Den blå streken er samlet bistand fra rike land for perioden 1960-2014, i dollar, inflasjonsjustert (2013-verdi) Den rød streken er bistand som prosentandel av giverlandenes brutto nasjonalinntekt. Foto: Shah Marai / AFP / NTB Scanpix

Global bistand kan ha nådd toppen

De siste årene har veksten i den globale bistanden stoppet, og eksperter tror at pengestrømmen til bistand vil flate ut i årene som kommer. Samtidig står oppgavene i kø.

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 18.03.2016 07.34.17

 Global bistand skal bidra til å løse stadig flere oppgaver. Krig og konflikt, flyktningstrømmer og klimakrise er noen stikkord. Pengene som brukes på bistand øker imidlertid ikke, og tradisjonell bistand kan ha passert sitt historiske toppnivå.

I 2014 brukte de rike landene i verden en sum tilsvarende 850 milliarder norske kroner på bistand. Målt i amerikanske dollar var det omtrent samme beløp som året før. (Tall for 2015 foreligger foreløpig ikke).

– Det var en ganske rask vekst i bistanden det første tiåret siden årtusenskiftet. Etter 2010 har veksten flatet ut, sier sjefanalytiker Rob Tew i Development Initiatives, en britisk organisasjon som har spesialisert seg på analyse- og konsulentarbeid knyttet til fattigdom og internasjonal bistand.

Ettervirkningene etter finanskrisa henger fortsatt igjen for mange giverland, mener Tew. Han sier at få ser for seg videre økning i internasjonal bistand, og at det også kan bli vanskelig å opprettholde dagens nivå. I Europa er det stor usikkerhet knyttet til hvor stor andel av bistandsbudsjettene ulike giverland vil bruke til å finansiere hjemlige utgifter til flyktningkrisen.

Viktigst for ett av tre land

Takket være to tiår med sterk økonomisk vekst har mange utviklingsland økt sin egen skatteinngang kraftig. Mellom 2005 og 2010 doblet utviklingslandene sine egne, offentlige inntekter, ifølge en rapport fra Development Initiatives.

I 2014 tok utviklingsland inn hele 33 000 milliarder kroner i skatt og andre inntekter. Det er nesten 40 ganger så mye som den totale bistanden samme år, og tilsvarer nesten fem ganger dagens verdi av det norske Oljefondet. Denne positive utviklingen gjør at mange utviklingsland ikke lenger er så avhengige av bistand.

Bistand er dessuten bare én blant flere kapitalkilder i den internasjonale pengestrømmen til utviklingsland. Andre kilder er investeringer, lån og overføringer fra migranter. Disse private pengestrømmene har økt kraftig og har for flertallet av utviklingsland passert bistand fra rike land i størrelse.

Dette gjelder imidlertid ikke alle. Ifølge Development Initiatives var bistand i 2014 fortsatt viktigste kilde til internasjonal kapital for 37 utviklingsland, tilsvarende en tredel av landene det fantes gode data for. Ikke overraskende er det de fattigste landene som er mest avhengige av bistand.

USA størst

USA er den desidert største giveren av bistand i verden, i 2014 etterfulgt av Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Japan.

Målt i forhold til størrelsen på giverlandenes økonomi ser imidlertid listen annerledes ut. Da var det Sverige, Luxembourg, Norge og Danmark som ga mest.

Bare sju vestlige land har noen gang oppfylt FNs mål om at de rike landene skal bruke 0,7 prosent av sin brutto nasjonalinntekt (BNI) på bistand. Målet ble første gang formulert av FNs hovedforsamling i 1970. I 2014 var det bare Norge, Luxembourg, Storbritannia, Danmark og Sverige som nådde målet.

De rike landene har også forpliktet seg til at de fattigste utviklingslandene (også kalt: de minst utviklede landene, MUL-landene) skal ha en økt andel av bistanden. Heller ikke disse løftene er oppfylt, selv om disse landene er mer avhengige av bistand enn andre utviklingsland.

