– Min drøm er et fredfullt Somalia med rettigheter for alle. Men vi er veldig langt unna det, sier Nuruddin Farah til Bistandsaktuelt. Foto: Espen Røst

– Somaliere vil bli et stolt folk igjen

Mange mener han er overmoden for en nobelpris. Her snakker en av Afrikas viktigste litterære stemmer om et kosmopolitisk Mogadishu som forsvant, tapte svømmeferdigheter, og hvor trist det er å vandre gjennom «den hvite perlen ved Det indiske hav».

Av Espen Røst Sist oppdatert: 19.06.2015 09.26.33

«Skytevåpen mangler det substansielle man finner i menneskelige sannheter! Føttene hans hadde så vidt berørt bakken i Mogadishu, like etter landing på en sandete flystripe nord for byen i et tomotors fly fra Nairobi, da Jeebleh hørte en mann komme med dette merkelige utsagnet».

Slik begynner Nuruddin Farahs roman «Lenker» – om Jeebleh, universitetsprofessor i New York, som kommer tilbake til Mogadishu for første gang på tjue år.

Ikke helt ulikt forfatterens egen historie. Da Farah i 1974 forlot et Somalia styrt av diktator Jaalle Siyaad, returnerte han ikke til hjemlandet før i 1996. Kanskje nettopp derfor, har han levert noen av de mer presise beskrivelsene gjort av et land sugd inn i en malstrøm av krigsherrer, ekstremisme, og «khat-tyggende ungdom som skyter folk i ren kjedsomhet».

Beskrivelser som har fått kritikere verden rundt til å trekke frem superlativene igjen og igjen - og poengtere at Farah er overmoden for en nobelpris.

Den triste hjemkomsten

Bistandsaktuelt møter forfatteren en juni-morgen i Oslo. Kvelden før har han holdt foredrag på Litteraturhuset i Fredrikstad, møtt somalisk diaspora og fortalt om den tapte somaliske stoltheten. Den som forsvant med diktaturet og borgerkrigen.

Nuruddin Farahs bøker er oversatt til mer enn tjue språk og han har mottatt en rekke prestisjefylte priser for sine skildringer av patriarki, overgrep og politisk undertrykkelse i Somalia. Selv forteller Farah at han skriver i et forsøk på å holde hjemlandet i live.

– Hvordan var dét Somalia du forlot og dét du kom tilbake til 22 år senere?

– Vel… jeg har skrevet en del om det. Begynnelsen på «Lenker», når Jeebleh reiser tilbake, beskriver godt hva jeg selv følte da jeg reiste tilbake første gang…

«Hva var det skytevåpen manglet, sa De? Mannen gjentok: De mangler det substansielle man finner i menneskelige sannheter! Jeebleh tenkte: Akkurat! For det var ikke noen tilfeldighet at den første setningen et fremmed menneske sa til ham, begynte med ordet skytevåpen. (…) Solen beveget seg i et blendende lys. Og som i ørske så Jeebleh seg rundt, overbevist om at han ikke på noe bevisst nivå var tilstrekkelig forberedt på de sjokkene han hadde i vente under dette besøket, det første han avla Mogadishu på mer enn to tiår.»

Når Nuruddin Farah reiser hjem nå, føler han bare tristhet:

– Å se knust skjønnhet, ødelegger noe inni en. Når jeg går på Lido-stranden, ned Maka al-Mukarram-gaten eller gjennom Bakara-markedet, føler jeg meg bare trist. Trist over det jeg ser, trist over det jeg hører.

– Skriver om mennesker

Han er født i Baidoa i italiensk Somaliland i 1945, men vokste opp i småbyen Kallafo i Ogaden, Ethiopia, før han flyttet til Mogadishu. På skolen leste han engelske lærebøker, tok Koran-timer, og lærte amharisk, arabisk og italiensk. Farah forteller at en amerikansk skrivemaskin var avgjørende i hans valg av engelsk som litterært språk.

Gjennom fire tiår har forfatteren som nå bor i Sør-Afrika belyst komplekse problemstillinger og utfordret holdninger som en av Afrikas største forfattere.

