det blitt mindre av etter at hun i 2013 tok over som leder for Utviklingsfondet, en miljø- og utviklingsorganisasjon som særlig jobber for fattige bønder.

Partapuoli er utdannet sosialantropolog, har jobbet med kvinnesak og rasisme, men hun passer ikke inn i stereotypien av bistandsarbeidere. I gangen henger Dolce & Gabbana-jakken og Chanel-vesken. I ørene henger to små perler, skjorten er sølvgrå og de ekte skinnbuksene glinsende svarte. Neglene er lakkert røde, sminken diskret.

– Joda. Men jeg har titusen pønkepoeng fra Blitz, sier hun, henter frem en grå stein på størrelse med en knyttneve, med sprittusj har noen skrevet tallet 10000 og en hilsen til Kari Helene.

I stuetaket er det et gammelt, originalt maleri. Hun flyttet hit etter skilsmissen fra ektemannen Finn høsten 2008, det var to små soverom og et kaos uten like.

– Det var for dyrt for meg, men da jeg kom inn og så englene i taket fikk jeg plutselig råd likevel. Og den gangen var det jo bare meg og sønnen min.

Den gangen, ja. Vi må tilbake til året før, til 2007. Kari Helene og hennes daværende ektemann bodde i København, de adopterte en gutt som viste seg å høre dårlig, og det gjorde språktilvenningen vanskelig. De flyttet til Norge, hun tok over som leder av Antirasistisk Senter, og etter noen måneder røk ekteskapet. Hun var ny i Oslo, fersk adoptivmor og fersk leder for en organisasjon det stadig stormet rundt.

Mohamed

Og så møtte hun Mohamed Ganam. Ektemannen er fjorten år yngre og driver gatekjøkken i Møllergata i Oslo. De møttes under Palestinerleiren utenfor Jakob kirke. Mohamed var pressetalsmann for palestinerne som kjempet for lovlig opphold i Norge. Da de giftet seg for fire år siden, omtrent samtidig som hun sluttet i Antirasistisk Senter, hadde han ett asylavslag bak seg.

– Jeg var ikke trygg på at han skulle få opphold. Langt ifra. Men jeg opplevde ikke at jeg hadde noe valg.

– Hvordan da?

– Jeg var jo forelsket. Det var veldig tydelig helt fra starten. Selv om jeg måtte gå noen runder med meg selv. Min første ektemann var seksten år eldre, han her var fjorten år yngre. Jeg skrev jo hovedoppgave om norske forretningsmenn som dro til Øst-Europa og la igjen moralen på grensen. Så jeg hadde ikke kjempestor respekt for det å være i førtiårene og skaffe seg en yngre kjæreste. Men så gjorde jeg det selv.

Han 31, hun 44

– Så jeg var ikke så høy i hatten. Men det ble jo slik. Han blir 31 i år, jeg er 44. Han var vel 26 da vi møttes. Det var akkurat like gammel som da jeg ble gift første gang. Men å sammenligne oss på den tiden er to forskjellige verdener.

Hun forteller at Mohamed har vært igjennom dramatiske opplevelser; han har opplevd tortur og fengsling, flukt fra Gaza gjennom en tunnel, å miste muligheten til kontakt med familien sin.

– Alder er ikke bare et tall, det er jo livserfaring, og ikke minst er det helsen din. Men det er personlighet du møter. Det mener jeg ganske alvorlig. Det er den første 26-åringen jeg er blitt forelsket i som 40-åring.

– Har du måttet forsvare dette?
– Jeg har ikke brukt noe tid på det. De som kjenner meg vet at jeg tar mine egne valg.

– Hvorfor ble det dere?

– Vi er ganske like. Jeg tror vel vi begge synes vi har - det er jo en klisje, men - sterk rettferdighetssans. Han er veldig sterk, har mye myndighet, og er en veldig fin fyr.

Banksjefens datter

Den sterke rettferdighetssansen og engasjementet kom som en overraskelse på foreldrene. Faren var banksjef i Gjøvik, moren var hjemmeværende og deltidsarbeider. Han var sønn av en teltsame, moren kom fra et fattig lite småbruk i Sande i Vestfold, yngst av tolv søsken. Ingen av dem var politisk engasjert, de brukte fritiden på turer i fjellet og andre sysler. Midt i tredveårene fikk de et barn, Kari Helene.

– Jeg har alltid hatt litt gamle foreldre. Kanskje ble jeg voksen tidlig, det kan også ha med å gjøre at jeg var enebarn.

– Enebarn og datteren til banksjefen?

Hun ler.

– Jeg var veldig datteren til banksjefen, og var ikke så glad for det. Man blir kategorisert på sånne småsteder, i hvert fall var det sånn på Gjøvik den gangen. Jeg var stolt av det pappa gjorde, men det ble lite plass til meg.

