Smartere bistand er svaret i en verden der bistanden ikke lenger øker, og mange utviklingsland har god tilgang på kapital fra andre kilder. – Utviklingsland er sterkt interessert i kunnskap og erfaring, sier Norad-direktør Jon Lomøy. Foto: Espen Røst

– Bistand gir mindre makt enn før

– Det følger mindre makt med å være giver enn tidligere, sier Norad-direktør Jon Lomøy. Utviklingslandene vokser seg sterkere økonomisk og har mer behov for kunnskap enn penger.

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 29.03.2016 07.43.44

 Utviklingsland har større skatteinngang enn før og finansierer mer av sine egne utgifter. Dessuten har de større tilgang på kapital utenfra gjennom investeringer, overføringer fra migranter og offentlige og kommersielle lån.

– Det er fortsatt en del land i verden --der bistand er veldig viktig som finansiering. Men den gruppen av land blir redusert. Det betyr jo også i neste omgang at bistand gir mindre makt og at det følger mindre makt med å være giver, sier Lomøy.

Han sier at konsekvensen er at man i dag må være smartere enn før om man vil påvirke utviklingen i verden. Fra at bistanden for noen tiår siden var det viktigste elementet i internasjonal utviklingspolitikk er den nå mer et «nisjeprodukt», ifølge Lomøy.

– Som et nisjeprodukt må bistanden spisses mye mer, sier han.

– Bør satse på kunnskap

Han mener denne spissingen kan bestå i å vri bistanden mer over på kunnskap, og at Norge kan ha mye å bidra med.

Lomøy kom til Norad direkte fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, der han ledet OECDs direktorat for utviklingssamarbeid. Den nye Norad-direktøren viser til erfaringer fra sin forrige jobb:  Da OECD spurte utviklingsland om hva de ønsket seg av framtidas bistand, var svaret ofte: «Kunnskap».

Mange av landene får stadig mindre behov for penger utenfra, i takt med at deres egen økonomi vokser. De er likevel sterkt interessert i kunnskap og erfaring, understreker Lomøy:

– Utviklingsland blir i større og større grad i stand til å ivareta en større del av sin utviklingsfinansiering selv gjennom skattlegging. Det betyr jo ikke at de ikke trenger kunnskaper om hva som er en fornuftig måte å forvalte fiskeressurser på, for eksempel. Eller hva som er gode kvalitetssikringssystemer for en oppdrettsnæring. For å nevne to ikke helt tilfeldig valgte eksempler.

Fiskeri og oppdrett er områder som allerede spiller en rolle i norsk bistand, sammen med blant annet forvaltning av oljeressurser og arbeid for økt skatteinngang.

De fattigste kan bli tapere

Samtidig med at mange utviklingsland blir sterkere økonomisk, har den globale bistanden også fått en rekke nye oppgaver. Reduksjon av fattigdom har vært hovedmålet for internasjonal bistand. Dette hensynet må nå i stigende grad konkurrere med andre hensyn.

Lomøy peker på at bistanden i økende grad skal bidra til å løse store, globale utfordringer som klima og migrasjon. Ambisjonen om å redusere fattigdom blir samtidig mindre dominerende enn før.

– Summen av dette gjør at fordeling av ressurser blir komplisert, sier han.

– Mener du at bistandsgiverne ikke har tatt dette ordentlig inn over seg?

– Hvor mange ganger har du hørt noen si at konsekvensen av at vi satser på klima er at det går mer penger til mellominntektsland og mindre lavinntektsland? For det er konsekvensene, om man ser hvordan ressursene faktisk brukes, sier Lomøy.

Om man skal bevare tropisk regnskog, så er de tre sentrale landene Brasil, Indonesia og Kongo. Rett og slett fordi det er disse landene som har mest regnskog. Av disse er ett av landene, Kongo, et lavinntektsland, mens Brasil og Indonesia er mellominntektsland.

Lomøy peker også på at tilsvarende avveininger gjelder for innsats for flyktninger, der både Syria og Irak er mellominntektsland.

– Bør være bekymret

Svekkes bistanden til de fattigste landene for mye, kan resultatet bli at verden ikke greier å nå målet om å trekke én milliard mennesker ut av ekstrem fattigdom innen 2030. Han understreker at avveiningen mellom ulike formål er vanskelig, men at giverne ikke må glemme helheten.

– Dersom summen av alle de ulike hensyn som drar i ulike retninger blir at landene som er mest avhengig av bistand får mindre, så er det svært uheldig. Dette er en av de store utfordringene i internasjonal bistand, og det er noe som bør bekymre det internasjonale samfunnet og de av oss som er opptatt av utvikling, sier Lomøy.  

Lomøys 5 trender

Her er fem trender Norad-direktør Jon Lomøy mener preger dagens globale bistand: ​

1

Bistand betyr relativt sett mindre
Utviklingsland har større tilgang på egne ressurser, og henter dessuten inn kapital fra internasjonale kapitalmarkeder og andre private kilder. Dermed svekkes bistandens relative betydning.

2

Flere og mer varierte givere

En større del av internasjonal bistand kommer fra ikke-vestlige land. Arabiske land og Kina spiller en større rolle. Giverland blir en mer mangfoldig gruppe med ulike politikk-tradisjoner og tenkemåter.

3

Fra penger
til kunnskap
Mange utviklingsland får mindre behov for penger utenfra, men er sterkt interessert i kunnskap og erfaring fra de tradisjonelle giverlandene. I beste fall kan resultatet bli et mer jevnbyrdig samarbeid der både givernes og mottagerlandenes interesser blir ivaretatt.

4

Nye globale utfordringer
Globale utfordringer som klima og migrasjon blir mer sentrale for innretning av bistand. Det er viktig å følge med og være klar over konsekvensene av denne trenden. I verste fall kan hensynet til én milliard mennesker som lever i ekstrem fattigdom bli skadelidende.

5

Egeninteresse er mer OK
Det er i større grad enn tidligere legitimt for giverland å snakke om egeninteresser. Innen sør-sør-samarbeid har dette lenge vært legitimt. Nå er det lov også for rike giverland.

 

«Bistanden må spisses mer.»

Jon Lomøy, Norad-direktør
Publisert: 16.03.2016 18.27.27 Sist oppdatert: 29.03.2016 07.43.44