Farah ble tvunget i et selvpålagt eksil etter å ha mottat drapstrusler da «A naked needle» kom ut i 1976. Romanen er kritisk til det da sittende regimet i Mogadishu, og ble ikke godt mottatt av general Mohamed Siad Barre. Diktatoren dømte Farah til 30 års fengsel, in absentia.

Allerede med debuten «From a crooked rib» vekket Farah internasjonal oppmerksomhet. Boka handler om en ung nomadekvinne som flykter fra et arrangert ekteskap, og har bidratt til at Farah ofte omtales som en feministisk forfatter. Selv sier forfatteren at han «skriver om mennesker» og hans historier spenner over et bredt register, fra religiøse dogmer og utenlandsk bistand til det komplekse klansystemet og borgerkrigens ødeleggelse av hjemlandet.

I «Knuter» møter vi Cambara, en utdannet kvinne som har bodd mesteparten av sitt liv i Toronto, Canada. Boka er oppfølger til historien om Jeebleh i trilogien om et borgerkrigsherjet Somalia. Da hun vender tilbake til Somalia, ti år etter sammenbruddet i 1991, finner Cambara en by med en salt fuktighet i luften som utløser barndomsminner, men som ellers er ødelagt til det ugjenkjennelig:

En by der kvinner går rundt i billige chadors og menn i saronger og flip-flops, med våpen slengt over skuldrene. En by der krigsherrene styrer og ungdommen er bevæpnet til, de khat-råtnede, tennene.

– Khat er ren gift. Det gjør de som tygger det helt ubrukelige, og det ødelegger økonomien. Både for familiene og for landet som helhet, sier Farah.

Mogadishus totale sammenbrudd er i «Knuter»  eksemplifisert ved Cambaras fetter Zaak. Han banker kona og er del av et intrikat klan-maktspill, men er mest opptatt av å tygge Khat til «øynene er røde og han passivt velter seg i sin egen skitt og dårlige ånde». Ifølge Cambara kan bare et korrumpert samfunn tolerere et slikt griseri, og som vanlig kommer ikke menn særlig godt ut av det i Farahs skildringer.

«Å tygge khat får meg til å holde ut ensomheten i hverdagen», sier Zaak i boka.

Nuruddin Farah er veldig tydelig når han betrakter sitt ødelagte hjemland, men er samtidig sterkt kritisk til det bildet andre har skapt av Somalia de siste tiårene. Forfatteren kaller Vestens mediedekning klisjefylt og peker på at klanstrukturen er brukt som forklaring på nær sagt alt som har gått galt i det krigsherjede landet.

– Vi blir forklart igjen og igjen at borgerkrigen i Somalia er en konsekvens av eldgamle klankonflikter, gått av hengslene. Det er feil, eller i beste fall unyansert, sier Farah.

Borgerkrigens sykdom

Han mener Somalias lidelser handler om en hard kamp om knappe ressurser.

– For meg er klanfeider et ikke-tema som forklaring på borgerkrigen. Det er en for enkel tilnærming til landets blodige historie. Hovedårsaken til konfliktene i Somalia er ujevn fordeling av goder – og et regime som opprettholdt urettferdigheten med jernhånd, sier Farah og bruker Somalilands ønske om løsrivelse som eksempel:

– Da borgerkrigen startet, var Hargeisa (Somalilands hovedstad) en liten by. Det var ingenting der: Ingen rikdom, ingen myndighetsstruktur, ingen infrastruktur. En liten by der de fleste hadde minst én fot i det pastorale livet. Årsaken til at de ønsket løsrivelse var en totalitær stat, regjert av en diktator i Mogadishu. Det handlet aldri om klan.

Han vil likevel ikke helt avfeie klanstrukturen som del av problemet i dagens Somalia.

– Det er ikke klanfeider som har gitt næring til borgerkrigen, det er borgerkrigen som har gitt næring til klanfeider.

Farah har brukt store deler av forfatterskapet på å kjempe mot idéen om klanene som bindevev i det somaliske samfunnet.

– Alle som fremhever sin klantilhørighet i mine bøker er onde karakterer, sier Farah og smiler. Så blir han alvorlig:

– Denne sykdommen har kommet med borgerkrigen. En sykdom der lojaliteten til klanen har vokst. Men somaliere vil aldri lykkes så lenge de baserer samfunnet på et urettferdig klansystem. En person er en person med en karakter. Noen er gode og andre er onde, men ikke på grunn av den klanen de tilhører.