Kari Helene var opptatt av å finne sin egen vei. Da hun skjønte hvor dårlig hun var i sport, valgte hun de få andre mulighetene; Speideren, Ten Sing og fiolin.

– Fiolinen valgte jeg mest fordi alle de andre spilte piano. Det angrer jeg på. Bestefar var felespiller, men han var skikkelig god. Det var ikke jeg. Men jeg holdt på i mange år, kanskje mest på trass.

Ble igjen, alene

Da hun var seksten år flyttet foreldrene til Ottadalen, tre timer unna. Kari Helene ble igjen alene.

– Det var litt for tidlig, synes jeg. Jeg måtte ta ansvar for en del ting selv. Men samtidig slapp jeg unna en del tenåringskrangling.

– Ringte de deg?

– Jeg hadde ikke telefon. Men hvis det var kjærlighetssorger ringte jeg dem. Det var mange dramatiske samtaler fra diverse telefonkiosker rundt på Gjøvik.

Hun 19, han 35

Som nittenåring dro hun til Tromsø for å studere antropologi, men var kritisk til antropologifaget, av etnifisering og av å studere andre kulturer med et ovenfra- og ned-blikk. Kari Helene skrev om norske forretningsmenn i Øst-Europa, men så ble studenten forelsket i veilederen sin. Han var seksten år eldre.

– Det ble jo en del drama. Universitetsmiljøet i Tromsø er ikke så stort. Men det gikk jo bra, det.

De dro til København, i to år jobbet Kari Helene i IT-bransjen, IT-bobla sprakk, hun begynte å jobbe frivillig på Dannerhuset, et krisesenter for kvinner. Det var flat struktur og sterke kvinnelige personligheter.

– Kvinnelig lederskap har vært viktig for meg i alle år, og siden mamma var stort sett hjemmeværende, var det pappa jeg hentet mye inspirasjon fra. Jeg har vært veldig opptatt av autoriteten hans.

Utviklingsfondet

Etter hjemkomsten til Norge ble det Antirasistisk Senter, der hun skapte engasjement og hisset på seg meningsmotstandere i det hun kaller en «offentlig ropekonkurranse», og så ble det Utviklingsfondet. Nylig var Kari Helene på jobb i Etiopia, på bildene poserer hun smilende sammen med en gruppe etiopiske geitebønder.

– Det var det siste jeg skulle, dra til Afrika og forandre verden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ende opp i bistandsbransjen, sier hun, ler litt.

– Men Utviklingsfondet jobber med bistand, utvikling og klima, de virkelig store spørsmålene i vår tid. Jeg er ikke i den offentlige debatten på samme måte som tidligere, men jeg får anledning til å grave dypt i materien og jobbe med relevante og utfordrende områder. Jeg føler jeg har fått mye i denne jobben.

– Hvorfor tror du at du fikk jobben?

– Jeg tror vel at de ville at jeg skulle ta med meg evnen til å skape engasjement. Landbruksbistand står ikke høyt oppe på bistandsagendaen, og vi tror det henger sammen med at landbruk ikke står høyt på agendaen i Norge. Det er ikke lett å skape oppmerksomhet, selv om matproduksjon er ekstremt viktig, både når det gjelder klimaendringer, men også med tanke på å skape robuste samfunn.

Vanity Fair

Når lange arbeidsdager er over roer hun ned med familien. Kanskje blir det også tid til litt kulørt presse, hennes eneste hobby.

– Jeg leser Vanity Fair, og det er altså ikke et dameblad. Der er det ikke en eneste kakeoppskrift, ikke en eneste diett, ikke en eneste «få et godt sexliv». Dårlig selvtillit og godt sexliv, vet du - det er ikke en bra kombo. «Værsågod, bli gæren».

Hun ler.

– Men jeg har ikke hobbyer. Jeg har en interessant jobb og et fullt liv, og ikke noe behov for å finne meg selv.

Pause.

– Jo, jeg har en frimerkesamling. Den er kjempestor. Men jeg har arvet den.  

«Ny­nazistene diskri­mi­nerte ikke på den tiden; du ble slått ned enten du var gutt eller jente.»

Hvem?

Kari Helene Partapuoli

  • Alder: Ingen hindring
  • Tidligere aktivist for anti-rasisme, nå aktivist for etiopiske småbønder
  • Leder av miljø- og utviklingsorganisasjonen Utviklingsfondet

Abonner på Bistandsaktuelt

Hva ønsker du:
Navn:
Postadresse:
Postnummer:
Poststed:
  
  
Beskjed til abonnementsavdelingen:
 
Publisert: 16.03.2016 13.50.37 Sist oppdatert: 22.03.2016 06.40.53