Firebarnsmoren Khadra Mohammed Jome (25) er alene igjen med barna Segal (5), Mohamed (4), Xaden (3) og seks måneder gamle Awo. Ektemannen Bilaal Milyore Dheeliye (26) omkom sannsynligvis sammen med rundt 500 andre flyktninger og migranter da en overlesset båt gikk ned i Middelhavet i april. Foto: Espen Røst og NTB Scanpix

Historier fra den andre siden (av Middelhavet)

Nær 2500 mennesker har omkommet på vei over Middelhavet så langt i år. Dette er historien om tre unge kvinner og tre unge menn. En ble fengslet i Sudan, de andre druknet da en overfylt båt med flyktninger og migranter forliste mellom Nord-Afrika og Italia.

Av Espen Røst / Somaliland Sist oppdatert: 17.06.2016 10.46.59

200 000 flyktninger og migranter har tatt seg sjøveien til Europa så langt i år. En fjerdedel har kommet fra Afrika, men rutene fra Libya og Egypt har vist seg å være spesielt farlige. Minst 2438 mennesker har mistet livet på vei fra den nordafrikanske kysten i 2016, og de siste ukene har flere båter forlist.

500 mennesker skal ha druknet da en overfylt båt gikk ned i midten av april.

– Vi vet at han var på den båten.

Khadra Mohammed Jome (25) sitter i skyggen av svigerforeldrenes blikk-skur i Burao, Somaliland. Hun holder seks måneder gamle Awo på armen. I august 2015 dro ektemannen Bilaal Milyore Dheeliye (26) med bil over grensa til Etiopia og videre inn i Sudan. Han ringte ikke hjem før han ankom hovedstaden Khartoum.

– Vi forsøkte å overtale ham til å komme hjem, men han ville ikke høre, sier Khadra.

Hun tror ektemannen ble inspirert av venner som postet bilder fra Europa på Facebook, at «glansbildene» fikk 26-åringen til å legge ut på den farlige reisen. Gjennom telefonsamtaler argumenterte han for at han skulle få et bedre liv i Europa. At han skulle sende penger hjem – så de alle skulle få det bedre. Khadra og barna og hennes svigerforeldre.

– Men vi ble ikke overbevist og jeg ble bare skremt. Da jeg snakket med ham tre dager før forliset var han i Alexandria. Han hadde bestemt seg for å ta sjansen.

Khadra og familien mener Bilaal var om bord i båten som forliste med 500 mennesker et sted mellom den nordafrikanske kysten og Italia i midten av april. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) var forliset «en av de verste tragediene med flyktninger og migranter de siste tolv månedene».

37 menn, tre kvinner og et tre år gammelt barn kom trygt i land i Hellas etter ulykken. De var fra Somalia, Etiopia, Egypt og Sudan og skal ha fortalt at de la ut på sjøen fra byen Tobruk, øst i Libya. Etter flere timer på sjøen, skal smuglerne ha forsøkt å frakte migrantene over til et annet større fartøy. Men det var allerede overfylt med flere hundre andre. Det store fartøyet gikk ned. Midt på ute på havet

– De overlevende fortalte oss at de hadde vært om bord i en 30 meter lang båt. Etter å seilt i flere timer, forsøkte smuglerne å overføre passasjerene til et større skip der det allerede var hundrevis av mennesker og forferdelig forhold. Mens de prøvde å fylle skipet med enda flere mennesker, kantret båten.

Det forteller UNHCR-talsperson i Hellas Aikaterini Kitidi til Bistandsaktuelt. Ifølge Kitidi var de 41 overlevende de som aldri rakk å komme seg om bord i den store båten, samt noen som klarte å svømme vekk fra det synkende skipet. Det er fortsatt mye som er uklart. Hvem og hvor mange som var om bord, hvor de kom fra og akkurat hvilken dag båten sank.

Et italiensk nyhetsbyrå meldte tidlig at båten kom fra Egypt, og somaliske myndigheter har hevdet at det var mellom 200 og 300 somaliere på båten, men familien i Burao er uansett helt sikre på at firebarnsfaren, ektemannen og sønnen Bilaal Milyore Dheeliye (26) var om bord. At han nå er død. En av minst 2859 som har druknet på de ulike rutene over Middelhavet til Europa så langt i år.

