Tor Wennström
– Bistand dreier seg ikke bare om penger, men også om faglige råd, ideer og politisk dialog. sier Ilina Soiri, direktør ved Nordiska Afrikainstitutet. Foto: Tor Wennström

Har bistanden bidratt til framskritt?

FRAMSKRITT: Mange utviklingsland har opplevd store framskritt de siste årene, men er det en sammenheng mellom utvikling og bistand? Vi har spurt to erfarne Afrika-kjennere.

Av Jan Speed og Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 16.09.2016 06:00:59

Utenlandsk bistand har gitt et positivt politisk press internt i mottakerlandene. Det har bidratt til utviklingsresultater, sier Iina Soiri, direktør for Nordiska Afrikainstitutet.

Hun har i over 20 år vært aktivist, finsk diplomat, konsulent og forsker – med Afrika som spesialfelt.

Institutt-direktøren mener at senere års forskning utført ved FN-universitetet WIDER i Helsinki gir holdepunkter for at det er en sammenheng mellom bistanden og en solid økonomisk og sosial utvikling i enkeltland. Dette gjelder for land med stor bistandsinnsats, der det i større grad er mulig å skille ut effekten av bistand.

Hun vektlegger at bistand ikke bare dreier seg om penger, men også om faglige råd, ideer og politisk dialog.

Endring er politikk

– Positive samfunnsendringer dreier seg om politikk. Et positivt forhold mellom partnerland – givere og mottakere – kan bidra til at avgjørelser fattes som sikrer at gevinsten fra økonomisk vekst brukes til folkets beste, sier Soiri.

Hun understreker samtidig at det finnes unntak –  der effekten av bistand på enkelte områder eller i enkeltland – ikke er så lette å spore.

Den finske Afrika-kjenneren viser til at flere afrikanske land har opplevd at eksport av naturressurser har ført til stor økonomisk vekst.

– I slike tilfeller er det likevel landets egen politikk som avgjør om og hvordan de nye pengene blir brukt til befolkningens beste, sier hun.

Forpliktelser

Soiri påpeker at land som mottar utenlandsk bistand ofte, i større grad enn andre, forplikter seg til å fremme en positiv utvikling. Hun mener at bistand, for eksempel gjennom budsjettstøtte, ofte fører til mer økonomisk innsikt og ytre kontroll – og flere kriterier knyttet til bruken av pengene.

– Det blir ofte en mer åpen diskusjon om retningen som regjeringen i et land velger. Dermed blir både sivilsamfunnet og parlamentet mer aktive partnere i landets utvikling. Det øker også presset på regjeringen til å følge en politikk som fremmer utvikling, sier Soiri.

Samtidig tror hun at utenlandsk bistand flere steder har bidratt til å identifisere samfunnsområder som ikke har fått nyte godt av fordelene av økonomisk vekst. Det kan dreie seg om landsbyutvikling eller ulike minoritetsgrupper.

Glemte områder

– Giverne vil nok pushe regjeringer til å bruke ny tilegnet rikdom på slike glemte områder, sier hun.

NAI-direktøren mener også at bistand har bidratt til å styrke mottakerlandenes forskning og kunnskapsproduksjon og dermed bidratt til bedre forståelse av eget samfunn.

– I framtiden vil kanskje styrkeforholdet mellom bistand, investeringer og handel forandre seg til en viss grad, men det vil fortsatt være et behov for kunnskapsutvikling og -produksjon, sier Soiri.

Bistand styrker næringslivet

Den norske diplomaten og økonomen Arve Ofstad har arbeidet i Utenriksdepartementet, FN-systemet og Norad storparten av årene siden 1993. Han har vært FN-koordinator på Sri Lanka og var nestleder ved ambassaden i Sudan, før han nylig avsluttet karrieren som (Norges siste) ambassadør i Zambia.

Han viser til at den internasjonale bistanden har vært viktig for å finansiere veier, kraftforsyning, vann og sanitær, utdanning og helse.

– Det er vanskelig å se hvordan de fleste av utviklingslandene ville kommet dit de er nå, uten de bistandsfinansierte investeringene i både infrastruktur og menneskelig kapital. Næringslivet er selvsagt en viktig motor i utviklingen, men trenger både tilgang til vann og strøm, transport, faglært og utdannet arbeidskraft, og et helsevesen som holder arbeiderne friske. På disse områdene har bistanden lagt et grunnlag, sier Ofstad.

Hundretusener fikk stipend

Han understreker også at høyere utdanning i stor grad var bistandsfinansiert i de første tiårene etter uavhengigheten, supplert med noe yrkesutdanning.

– Videregående og høyere utdanning har mottatt mye bistand. Titusener, om ikke hundretusener fikk stipend til universiteter og høyskoler rundt i verden, betalt av bistandsmidler. Mange emigrerte og ble en del av ”hjerneflukten” (brain drain), men mange returnerte også, sier Ofstad.

Han viser samtidig til at bistand var viktig i mange land for å opprette et nasjonalt statsapparat etter kolonitiden.

Plusser og minuser

– Så kan man selvsagt mene at mye av denne bistanden, til ulike formål, var mistilpasset, ble dårlig utnyttet og senere misbrukt, men dette må jo veies opp mot de positive effektene, sier Ofstad.

Den erfarne diplomaten undrer seg over at enkelte aktører i samfunnsdebatten stadig trekker opp en motsetning mellom statlig bistand og private investeringer.