Farah er kjent for å snakke fra hjertet, men å gå dypere inn i den betente konflikten mellom Somalia og Somaliland, er han ikke særlig interessert i:

– Jeg er bare et individ og kan verken nekte eller gi Somaliland anerkjennelse. Det er en politisk prosess. Men for meg er den somaliske halvøy mitt hjemland. Så lenge jeg kan fortsette å dra dit det somaliske folk bor, inkludert Somaliland, og somalisktalende områder i Kenya og Ethiopia, bryr jeg meg ikke om slike spørsmål. Grensene, om de er fra 1880 eller et annet år, er uansett urettferdige.

– Sammenlignet med mange har du en bemerkelsesverdig pragmatisme til spørsmålet. Det er vakkert, men…

– Men..?

– Det er sjeldent.

– Kanskje jeg er sjelden.

Nuruddin Farah smiler.

«The golden years»

Jeg husker entusiasmen i syttiårene da alle somaliere var i gledesrus, skriver Farah i «Of tamarind and cosmopolitanism».

I essayet beskriver han stoltheten det somaliske folk følte over uavhengigheten fra Italia og Storbritannia. Stoltheten over den kulturelle og språklige arven, at Somalia var det eneste landet i Afrika med en stor befolkning der alle snakket det samme språket.

Det var the golden years, skriver Farah: «Vi visste at byen vi bodde i, Mogadiscio, ikke bare var en av de vakreste og mest fargerike i hele verden, men også den eldste i sub-saharan Africa og eldre enn mange av Europas høyt verdsatte middelalderbyer».

– Mogadishu var en kosmopolitisk by med en ekstremt sammensatt befolkning. En åpen by der alle var velkomne så lenge de levde i harmoni med de som allerede bodde der, men den byen forsvant, sier Farah til Bistandsaktuelt.

«En av Mogadishus best bevarte hemmeligheter er handelssenteret lokalt kjent som Tamarind market. Her var det alltid et yrende liv», skriver Farah og beskriver smale smug fylt av handlende på jakt etter mat, klær eller gull. Folk reiste helt fra Emiratene eller Saudi Arabia for å handle ved markedet som hadde eksistert siden 900-tallet.

– Men hva gikk galt: Hvorfor har Somalia vært i et konstant kaos de siste tiårene? 

– All makt og rikdom er og har vært konsentrert i Mogadishu, Somalias eneste by med en komplisert historie og en sammensatt befolkning. Dette mangfoldet er viktig om man skal forstå Somalia, sier Farah og ber Bistandsaktuelt gå til essayet om Tamarind-markedet for et mer utfyllende svar. Han liker ikke gjenta seg selv, sier han.

«Mogadishus historie, hvordan byen ble til og hva den ble etter at den gikk opp i flammer som følge av borgerkrigen, er i mitt hode tett knyttet til historien om og skjebnen til dette lille kosmopolitiske fellesskapet som drev Tamarind-markedet». Farah fremstiller et forfall til et mer primitivt samfunn, der majoriteten følte en fremmedhet mot en utadvendt kultur som hadde utviklet seg i hovedstaden. Når forfatteren argumenterer for hvorfor dette lille markedet er et godt bilde på Somalias misære, peker han på pastoralistene, husdyrnomader som levde utenfor Mogadishu:

Byboerne og folket på landsbygda eksisterte hver for seg. De så på hverandre med gjensidig mistenksomhet. I 1991, når Tamarind-markedet ble utsatt for «den villeste plyndring», var det horder av pastoralister, ledet av krigsherrer, bevæpnet med misnøye over gammel urettferdighet, som inntok byen, hevder Farah i essayet. Til Bistandsaktuelt utdyper han:

– Med borgerkrigen ble byen et offer for plyndrere og militsmenn fra innlandet. Mange av dem hadde aldri satt sine føtter i et urbant område, langt mindre gått på skole. Som følge av enorme befolkningsendringer, mistet Mogadishu sin kosmopolitiske identitet i løpet av veldig kort tid.