– Vi vet at han var ombord fordi vi har snakket med andre fra Burao som ikke ble med båten fra Alexandria den dagen, og med en av de overlevende på telefon fra Hellas. Det er helt uforståelig at han ville ofre livet for å nå Europa, sier kona.

Mangler håp

Hva får unge mennesker til å legge ut på den farlige reisen mot Europa? Til fots gjennom et karrig landskap og med kyniske menneskesmuglere som nærmeste støttespillere? På overfylte båter over Middelhavet?

Mangel på fremtidshåp. Og svært høy arbeidsledighet, er svaret fra de fleste Bistandsaktuelt har snakket med i Somaliland. Ifølge en rapport fra Verdensbanken kan ungdomsledigheten i den selverklærte republikken være på hele 80 prosent. Rapporten som kom i 2012 gir bare et anslag, men det er ingen grunn til å tro at tallene er blitt lavere de siste årene.

I Somalilands nest største by Burao snakker mange nå om Tahriib – å migrere. Dét er ikke uten grunn, for en stor del av byens unge har allerede reist. Det snakkes om Libya-ruta og Egypt-ruta, og begge går til nabolandet Etiopia og videre gjennom Sudan. Det er mange som har dratt, og enda flere som snakker om å dra. På skoler, på markedet, i sosiale medier.

Fardus Jama mener migrasjon er en enorm utfordring for Somaliland. Hun leder den lokale organisasjonen Candlelight, en av Utviklingsfondets lokale partnere.

– Mange unge drømmer om et bedre liv, en bedre fremtid. Slik situasjonen er nå, blant annet med ekstremt mange unge uten jobb, tenker noen at de ikke har andre alternativer enn å dra.

Jama peker på at mange velger en slik siste utvei, fordi somaliere er fratatt muligheten til å reise. Svært få land, om noen, aksepterer somaliske pass som gyldige reisedokumenter.

– Vi er helt frakoblet resten av verden, og mange av disse ungdommene drar egentlig bare for å få kloa i et annet lands reisedokumenter. For å få den friheten det er å ha et pass som virker. At mange unge som ikke ser muligheter her velger å dra, er ikke veldig rart.

Selv om Jama forstår, mener hun de unge lures til å tro at de vil få noe som ikke finnes. At de «kjøper et bilde av Europa» som ikke er reelt.

– De håper på en bedre fremtid, men forstår ikke at Europa ikke er noe paradis: At mange dør på veien, og at muligheten for en jobb er veldig liten også der. De ser de fantastiske bildene som postes på Facebook. Men de viser jo ikke virkeligheten for immigranter til Europa nå.

Dødsbudskap på Facebook

Det var på Facebook Ubah Mohamed Jama (20) fikk meldingen om bestevenninna Shab´aan Muse Mohamouds død. Hun var bare 19 år gammel da hun dro hjemmefra. Først til Saudi Arabia, men da saudiske myndigheter oppdaget at hun ikke hadde papirene i orden og returnerte henne til Etiopia (siden hun oppgav å være derfra), dro hun videre gjennom Sudan og kom til Egypt i mars i fjor.

– Det var første gang vi hørte fra henne etter at hun dro, forteller bestevenninna.

Ved siden av henne sitter Shab´aans mor og gråter stille. En nabo som har kommet til, stiller et retorisk spørsmål ut i luften:

– Hvorfor kommer han hit. Kunne han ikke dratt til (...) lenger oppe i gata. De har jo mistet syv av sine barn på Middelhavet.

Shab´aan Muse Mohamoud ble bare 22 år. Moren samler seg, forteller at datteren på telefon lovte å ikke krysse Middelhavet. At hun heller skulle få seg en jobb i Egypt:

– Men så dro hun likevel. Vi visste ingenting, og fikk bare vite fra andre at hun var død, sier Halimo Mohamed Guulle (60).

Bestevenninnen Ubah tar frem mobiltelefonen og viser meldingen en bekjent i Europa postet på Facebook 17. april:

«Vi tilhører Allah, og til slutt skal vi være hos Allah. Døden er noe alle vil møte. I dag fikk jeg informasjon om at Shab´aan Muse Mohamoud som var min dyrebare venn var blant ungdommene som døde på det egyptiske hav. Vi håper på tålmodighet, og at vi blir enda sterkere i troen på vår Gud. Jeg ber Allah ta henne og alle de andre til paradis»

– Hun forsøkte å få med meg på reisen og argumenterte for at vi skulle ta Saudi-ruten. Jeg ville ta Libya-ruten Dersom hun hadde blitt med på den, hadde jeg også dratt. Så det er nok litt tilfeldig at jeg ikke dro, sier Shab´aans bestevenninne.