– En må huske at bistandens opprinnelige rolle på 60- og 70-tallet nettopp var å skape et grunnlag for at næringslivet skulle investere, og skape den videre veksten, gjerne med private investeringer, nasjonale eller internasjonale. Når dette nå skjer i større grad, må det jo betegnes som et positivt resultat, og ikke framstilles som at bistanden var unyttig, sier Ofstad.

De som fikk minst

Han viser også til at de landene i Afrika som fikk minst bistand, eller som ikke ville ha bistand; som Eritrea, Burkina Faso og andre ”aid orphans” har klart seg relativt dårlig.

– Botswana, som nå er en av suksesshistoriene, var blant de land som mottok mest bistand per innbygger de første årene, før de fikk gode nok inntekter fra diamantgruvene. Botswana hadde gode ledere, som også dro nytte av gode internasjonale bistandsfinansierte rådgivere, blant annet fra Norge. Disse ga råd ved forhandlingene av inntektene fra diamantgruvene, og de ga råd om fornuftig forvaltning av inntektene, sier Ofstad.  

«Bistand er ikke bare penger. Dialog og faglige råd er minst like viktig.»

Ilina Soiri, direktør ved Nordiska Afrikainstitutet

Uenige om bistandens effekt

Internasjonale forskere er uenige om bistandens positive eller negative effekt på økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse i utviklingslandene.
Av Gunnar Zachrisen

Blant de fremste kritikerne er forskere som William Easterly og Dambisa Moyo. Blant de som i hovedsak er positive til bistand er forskningsmiljøene i Verdensbanken og FN-systemet.

Her er noen av de viktigste argumentene for og imot bistand: 

Nei til bistand:

  • Bistand fører til at mottakerland får en stor avhengighet av utenlandsk bistand for å finansiere sine statsbudsjetter. Det gjør landet sårbart for endringer i bistandsgivernes prioriteringer og kan svekke selvråderetten.
  • Tilgang på bistandsmidler gjør at regjeringer blir mindre fokusert på å skaffe seg alternative kapitalkilder og inntekter, som utenlandsinvesteringer og skatt fra landets selskaper og enkeltpersoner.
  • Skattebetalere er også velgere. I et land der landet krever inn skatt fra innbyggerne vil velgerne stille krav til politikere og statlige systemer. Ledernes lydhørhet overfor velgerne vil svekkes dersom bistanden er langt større enn skatteinntektene. Det samme kan gjelde velgernes interesse for politikk.
  • Politiske verv vil i mange fattige land være en snarvei til privilegier og personlig berikelse. Da gjelder det å klamre seg til makten. Under slike forhold vil statsapparatets tilgang på bistandsmidler kunne bidra til å sementere et system med dårlige ledere.
  • De ansatte på ambassader og bistandskontorer i utviklingsland vil ofte ha et lønnsnivå og goder som ligger langt over gjennomsnittet i landet. Det er fare for at gründerne og de dyktigste fagfolkene forsvinner fra privat og offentlig sektor og over i bistandssektoren.
  • Å utøve kontroll er vanskeligere i fattige land med svake institusjoner og kontrollsystemer. Tilgangen på dollar fra bistandsgivere representerer en fristelse og kan lett føre til korrupsjon på ulike nivåer i samfunnet.

Ja til bistand:

  • Behovene i mange fattige land er fortsatt store. Bistand representerer en supplerende kapitalkilde som kan finansiere og skape raskere utvikling enn om landet bare skulle bruke egne ressurser.
  • Bistanden har ledet til raske resultater på mange områder, for eksempel innenfor helse og utdanning. Hiv/aids- og vaksine-satsing er tydelige eksempler på helseområdet.
  • Fattige land rammes hardere av naturkatastrofer og opplever oftere krig og konflikt enn rikere land. Ulike former for humanitær bistand er viktig for å avhjelpe akutte behov, for eksempel å gi mat og medisiner til mennesker i nød.
  • Bistandssamarbeid gir et land muligheten til å innhente faglige råd på ulike områder, for eksempel makroøkonomisk planlegging, institusjonsutvikling og samfunnsplanlegging. Utviklingsbanker og FN er viktige i en slik sammenheng. Det samme gjelder bilaterale samarbeidspartnere.
  • Bistand til anti-korrupsjon, styrking av rettsvesen, presse og organisasjoner kan bidra til å styrke vaktbikkjefunksjoner i samfunnet.
  • En del fattige land er foreløpig lite interessante som investeringsobjekter og andelspartnere. I slike tilfeller kan bistand være det beste alternativet for å skaffe kapital.
  • Bistanden kan legge grunnlaget for en framtidig næringsutvikling gjennom for eksempel investeringer i infrastruktur, statsapparat, helse
  • og utdanning.
  • Bistandsmidler fra statlige givere eller utviklingsbanker kan skape en trygghet for private givere. Gjennom å sammenkoble givermidler med private investeringer kan man øke den totale innsatsen, for eksempel innen energisektoren.
  • I forbindelse med forhandlinger om fred har bistandsmidler vist seg som et fleksibelt virkemiddel som kan smøre prosessen både før, under og etter en avtale. Fred, stabilitet og fravær av vold er uhyre viktig for utvikling. 

 

Publisert: 14.09.2016 15:18:46 Sist oppdatert: 16.09.2016 06:00:59

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.