Milits på en technical, en modifisert jeep med påmontert våpen, patruljerer gatene i Mogadishu året etter Siad Barres fall i 1991. I Farahs «Knuter» beskrives en by som er ødelagt til det ugjenkjennelig, der menn går rundt i saronger og flip-flops, med våpen slengt over skuldrene. En by der krigsherrer styrer. Foto: John Moore / AP / NTB Scanpix

Å se knust skjønnhet, ødelegger noe inni en

Nuruddin Farah
Etter tiår med konflikt har Somalias hovedstad fortsatt store sår. Når Nuruddin Farah vandrer gjennom et sønderskutt Mogadishu og ser ødeleggelsene føler han en enorm tristhet. – Mogadishu er virkelig ikke til å kjenne igjen, sier forfatteren til Bistandsaktuelt. Foto: Espen Røst
Norsk bistand har bidratt til gatebelysning langs Maka al-Mukarram i Mogadishu. Det har gitt en økt følelse av trygghet. Men fortsatt ivaretas sikkerheten av soldater fra AU, og Farah er skeptisk til myndighetenes prioriteringer. – Jeg kan ikke se at Somalia drar nytte av det «noen» nå prøver å gjøre, sier han. Foto: Tobin Jones / Amisom
Den humanitære situasjonen er fortsatt svært alvorlig i Somalia. Nær tre millioner mennesker er avhengig av nødhjelp, og bare i Mogadishu bor det mer enn 350 000 internt fordrevne. – Borgerkrigen har forandret det somaliske folk, sier Nuruddin Farah. Foto: Espen Røst

Somalia

  • Somalia var uten en sentralregjering fra 1991 til 2012. En serie fredskonferanser, i hovedsak drevet frem av det internasjonale samfunn, ble avholdt i årene etter sammenbruddet, og ledet til etableringen av en overgangsregjering basert i Baidoa fra 2005 og senere i Mogadishu.
  • «Overgangsperioden» i Somalia ble avsluttet med valget av akademikeren Hassan Sheikh Mohamud som ny president i 2012. En egen grunnlovsforsamling foretok midlertidig vedtak av ny grunnlov; deler av grunnloven skal revideres av parlamentet, før endelig vedtak skjer ved folkeavstemning når sikkerhetssituasjonen tillater det, fortrinnsvis innen 2016.
  • Nytt parlament ble også nedsatt i 2012, med norsk-somalieren Mohamed Osman Jawari som parlamentspresident. Over halvparten av parlamentsmedlemmene har høyskoleutdannelse. 14 prosent av representantene er kvinner.
  • Somalia er et klansamfunn og er inndelt i fire hovedklaner – Hawiye, Darood, Dir, Digil-Mirifle (Rahanweyn) – samt en gruppe mindre klaner som ofte benevnes som «den femte klan». Disse klanene er i sin tur inndelt i en rekke underklaner og under-underklaner av stor kompleksitet, og er preget av skiftende allianser.
  • Puntland erklærte seg som en autonom provins i 1998, innenfor rammen av føderalstaten Somalia. I 2009 ble Abdirahman Mohamud Farole utpekt som president. En grunnlov, som skal harmoniseres med den føderale grunnloven, ble vedtatt i 2012.
  • Puntland har 1600 km kystlinje, men etter sammenbruddet av den somaliske staten i 1991, har kysten vært fritt vilt for ulovlig fiske. Problemstillingen har blitt brukt flittig av pirater som sier de er «havets redningsmenn», men myndighetene i Puntland har selv blitt beskyldt for å tjene på piratvirksomheten, huse pirater og ikke ta problemet på alvor.
  • Somalia er fortsatt i en situasjon der destabiliserende faktorer som konflikt og syklisk tørke er vanlig. Ifølge FN har 2,9 millioner somaliere behov for humanitær hjelp. 70 prosent av befolkningen har ikke tilgang til rent drikkevann. 1,1 millioner mennesker er på flukt i eget land og Kvinner står overfor den nest høyeste risiko for mødredødelighet i verden og babyer har den høyeste risikoen for å dø den dagen de blir født.
  • Somaliland erklærte seg uavhengig fra Somalia i 1991. Det tidligere britiske protektoratet, med grenser trukket opp under Berlin-konferansen i 1880, terminerte da unionen de frivillig var blitt del av etter frigjøringen tre tiår tidligere.
  • Uavhengigheten var en direkte konsekvens av at diktator Mohammed Siad Barre ble styrtet. Tre år før uavhengighetserklæringen ble Somalilands hovedstad Hargeisa bombet av Mogadishu-regimet; tusener ble drept, og enda flere valgte å flykte fra landet.
  • Post-konflikt-epoken for de to partene i borgerkrigen er en studie i kontraster. Mens Somalia har vært i konstant konflikt og uten en sentralregjering, har Somaliland bl.a gjennomført demokratiske valg. Somaliland er imidlertid ikke anerkjent av noen annen stat, og utgjør således statsrettslig sett en del av Somalia.