Ubah forteller at hun tok kontakt med vedkommende som postet dødsbudskapet på Facebook, som igjen satte henne i kontakt med andre somaliere i Europa. Blant dem en av de overlevende fra dødsbåten. Flere har bekreftet at Shab´aan Muse Mohamoud døde da fartøyet med rundt 500 andre sank i midten av april.

– Jeg tror ikke historiene om alle de som er døde vil bremse thariib. Det er jo mange som kommer trygt frem også, og på Facebook kan vi se fine bilder de har postet. Dét bidrar nok til at mange fortsetter å drømme om Europa, sier Ubah.

– Men jeg vet at disse bildene bare forteller en liten flik av virkeligheten.

Menneskesmuglere

For unge i Somaliland er det hovedsakelig tre migrasjonsruter det snakkes om. De to mest «populære» går til nabolandet Etiopia og videre gjennom Sudan, så til Libya eller Egypt. Den tredje går gjennom Saudi Arabia med båt fra havnebyen Bosasso i den autonome staten Puntland, over Aden-bukta og gjennom Jemen. Og for alle rutene er menneskesmuglere – ma-gafe på somali – del av reisen. Flere velorganiserte, kriminelle nettverk opererer langs rutene.

Ma-gafe er som regel ikke fysisk med den reisende, de er mer tilretteleggere, som sier: «når du kommer dit, skal du gå til butikken på dét hjørnet for instruksjoner», eller «ta den bussen», forteller den somaliske journalisten Abdilmalik Musa Oldoon.

Han forteller at Ma-gafe er et somalisk ny-ord som har oppstått etter at menneskesmuglingen tok til for alvor. Selv har han jobbet mye med migrasjon og fulgt utviklingen tett de siste årene. Engasjementet begynte da hans egen bror reiste til Europa. Han er helt klar på at unge i hjembyen velger å dra fordi det er så få muligheter etter endt utdanning.

– Det finnes ingenting for unge her, så alle her snakker om Ma-gafe og Thariib nå.

Også han peker på urealistiske forventninger til hva Europa kan tilby Somalilands unge og mener samtidig det kan være en viss smitte-effekt når mange snakker om og deler thariib-historier i sosiale medier. Ifølge journalisten var det veldig mange fra Somalia og Somaliland ombord da båten med 500 migranter gikk ned.

– I nesten alle hus her var det noen som gråt da nyheten spredte seg. Noen hadde mistet sine nærmeste, andre hadde mistet slektninger eller venner. Noen av familiene hadde til og med betalt reisen for sine kjære fordi den nye Egypt-ruta skulle være tryggere. Og hele tiden er ma-gafe involvert. Både her i Burao og i hovedstaden finnes det folk som kan ordne en slik reise, som er del av et nettverket med kontakter hele veien frem til Middelhavet.

– Når de som reiser ankommer Libya eller Egypt, opprettes kontakten med familien hjemme. De truer og krever penger, sier Oldoon.

– Vi måtte betale 5000 dollar for broren min. Da pengene var betalt var han «fri». Men så måtte han videre til de som arrangerte båt-reisen. Han betalte 1500 dollar for å krysse havet.

Journalisten forteller at han holdt kontakten med broren under hele reisen: Gjennom Etiopia og Sudan til han ankom Libya.

– For en uke siden ringte han og fortalte at han er kommet trygt frem til Italia. Men allerede da han var i Libya begynte han å tvile på om det var rett å dra. Nå sier han at han planlegger for hvordan han skal komme seg hjem igjen. At det er vanskelig der, at han ikke har jobb, at han bor i et flyktningmottak. Før han dro sa han at han søkte et bedre liv. Nå sier han «her det er ingenting». Han vil bare hjem igjen.

Fengslet i Sudan

Flere av vennene hadde allerede reist til Europa da 25 år gamle Nimo Farah Mohamed bestemte seg. Hun hadde sett bilder på Facebook av det som så ut som et godt liv. I Nederland og Sveits. Selv sier hun at hun ville til Norge.

– Når mange av vennene mine reiste, begynte jeg også å tenke på å dra. Bildene på Facebook fikk meg til å ta avgjørelsen.

