Xinhua  ce, OTH, Others
Kinas satsing på landbruket er en viktig grunn til den kraftige nedgangen i antallet svært fattige i landet. Suksessen i det folkerike Kina er en viktig forklaring på den globale framgangen. Bildet viser risbønder i den kinesiske provinsen Heilongjiang. Foto: Xinhua/Scanpix

Kina viser vei – langt færre svært fattige

FRAMSKRITT: I 1990 levde nesten to milliarder mennesker i ekstrem fattigdom. Nå anslår Verdensbanken at antallet er redusert til om lag 700 millioner. Kinas suksess er en viktig forklaring.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 21.09.2016 07:57:20

 

De siste anslagene fra Verdensbanken anslår at om lag 700 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom. Det er omtrent 9,6 prosent av jordas befolkning. Verdensbanken kom med dette anslaget i fjor høst. Det var første gang bankens eksperter mener at under 10 prosent av jorda befolkning er ekstremt fattige.

– Dette er den beste nyheten i verden nå, sa Verdensbanken sjef Jim Yong Kim da tallene ble presentert i oktober i fjor.

Bankens grense for ekstrem fattigdom er oppjustert: man klassifiseres nå som ekstremt fattig hvis man lever for under 1,9 dollar om dagen. Tidligere var grensen 1,25 dollar, men den nye grensen er basert på nye data om levekostnadene i en rekke land. Kjøpekraften tilsvarer den gamle grensen på 1,25 dollar.

Kraftig nedgang

I 2012 var det drøyt 900 millioner mennesker som levde i ekstrem fattigdom, mot 1,9 milliarder mennesker i 1990. Den gang utgjorde de om lag 37 prosent av jordas befolkning. Så i løpet av de siste 27 årene er antallet fattige kraftig redusert – både i antall; fra 1,9 milliarder til 700 millioner, og som prosentandel; fra 37 prosent til 9,6 prosent av jordas befolkning.

Verdensbankens økonomer forklarer den store reduksjonen i antallet fattige med solid økonomisk vekst i mange utviklingsland. Veksten er blitt kombinert med investeringer i helse og utdanning, samt tiltak for å beskytte fattige fra å falle tilbake i ekstrem fattigdom

– Kina avgjørende

– Fattigdommen har sunket i alle regioner de siste tårene, men det er reduksjonen i antallet fattige i Kina som er hovedårsaken til at statistikken viser en så kraftig reduksjon globalt, sier utviklingsforskeren Dan Banik.

Han er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og ekspert på fattigdom og utvikling.

For noen tiår siden var hungerkatastrofer og ekstrem fattigdom en del av historien i Kina. Det 20. århundrets største hungerkatastrofe fant sted i Kina i 1958-61, under kommunistregimet, i en periode omtalt som «Det stores spranget». Perioden var preget av myndighetenes tvangskollektivisering av jordbruket, og førte til akutt matmangel. Antallet døde anslås til et sted mellom 18 og 42 millioner mennesker.

Reformer

Fra og med 1978 og på 1980- og 90-tallet endret det kinesiske regimet gradvis sin politikk.

Banik viser til at Kina alene har redusert antallet ekstremt fattige med 7-800 millioner fra 90-tallet og fram til i dag. Ifølge professoren er Kinas sterke økonomiske vekst bare en av flere grunner til at kineserne har redusert fattigdommen mer effektivt enn noe land noensinne.

– Vekst alene er ikke nok. Nobelprisvinner Amartya Sen er en av flere økonomer som har studert dette. Sen viser til at Kina gjorde store investeringer, særlig i helse og utdanning, før veksten slo inn. Disse investeringene gjorde at Kina hadde veldig gode forutsetninger for en god utvikling da den økonomiske veksten kom, sier Banik.

Satset på bøndene

Utviklingsforskeren, som er kjent for sine nettbaserte kurs på Senter for utvikling og miljø, legger også vekt på en annen viktig prioritering kinesere gjorde: de satset på jordbruket og landsbygda.

–  Det var på landsbygda de fattigste bodde. Landreformer kombinert med relativt effektive og omfattende tiltak rettet inn mot de fattigste er viktige årsaker til Kinas store suksess med å redusere fattigdommen, sier Banik

Han peker samtidig på at det er blitt færre svært fattige i andre store land som India og Brasil, noe som også har bidratt til den globale nedgangen i antall fattige. Økt fokus på fattigdomsbekjempelse har trolig også hatt en betydning.

– Tusenårsmålene har nok spilt en rolle. De gjorde at fattigdomsreduksjon ble satt på dagsorden på en helt annen måte enn tidligere. En rekke land innførte tiltak som var spesielt rettet mot de aller fattigste, sier Banik.

Afrika sliter

De siste tiårene har verdens fattige vært konsentrert i tre regioner: Øst-Asia, Sør-Asia og Afrika sør for Sahara. Slik var det i 1990 og slik er det fortsatt. Men fordelingen mellom disse regionene har endret seg dramatisk i løpet av de siste tiårene. I 1990 levde omtrent halvparten av verdens fattige i Øst-Asia og rundt 15 prosent i det sørlige Afrika. Nå er det omtrent omvendt: Halvparten av de aller fattigste bor i Afrika sør for Sahara, mens rundt 12 prosent bor i Øst-Asia.

– I deler av Afrika har man lykkes relativt dårlig med å redusere fattigdommen. En del land har hatt solid økonomisk vekst, uten at det er blitt færre fattige verken i antall eller som andel av befolkningen. Årsakene er sammensatte: blant annet sterkt befolkningsvekst, svake stater og institusjoner, konflikt og fravær av tiltak for å inkludere de fattige, sier Banik.

Mange utfordringer

Han understreker at selv om reduksjonen i verdens fattige er imponerende og gledelig, så er det det viktig å huske at man snakker om en reduksjon i ekstrem fattigdom.

– Det er færre som lever i stor fattigdom – og det er bra. Men fortsatt er det mange som befinner seg like over denne terskelen. De er fremdeles fattige. Og vi skal også huske at samtidig som de fattige har fått det bedre, så er også andre grupper blitt rikere. I mange land, inkludert Kina og India, øker inntektsulikheten, sier Banik.

Bærekraftsmål nummer én er å utrydde den ekstreme fattigdommen i verden innen 2030. Forskerne er enige om at det er særlig i Afrika dette vil bli en stor utfordring. En stadig høyere andel av verdens fattige bor i land med konflikt eller i land som har en veldig ensidig økonomi basert på eksport av naturressurser.

Utviklingsforskeren mener det er nødvendig å tenke langsiktig for å oppnå ytterligere seirer i kampen mot den gjenværende fattigdommen.

– Mange forskere snakker i økende grad om muligheten til å utrydde ekstrem fattigdom via å overføre kontanter direkte til de fattigste. Mye av dette kan gjøres med bistand og hjelp fra utlandet. Det er en spennende tanke, dog kortsiktig. I det lange løpet er det nødvendig med økonomisk vekst, politikk som prioriterer sårbare grupper og sterke og effektive nasjonale institusjoner. Blant annet må de ha evne til å samle inn skattepenger, fastslår Banik.  

«Økonomisk vekst alene er ikke nok.»

Dan Banik, professor i statsvitenskap.
Dan Banik, professor ved Senter for utvikling og miljø i Oslo Foto: Anja Bergersen, UiO
Publisert: 14.09.2016 14:06:33 Sist oppdatert: 21.09.2016 07:57:20

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.