I 2013 fikk MUL-landet Myanmar slettet mye av sin utenlandsgjeld. Gjeldsslette er et tiltak som også godtas som bistand av OECDs utviklingskomité. På grunn av dette økte andelen til MUL-land det året. I 2014 falt imidlertid andelen til disse landene på ny. Mellominntektsland, som er land med høyere brutto nasjonalprodukt enn 1000 amerikanske dollar per innbygger, får fortsatt en større andel av bistanden enn MUL-landene.

Afghanistan største mottager

Afghanistan er det enkeltlandet som de siste årene har fått mest av den samlede vestlige bistanden. Vietnam var i 2014 nest største mottager, med Syria på tredjeplass. De siste årene har også Pakistan, Egypt, Jordan og Tyrkia ligget blant de største mottagerne av bistand.

Mye av internasjonal bistand går altså til land som er påvirket av krigene i Afghanistan og Syria, eller som på annen måte er strategisk viktige i forhold til de ulike konfliktene som utspiller seg i Midtøsten.

– Bistand har alltid vært politikk. Slik var det under den kalde krigen, og slik er det nå. Men det var en mellomperiode etter den kalde krigens slutt, da flere bistandsgivere la mer vekt på demokrati og menneskerettighetsspørsmål, sier den svenske utviklingsøkonomen Bertil Odén.

Odén, som har lang erfaring med bistand fra blant annet SIDA og svenske UD, har skrevet flere bøker om svensk og internasjonal bistand og om det sørlige Afrika.

Med terrorangrepet i New York 11. september 2001 og den såkalte «krigen mot terror» ble sikkerhetspolitikk og strategiske hensyn igjen viktig, mener Odén.

– Dette ser vi fortsatt i dag. Hensynet til å bekjempe organisasjoner som IS og Al Shabaab i Somalia legger føringer på hvordan bistanden fordeles.

Globale utfordringer tar en større andel

Mens pengebruken i internasjonal bistand flater ut, og giverne leter etter nye steder å finne penger, er bistanden i stor endring. Nye oppgaver kommer til i tillegg til det tradisjonelle hovedmålet om å bekjempe fattigdom.

Bistand skal bidra til å løse globale utfordringer som klimaspørsmålet og flyktningkriser. Grønn energi, matsikkerhet og pandemier er andre nøkkelord for framtidas utfordringer.

– Stadig mer av bistanden går til å møte de globale utfordringene. Det er i dag mye mindre plass for den tradisjonelle bilaterale bistanden som var ryggraden i den skandinaviske bistandsmodellen, sier Odén.

Tar man Sverige som eksempel, går nå to av fire bistandskroner til kjernestøtte til FN, internasjonale fond og andre flernasjonale organisasjoner, påpeker økonomen. Når administrasjon og flyktningutgifter trekkes fra, er det bare knapt 25 prosent igjen til langsiktig land-til-land-bistand.

Private penger

I mange land legges det stadig sterkere vekt på at offentlig bistand skal brukes til å utløse private investeringer. På den måten håper man å øke potten som går til utviklingsformål. Investeringsfond som norske Norfund får en stadig mer sentral rolle. Det samme får statlige garantier til private investeringer og blandede finansieringsformer mellom offentlig og privat kapital.

Ikke minst knyttes slike finansieringsformer til FNs nye utviklingsmål som ble vedtatt i New York i fjor. Skal de nye utviklingsmålene bli gjennomført, må det mange penger på bordet.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) trekker gjennom sin utviklingskomité DAC opp retningslinjene for hva de rike landene i verden kan rapportere som bistand. OECD er i ferd med å endre reglene på dette området.

– Det vil bli ganske viktig å følge med på hvordan giverlandene gjør dette i praksis. Kommer de til å fremstille seg selv som mer sjenerøse enn de egentlig er ved å gi lån uten risiko til relativt velstående mellominntektsland? Eller vil de faktisk bruke disse mekanismene til å utløse mer kapital til de fattigste landene? Det gjenstår å se, sier Rob Tew i Development Initiatives.