Hun forlot den lille grønnsaksbutikken og familien uten å fortelle dem om planene hun hadde. Hun ønsker ikke si akkurat hvorfor hun dro. Fra to små barn og ektemannen. Bare at hun ville til Europa. Først med bil til Etiopia, der hun fikk hjelp av menneskesmuglere til å komme seg videre. Etter noen uker i Addis Ababa befant hun seg bak på lasteplanet til en liten pick-up. Der satt hun sammen med 15 andre fra Somaliland. Hun kjente ingen av dem fra før.

– Da vi nærmet oss grensa til Sudan, ble vi bedt om å gå av bilen.

Sammen med de andre, både kvinner og menn, ble 25-åringen bedt om å krysse grensa til fots. I to timer gikk de i den stekende sola gjennom ulendt terreng, i skjul for grensevaktene. I Sudan møtte de sjåføren av pick-upen igjen, før reisen fortsatte. Men så ble bilen stoppet.

– Vi ble innhentet av sudanske grensevakter. Arrestert og ført til Khartoum.

Nimo ble fraktet til Sudans hovedstad hvor hun og de andre ble fengslet. 25-åringen forteller at hun ble satt på celle med 27 andre kvinner, de fleste fra Somaliland. At de ble behandlet ok, men at det var en vond opplevelse å sitte fengslet i et fremmed land. Etter to måneder ble hun deportert tilbake til hjemlandet.

– Da jeg satt i fengsel angret jeg på at jeg hadde dratt, og da jeg kom hjem var jeg bare lettet. Jeg anbefaler ingen å legge ut på en slik reise, og da jeg fikk nyheten om båtforliset i april, tenkte jeg at jeg var veldig glad for at jeg ble arrestert. For jeg vil ikke dø i Middelhavet.

Ingen muligheter

Mange unge er uten jobb i et land med ekstremt høy arbeidsledighet, og bilene med khat kjører i skytteltrafikk fra Etiopia. «571 always in a hurry», sier Bistandsaktuelts sjåfør etter akkurat å ha unngått å få en av de små lastebilene med khat rett i fronten.

571 er kallenavnet på én av typene khat som florerer, og anslag tilsier at rundt halvparten av den mannlige befolkningen tygger planten som blant annet gjør at man føler seg mer energisk. Khatbrukere oppnår en følelse av velvære og blir pratsomme, men kan også ha vrangforestillinger med urealistiske tanker og visjoner om egne evner.

I en marfash – et samlingssted, ofte i et lite skur som formidler khat – sitter en gruppe unge menn og tygger og drikker te. Den verste heten er i ferd med å gi seg, den lave solen gir den sandete veien utenfor et gyllent skjær.

– Jeg skal fortelle deg hvorfor så mange herfra reiser... 

– Når man er ferdig utdannet finnes det ingenting å gjøre her. Ingen muligheter, ingen jobber. Ingenting.

Eid Abdi Usman (33) har det intense rødsprengte blikket mange som tygger får.

– Dét det er mye av her, er grønt gress. Så om man er interessert i det er det gode muligheter for å tygge, sier han spøkefullt.

De andre ler.

– Og når man tygger, sover man også dårlig. Ligger oppe og grubler. Over livet. Jeg vil ikke bruke livet mitt på å sitte her å tygge, bruke alle pengene mine på khat, så jeg tenker også på å dra.

Ikke alle er enig med Eid. Èn av de andre i det lille grønmalte skuret hever stemmen. Han vil ikke ha navnet i avisa, men 17-åringen sier at han er veldig fornøyd med livet som ung i Burao.

– Om man tror på seg selv og landet sitt, finnes det muligheter her også. Jeg vil bli her hvor familien min er. Jeg har nok mat, jeg har klær, og jeg går på skolen. Livet her er bra, sier 17-åringen.

20 år gamle Yasiin Abdi Abshir forteller at tre av hans søsken reiste mot Europa for ni måneder siden. Alle tre, to gutter på 20 og 25 år og en jente på 18, er nå i Tyskland. Ingen av dem har jobb. De sier de vil bli til de får oppholdstillatelse.

– Under reisen måtte vi betale store summer til menneskesmuglere. De ringte og sa at dersom vi ikke betalte, ville de bli drept. Vi måtte jo bare betale, og har tilsammen betalt rundt 9000 dollar, sier Yasiin.

Han forteller at han selv har slått fra seg å reise etter.