Kilder: FN, UDs Landsider, Norad

– Mogadishu var en kosmopolitisk by med en sammensatt befolkning. En åpen by der alle var velkomne så lenge de levde i harmoni med de som allerede bodde der, forteller Nuruddin Farah. Bildet er tatt på 1960-tallet. Foto: Privat

Byen vi bodde i, Mogadiscio, var en av de vakreste og mest fargerike i hele verden

Nuruddin Farah
– Katedralen i Mogadishu, en av de vakreste bygningene i landet, ødelagt under kampene mellom krigsherrene Mohammad Farah Aidid og Ali Mahdi Muhammad. Det var Mahdis bazookas som ødela den. Jeg spurte ham om dette en gang, og han svarte; «I krig kan alt skje». Å se disse ødeleggelsene gjør veldig vondt, sier Nuruddin Farah. Foto: Espen Røst

De fleste vet sannsynligvis ikke hvordan man svømmer

Nuruddin Farah
ie, SOC, Society
Det har vært optimisme om Somalia de siste årene, men Nuruddin Farah er ikke overbegeistret. – Her ser vi at Arabia har inntatt Somalia, wahabi-islam, blandet med det tyvende-århundrets store stjerner fra fotballbanen, sier han tørt. Foto: Zhang Chen / Sipa / NTB Scanpix Foto: Xinhua

Nuruddin Farah

En av Afrikas mest bejublede forfattere, bosatt i Sør-Afrika. Er Distinguished Professor i litteratur ved Bard College, New York. Hans bøker er oversatt til mer enn tjue språk. Farahs romaner tar opp Somalias politiske og sosiale utfordringer, og han er spesielt kjent for sine skildringer av sterke kvinner i patriarkalske samfunn.

Under en reise til Europa i 1976, etter utgivelsen av A Naked Needle ble Farah advart om at somaliske myndigheter hadde utstedt arrestordre på ham. Boka er sterkt kritisk til det da sittende regimet og diktator Siad Barre. I stedet for å returnere til hjemlandet og risikere fengselstraff valgte Farah et selvpålagt eksil.

I trilogien Sweet & Sour Milk, Sardines og Close Sesame skriver han om de politiske forholdene i Somalia, hvordan autoritære strukturer dannes. Farah beskriver  undertrykkelse, korrupsjon og blander det med psykologiske og pedagogiske aspekter.

Sprukne landskap fra 1986 tar for seg borgerkrigen, de moderne intellektuelles rolle og motsetningen mellom gammelt og nytt, temaer som behandles videre i romanene Gifts  og Secrets.

I 2004 kom romanen Lenker om situasjonen i Somalia etter borgerkrigen, med et slags ordnet kaos der ulike krigsherrer og klanledere hersker i et samfunn preget av uklare maktstrukturer. Lenker var første bok i Past Imperfect Trilogy med romanene Knuter og Knokkelkors.

Forfatterskap:

  • «Hiding in plain sight» (2014)
  • «Knokkelkors» (2013)
  • «Knuter» (2011)
  • «Lenker» (2004)
  • «Yesterday, Tomorrow» (2000)
  • «Territories» (2000)
  • «Secrets» (1998)
  • «Gifts» (1993)
  • «Sprukne landskap» (1986)
  • «Close Sesame» (1983)
  • «Sardines» (1981)
  • «Sweet and Sour Milk» (1979)
  • «A Naked Needle» (1976)
  • «From a Crooked Rib» (1970)

Farah har mottatt en rekke priser, bl.a. Neustadt International Prize for Literature, som av mange regnes som den viktigste etter Nobelprisen.