Offisiell utviklingsbistand (ODA)

Offisiell utviklingsbistand (på engelsk Official Development Assistance - forkortet ODA) er et viktig begrep i internasjonal bistand. Bistand fra et giverland regnes som ODA dersom den går til utviklingsformål og velferd i et land som er definert som utviklingsland.

Gaver fra et giverland i form av økonomisk støtte til et utviklingsland er bistand. I tillegg kan også lån som gis på gunstige vilkår etter særskilte regler regnes som bistand. Ikke bare overføring av penger, men også kunnskapsoverføring og faglig hjelp (f eks ekspertbistand) kan regnes som ODA. Militær bistand kan med noen få unntak ikke regnes som ODA.

Detaljerte regler for ODA fastsettes av i OECDs utviklingskomité, der Norge og andre medlemsland forsøker å diskutere seg fram til enighet. OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) organiserer verdens rikeste land. Et flertall av OECD-landene er medlem i utviklingskomiteen, Development Assistance Comittee (DAC), som for tiden ledes av norske Erik Solheim.

Disse mottar mest bistand

Rød: Mellominntektsland
Grå: Minst utviklede land (MUL) eller andre lavinntektsland

Største mottagere av bistand (ODA) fra medlemsland i OECDs utviklingskomité DAC i 2014. Tall i mrd. kroner.

Kilde: OECD

 

 

Mosambik topper «bestevenn»-listen

Noen utviklingsland har mange bestevenner blat giverlandene, andre har få eller ingen.

Mange giverland har avtaler som gir utvalgte mottagerland en spesiell posisjon som en type hovedsamarbeidsland. En rapport fra OECD advarer imidlertid om at mange giverland tenker likt. Bistand kan hope seg opp i politisk attraktive land, mens andre blir neglisjert.

OECDs oversikt viser at blant MUL-landene ligger Mosambik på toppen av «vennelista» med avtaler om å være prioritert samarbeidspartner med 16 giverland. Etiopia og Afghanistan er også blant de med flest venner. Nederst på vennelista er land som Lesotho og Madagaskar (én hovedsamarbeidsavtale) og Gambia og Eritrea med null.

Norge innførte i 2014 en ordning med 12 fokusland. De fleste av landene Norge skal samarbeide tettere med har allerede mange bestevenner i bistandsverdenen, og Norge følger dermed den internasjonale trenden. Unntakene blant de norske fokuslandene er Haiti, som kun er prioritert samarbeidsland for tre andre givere og Malawi og Somalia der det tilsvarende tallet er fire.

De palestinske områdene på Vestbredden og Gaza (også fokusland for Norge) er ikke omtalt i OECD-rapporten.

 

– Motvindsaker er vanskelig å ta opp

I kjølvannet av at bistanden spiller en mindre rolle for det enkelte utviklingsland, blir det stadig mer krevende å stille vilkår på områder som demokrati og menneskerettigheter.

– Hva bistandsgiverne gjør spiller en mindre rolle enn før. Utviklingslandene har i dag flere alternativer når det gjelder å få tilgang på finansielle ressurser, sier utviklingsøkonom Bertil Odén.

Han mener at dette blir en særlig stor utfordring for et land som Sverige, der hensynet til demokrati og menneskerettigheter er knesatt som en av de sentrale prioriteringene innen bistanden. Om bistandsgivere velger å stå hardt på prinsippene, vil det bli vanskeligere å få raske resultater i arbeidet for å redusere fattigdom i verden:

– Jeg kaller det «motvind-saker». Handlingsrommet for slike «motvind-saker» blir trangere. Av det kan man trekke to mulige konklusjoner: Enten at det blir enda viktigere at noen driver med dette. Eller at vi bare må gi opp, men det er jo ikke noe alternativ, sier Odén. 

Publisert: 16.03.2016 17.58.50 Sist oppdatert: 18.03.2016 07.34.17