– Jeg har selvfølgelig tenkt på å dra. Men når jeg hører alle historiene om de som ikke kommer frem, om alle som døde på havet, blir jeg redd.

Bryllupsreisen

Kawsar Jama Hassan (21) og Ahmed Shuuriye Ibrahim (21) hadde vært gift et par måneder da de bestemte seg for å dra. Til moren hadde Kawsar igjen og igjen kommet med det samme budskapet: «Vi har ikke noe fremtid her, ikke noe liv». Bistandsaktuelt møter det unge ekteparets familie i Kawsars barndomshjem i Burao. Moren Milgo Hassan Yousuf (40) forteller om kranglene før datteren forlot hjemmet med ektemannen for elleve måneder siden.

– Det var for henne som det er for alle her: Vanskelig å se muligheter. Hun snakket mye om det, så jeg visste godt at hun ønsket å dra. Jeg forbød henne å reise, men hun valgte likevel å reise.

Kawsar Jama Hassan gikk andre året på secondary school i Burao. Hun var skoleflink,  gjorde det spesielt godt i matte, arabisk og engelsk. Moren forteller at datteren drømte om å bli lege.

– Den dagen hun dro, tok hun bøkene under armen om morgenen som vanlig. Hun sa ikke noe spesielt eller oppførte seg rart, men på ettermiddagen kom hun ikke hjem.

Det unge ekteparet skal ifølge familiene først ha reist til Somalilands naboland Djibouti, så inn i Etiopia og videre til Sudan, før de ankom Egypt i august 2015. Men reisen var tøff, og da Kawsar og Ahmed var et sted i Sahara kom telefonen med budskapet fra menneskesmuglerne.

– Hun fortalte at de var i Sudan, i ørkenen, at de gikk til fots. At det det var veldig hardt og at de trengte penger.

Paret fikk oversendt penger for å betale menneskesmuglerne, så de kunne fortsette reisen. «Be til gud for meg, mamma», sa 21-åringen da mor og datter snakket sammen siste gang.

– Det var dagen før de gikk om bord i båten. Hun sa de var klare til å krysse Middelhavet fra et sted like utenfor Alexandria. Først til Italia, og at de så ville forsøke å komme seg videre nordover.

Aden Shuuriye Ibrahim (40) er Ahmeds storebror. Han møter Bistandsaktuelt på vegne av familien, og forteller at lillebroren dro fordi han ikke fikk seg en jobb.

– Han snakket mye om at det var vanskelig å få noe å gjøre, å tjene penger. Han argumenterte for å reise og sa: «Hvorfor må jeg bli her, når det ikke finnes jobber». Han var bare en helt vanlig gutt som drømte om en god fremtid for seg og familien. Da jeg snakket med han bare dager før forliset, var han veldig optimistisk, sier Aden.

Da Kawsar og Ahmed var i Sudan sendte familiene deres 2800 dollar. Et tilsvarende beløp ble overført under reisen i Egypt. Til slutt sendte familiene 2600 dollar for båt-turen over Middelhavet. Da det unge paret la ut på Middelhavet fra et sted på den egyptiske kysten, hadde familiene til sammen betalt mer enn 8000 dollar. Alt lånt av mer velstående i Burao.

– Vi tenkte at ved å hjelpe Kawsar og Ahmed, så ville de få en jobb i Europa slik at de kunne sende penger tilbake til oss. Men slik ble det ikke. Lånet har satt oss i en vanskelig situasjon. Jeg håper Allah vil hjelpe oss, sier Kawsars mor.

Kawsar og Ahmed giftet seg i mars 2015. Moren sier det nygifte paret hadde store forventninger til hva Europa kunne by på. At Kawsar selv bar på den lille familiens fremtid i sin egen mage.

– Da båten gikk ned var hun gravid i syvende måned.

Klassens beste

I sentrum av Somalilands hovedstad Hargeisa jobber Abdullahi Mohamoud Adan (27) som bilmekaniker. Flere av vennene har allerede reist mot Europa, men tapet av hans egen lillebror har fått 27-åringen til å slå alle tanker om å selv reise fra seg. Han er oppgitt, sint, og veldig kritisk til europeiske lands håndtering av menneskestrømmen over Middelhavet.