Kilder: Store norske leksikon og Aschehoug

Postkort fra slutten av 50-årene - slik Nuruddin Farah vil huske Mogadishu. Forfatteren mener hovedstaden var en av Afrikas vakreste, men det er noen år siden «den hvite perlen ved Det indiske hav» ble brukt for å beskrive byen. – Min drøm er et fredfullt Somalia med rettigheter for alle. Men vi er veldig langt unna det nå. Foto: Privat

Farah poengterer at bildet er mer komplekst enn historien om Tamarind; med de italienske koloniherrenes forrykning av somalisk kultur og enorme migrasjonsstrømmer på grunn av tørke eller økonomiske muligheter i storbyen. Men summen av disse, mener Farah, førte til enorme demografiske omveltninger i Somalias maktsentrum - en sum som til slutt ødela byen.

– Lever i det 16. århundre

Etter mer enn 22 år ved makten som Kamerat Siad - Jaalle Siyaad, ble Mohamed Siad Barre styrtet i 1991. Det påfølgende maktvakumet la Somalia i hendene på krigsherrer, som regjerte sine områder med støtte fra velstående forretningsmenn. Selv om Nuruddin Farah ønsker å nedspille klankonflikter som svar på Somalias blodige historie, er klanen det sosiale limet for mange somaliere. Og uten en fungerende rettstat ble klanen det mange forholdt seg til for trygghet og rettigheter. Det er med dette landskapet som bakteppe den relativt ferske regjeringen i Mogadishu nå skal samle Somalia til ett rike.

– I mer enn 20 år var Somalia uten en fungerende føderal regjering i Mogadishu. Det forandret seg i 2012; hvor viktig har det vært?

– Hva har forandret seg?

Farah er tydeligvis ikke enig i premisset for spørsmålet.

– At en føderal regjering nå opererer fra Mogadishu?

– En såkalt føderal regjering opererer fra Mogadishu, ja det er riktig. Om det har vært viktig? Tja, potensielt:

– Men jeg er ikke så sikker på at de bruker mulighetene med den entusiasme som Somalia fortjener. Jeg leser ofte om korrupsjon, om en regjering som vakler, helt avhengig av finansiell hjelp utenfra. Jeg kan ikke se at Somalia drar nytte av det «noen» nå prøver å gjøre:

– Om man velger sine ledere basert på hvem de representerer i stedet for på hva de kan utrette, vil man ikke få de beste folkene. Da vil man bare få de nest beste, og Somalia trenger mer enn de nest beste til å lede landet nå. Et Klansystem er per definisjon korrumperende og skaper ulikhet.

– Så på hvilken måte er klan-interesser en del av somalisk politikk i dag?

– På alle måter. Se på parlamentet i Mogadishu. Folket har ikke valgt de som sitter der - de er nominert av de såkalte klan-eldste. Og de lever i det 16. århundre:

– Jeg ønsker at Somalia skal være i det 21. århundret. Klansystemet er en stige som andrerangs mennesker bruker for å nå toppen, på tross av de som er best egnet til å gjøre jobben.

For somaliske myndigheter har styresett og sentralregjeringens forhold til distriktene vært blant de mest betente politiske spørsmålene de siste årene. Utbryter-republikken Somaliland og autonome Puntland er blant utfordringene myndighetene i Mogadishu må forholde seg til. Men med ekstremistene i al-Shabaab drevet ut av de store byene, og en piratvirksomhet som er bortimot utradert, har det vært optimisme rundt Somalia de tre siste årene.

Den optimismen deler ikke Nurruddin Farah.

– Min drøm er et fredfullt Somalia med rettigheter for alle. Men vi er veldig langt unna det nå.

– Hva mener du er Somalias største utfordringer. Er det al-Shabaab eller interne politiske…

– Alt sammen. Shabaab er ikke det eneste problemet. Måten politikk utføres på, måten disse annenrangs menneskene styrer Somalia på – dét er problemet.