– Vi leser om at Europa nå bruker mye penger på å hindre at migranter skal komme. Pengene burde heller vært brukt på utvikling. Om man heller bidro til jobbskaping i land som Somalia og Somaliland, ville man også bremset strømmen av folk som søker lykken, men på en mer konstruktiv måte. Ungdom herfra drar fordi de ikke har jobb.

Han forteller at lillebroren Mohamed Mohamoud Adan omkom i båtforliset på Middelhavet i midten av april, og at han allerede før lillebroren la ut på Middelhavet hadde tett kontakt med menneskesmuglere som krevde penger for broren.

I tillegg til pengeoverføringer fra familien i Hargeisa, skal familie, blant annet i Norge, ha bidratt med å overføre penger til lillebroren i Egypt. Dette bekreftes av en norske fetter overfor Bistandsaktuelt. Gjelden på nær 4000 dollar familien i Hargeisa har pådratt seg for å betale menneskesmuglerne, samt for å få god informasjon om hva som faktisk skjedde med lillebroren, gjør at de nå kanskje må selge eiendommen de har i Somalilands hovedstad.

Ma-gafe lever av blodpenger og utnytter den sårbare situasjonen til mange somaliere, sier Abdulahi.

Mohamed Mohamoud Adan var best i sin klasse da han sluttførte tolv års skolegang. Derfor var han en av få som fikk stipend for å studere utenlands, ved et universitet i Khartoum. Men etter bare to måneder i Sudans hovedstad ringte han hjem til storebror Abdullahi og fortalte at han hadde blitt overført til et universitet i Kairo. Ifølge 27-åringen hadde lillebroren bestukket en myndighetsperson for å bli overført til Egypt og et universitet han mente kunne tilby bedre utdannelse.

Da han ankom Kairo var det likevel ikke en ledig plass til han, og 21-åringen ble gående ledig. Uker ble til måneder, og etter et halvt år fikk Mohamed også problemer med Egypts immigrasjonsmyndigheter.

– I denne perioden møtte han noen fra Somaliland som sa de skulle til Europa. Samtidig var det mye prat i sosiale medier om en ny thariib-rute gjennom Egypt. Den skulle være bedre og sikrere enn den gjennom Libya. Broren min ville først ikke dra, men da den første båten kom trygt frem til i Italia tror jeg han ble nysgjerrig. Da båt nummer to også kom frem, bestemte han seg for å dra.

Abdullahi forteller at han snakket med lillebroren siste gang 6. eller 7. april.

– Jeg fortalte ham at jeg var bekymret for planene. Han fortalte at det eneste han fikk ha med seg var mobiltelefonen og at han hadde lastet ned Koranen på den. At han visste at reisen kunne være farlig men at han skulle høre lydopptak av Koranen hele veien over havet.

Både menneskesmuglerne og lillebrorens nye venner skal ha argumentert overfor Abdullahi at reisen var trygg. At båten som skulle brukes vanligvis ble brukt til å transportere store mengder frukt og grønt, og at den derfor var svært sjødyktig.

Det var den ikke.

– Etter at de hadde reist fra Alexandria, ble de flyttet over i en større båt – langt ute på havet. Den var allerede overfylt og til slutt kantret den. Det var rett og slett for mange mennesker ombord.

Èn av dem som omkom var blant Hargeisas beste studenter.

Mohamed Mohamoud Adan ble bare 21 år.

Opp mot 500 mennesker mistet livet i forliset omtalt i denne artikkelen. Men bare uker senere meldte UNHCR om at 700 migranter omkom i tre ulike forlis på én uke. Siden 2014 har minst 10 000 mennesker druknet i Middelhavet. Den italienske kystvakten fotograferte denne båten da den kantret i slutten av mai. Foto: Marina Militare / AP / NTB Scanpix

Da jeg snakket med ham tre dager før båtforliset var han i Alexandria. Han hadde bestemt seg for å ta sjansen på å krysse Middelhavet

Khadra Mohammed Jome (25)
Høsten 2015 dro Bilaal Milyore Dheeliye (26) med bil over grensa til Etiopia og videre inn i Sudan. Han ringte ikke hjem før han var kommet til Khartoum. Foto: Privat

De truer og krever penger

Abdilmalik Musa Oldoon, journalist
Siden 2014 har Middelhavet krevd om lag 10 000 menneskeliv. I april mistet rundt 500 mennesker livet i enda et forlis. Den greske kystvakten hjalp 41 overlevende etter forliset i land på den greske øya Kalamata. Blant dem var det tre kvinner og en tre år gammel gutt. Foto: Nikitas Kotsiaris / EPA / NTB Scanpix

– Tørken har ført til migrasjon

Store deler av Somaliland og Puntland nord i Somalia er rammet av tørke. Fardus Jama, leder av organisasjonen Candlelight, mener dét bidrar til at flere velger å migrere.

– 65 prosent av befolkningen i Somaliland lever på landsbygda av husdyr og av å dyrke jorda. Med tørken er mange nå fordrevet. Jeg tror dét bidrar til at mange føler ytterligere på en håpløshet, og at flere derfor legger ut på den farlige ferden nordover og over Middelhavet, sier Fardus Jama.

Når man kjører vestover fra Somalilands hovedstad Hargeisa ser man kameler, kuer og geiter, i et landskap der de siste ukers etterlengtede regn har gitt den brunsvidde vegetasjonen et grønt slør. Men selv om det har regnet noe, mener FN-organisasjonen OCHA at tørken vil ha stor påvirkning på folks levekår i mange måneder fremover. For opp mot 80 prosent av husdyra er døde i enkelte områder.

Både utenfor hovedstaden Hargeisa og i Somalilands nest største by Burao er det nå leirer for internt fordrevne. Tørken har forverret en allerede utfordrende humanitær situasjon der rundt 385 000 mennesker i Puntland og Somaliland står overfor akutt matmangel. OCHA mener ytterligere 1,3 millioner mennesker står i fare for matmangel hvis de ikke 
får hjelp.

– Begjæret større enn frykten

Unge vet ikke hva som venter dem når de kommer til Europa, mener lederen i lokal ungdomsorganisasjon i Burao.

Organisasjonen Solidarity Youth Voluntary Organization har ingen totaloversikt, men forsøker å kartlegge omfanget av migrasjon fra delstaten Toghdeer i Somaliland. Ifølge daglig leder Aden Ismail Geedi har tusener av unge somaliere reist fra Burao de siste årene.

– Når vi spør de unge hvorfor de vil gjøre thariib, svarer mange at de er i dialog med folk som allerede har kommet frem til Europa, at de ser bilder på sosiale medier som viser hvor deilig livet er der. De sier ingenting om at livet som flyktning er ekstremt krevende, at det er vanskelig å få jobb. Gjennom sosiale medier har det blitt en slags massesuggesjon rundt thariib.

Geedi forteller at organisasjonen, som blant annet samarbeider med FNs barnefond, driver opplysningsarbeid slik at unge forstår hva som kan vente dem dersom de velger å reise mot Europa.

– Mange vi snakker med her er veldig åpne thariib. Det er litt rart for det har jo etterhvert kommet ut ganske mange groteske historier: Drukninger, overgrep, voldtekt. Dersom jeg likevel skal si noe om hvorfor så mange velger å reise, må det være at begjæret etter Europa er større en frykten for den farlige reisen.

I Somalilands nest største by Burao snakkes det ofte og mye om thariib - å emigrere. Det er mange som har dratt, og enda flere som snakker om å dra. På skoler, i sosiale medier, på markedet. Foto: Espen Røst

Da vi nærmet oss grensa til Sudan, ble vi bedt om å gå av bilen

Nimo Farah Mohamed (25)
Nimo Farah Mohamed ble fengslet av sudanske myndigheter da hun var på vei mot Middelhavet. Etter to måneder ble hun deportert tilbake til hjemlandet. Det er 25-åringen glad for i dag. Foto: Espen Røst

Hun sa de var i Sudan, i ørkenen. At de gikk til fots

Milgo Hassan Yousuf (40), Kawsars mor
Kawsar Jama Hassan var gravid i syvende måned da båten med 500 andre flyktninger og migranter gikk ned i Middelhavet i midten av april. Foto: privat
Ahmed Shuuriye Ibrahim hadde akkurat giftet seg med Kawsar Jama Hassan da han og kona bstemte seg å reise fra hjembyen Burao i Somaliland. Foto: Privat
Mange norsksomaliere har venner og familie i byen Burao. Da Somalilands frigjøringsdag ble feiret på Youngstorget i Oslo 18. mai, var båttragedien i Middelhavet et sentralt tema. Foto: Espen Røst

«Hjelp meg, eller så dreper de meg»

Også norsk-somaliere blir kontaktet av menneskesmuglere som vil ha penger. Mohamed Mohamoud Adens norske fetter sendte penger til Egypt, men trodde pengene skulle gå til utdannelse. Han sier det er trist å følge situasjonen i Middelhavet nå.
 


– Jeg snakket med ham i mars. Da var han i Kairo og alt virket bra. Han fortalte at han hadde reist dit for å forsøke å få studieplass ved universitetet. Han var veldig flink på skolen, og sa at han tenkte at han fikk bedre kompetanse ved å studere ved et universitetene i Egypt. Samtidig fortalte han at han ikke så noen fremtid i Somaliland og at han etter å ha studert så for seg at han ville dra mot Europa, forteller Said Aamin.

Han er fetteren til Mohamed Mohamoud Aden som mistet livet i båt-tragedien på Middelhavet i april. Selv kom 43-åringen til Norge som kvoteflyktning i 1988 etter at familien flyktet fra borgerkrigen i hjemlandet. Nå jobber han som rådgiver i et selskap som driver flere asylmottak.

– Jeg tenkte at det var bra for ham å være i Egypt, at han ville få flere og bedre muligheter om han fullførte utdannelsen der. Men han sa også at han trengte hjelp. Så jeg sendte ham noen hundre dollar, for å bidra. Samtidig sa jeg at Europa ikke ville være noen god løsning, at det var alt for farlig å legge ut på reisen over Middelhavet, og at Europa ikke taklet strømmen av mennesker. At det ville bli vanskelig å få jobb. Når vi la på tenkte jeg at han hadde gode tanker om fremtiden.


Said Aamin forteller at fetteren dro fra Kairo til Alexandria, antagelig rundt 6-7. april. Gjennom sosiale medier og telefonsamtaler har familien fått god kunnskap om hva som skjedde da Mohamed forsøkte å ta seg til Europa. Om småbåtene som gikk i skytteltrafikk fra Alexandria og andre byer langs den nordafrikanske kysten, ut til en større båt som lå midt ute på havet og tok i mot mindre båter med migranter. At den store båten lå der i flere dager mens flere og flere småbåter kom til. At den store båten til slutt ble så full at den kantret.

At mer enn 500 mennesker sannsynligvis mistet livet. At én av dem var Mohamed.
 


– Han hadde hele livet foran seg. Nå tenker jeg bare på moren hans, søstrene og broren. De har mistet en flott gutt. Det er så forferdelig trist, sier Said Aamin.
 


Han mener mange legger ut på en farefull ferd fordi de ikke opplever å ha håp for fremtiden.

– Det er høy arbeidsledighet og myndighetene gjør ikke nok for de unge. Hadde satset mer på ungdommen ville ikke så mange lagt ut på den farlige ferden over havet.
 


Han forteller om thariib – å emigrere – også diskuteres heftig i det norsk-somaliske miljøet.
 


– Mange, også her, blir kontaktet av menneskesmuglere som krever penger for at familiemedlemmer skal komme trygt frem. Flere jeg kjenner har blitt oppringt og spurt om å sende 2-3-5 tusen dollar. Beskjeden kan være: «Om du ikke sender penger, dreper vi familiemedlemmet ditt». Mange velger da å sende penger, for om man hører stemmen til sin søster som sier «hjelp meg, eller så dreper de meg» – ja så sender du jo pengene. Det er ren utpressing og mange utnyttes på ulike måter under reisen, kvinner voldtas. Det er helt jævlige forhold, sier Said Aamin.
 


– Det er trist å se det som skjer på Middelhavet. Alle som er døde, men også alle de som klarer å komme over. Somaliere, afghanere som ikke får lovlig opphold: For det er ikke et verdig liv å sove på gata i en by i Europa og tigge om penger eller mat. De fleste finner ut at dette ikke var det de hadde hørt om eller det de hadde forventet.


Said Amiin (43), Mohamed Mohamoud Adans norske fetter. Foto: Espen Røst

Han visste at reisen kunne være farlig, men sa han skulle høre på lydopptak av Koranen på reisen over havet

Abdullahi Mohamoud Adan (27) , Mohameds storebror
Mohamed Mohamoud Adan var best i sin klasse da han sluttførte tolv års skolegang. Derfor var han en av få som fikk stipend for å studere utenlands. Foto: Privat
Publisert: 17.06.2016 10.46.54 Sist oppdatert: 17.06.2016 10.46.59

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.