Glemt hvordan man svømmer

Bistandsaktuelt har tatt med noen bilder fra Mogadishu, og spør om Farah vil se: En fargerik kvinne som beveger seg forbi den utbombede katedralen. Nye gatelys langs hovedgaten. Folkeliv på den vakre Lido-stranden. Bilder på et Somalia som er i ferd med å våkne til liv igjen, men som fortsatt har store arr etter borgerkrigen.

– Dette er ødeleggelse, katedralen i Mogadishu, bygget av italienerne – en av de vakreste bygningene i landet, sier Farah.

Han ser på bildet og forteller at katedralen ble ødelagt under kampene i 1991-92 mellom Mohammad Farah Aidid og Ali Mahdi Muhammad. I «Knokkelkors», den tredje boka i Farahs borgerkrigstrilogi, heter de to krigsherrene StrongmanSouth og StrongmanNorth. De kontrollerte og terroriserte lenge hver sin del av den somaliske hovedstaden.

– Katedralen ligger i det som var Aidids område sør i byen, så det var Mahdis bazookas som ødela den. Jeg spurte ham om dette en gang, og han svarte; «I krig kan alt skje». Å komme tilbake til Mogadishu å se disse ødeleggelsene gjør vondt, sier Farah.

Da krigen raste på sitt verste var det utenkelig for folk flest å dra på stranden i Mogadishu for å slappe av, men etter at al-Shabaab ble presset ut av hovedstaden i 2011 har byen gradvis våknet til liv. Somalisk diaspora har vendt blikket mot hjemlandet, mange snakker om en byggeboom og for et par måneder siden åpnet den første minibanken. Langs den vakre Lido-stranden serverer nå flere restauranter stadig flere gjester. Farah ser på bildet, tatt ved Lido etter fredagsbønnen en oktoberdag i 2014:

– Disse menneskene er kledd i sine hverdagsklær. Slik var det ikke før; når vi dro på stranden hadde vi på badeklær, også kvinnene. Kanskje ikke som norske kvinner går kledd, men de hadde badedrakt. På dette bildet ser vi også at Arabia har inntatt landet, wahabi-islam, blandet med det tyvende-århundrets store stjerner fra fotball-banen. Der har vi en med Chelsea-drakt og en fra Real Madrid, kommenterer Farah tørt før han presist beskriver hva krigen har gjort med hans Mogadishu:

– Nesten ingen bader – de fleste vet sannsynligvis ikke hvordan man svømmer.

– Når du skriver om Somalias forvandling, har du også pekt på en endring i kvinners bekledning?

– Mange har fokusert på volden, aggresjonen, forherligelsen av våpenet i beskrivelser av Somalia. Men landet har gått gjennom en mye større endring enn det mange er villige til å snakke om. Akkurat som Mogadishu har gått fra å være en fredfull og vakker by til å bli en krigssone, har det somaliske folk gjennomgått både utvendige og innvendige forandringer, sier Farah.

– Mindreverdighetskompleks, frykt, paranoia, traume:

– Disse indre forandringene uttrykkes på utsiden, og kvinner i Somalia begynte å dekke seg til på grunn av volden. For om en kvinne gikk ut i gaten, fargerikt kledd – vakkert kledd, ville hun kunne tiltrekke seg oppmerksomhet fra voldelige menn. Klesdrakten ble en beskyttelse.

– Man kan ikke se på én type endring i et samfunn, uten å ta i betraktning andre typer endringer. Alle samfunn forandrer seg, men i Somalia har folket blitt et offer for en forandring skapt av undertrykkelse og vold. En vold som har bidratt til en degradering av somalisk kultur. En kvinnes måte å kle seg på, er bare ett bilde på dette.

Og Mogadishu er virkelig ikke til å kjenne igjen, sier Nuruddin Farah.

– Så når jeg er der, prøver jeg å forestille meg byen slik den en gang var. Som «den hvite perlen ved Det indiske hav». Jeg ser fortsatt paranoia, frykt og mistenksomhet. Men når, eller om, det blir fred; vil somaliere finne tilbake til det de en gang var. Et stolt folk. 

Publisert: 19.06.2015 09.26.33 Sist oppdatert: 19.06.2015 09.26.33

Norsk utviklingssamarbeid med Somalia

Sammen med somaliske myndigheter, FN og hjelpeorganisasjoner har Norge et bredt engasjement i det krigsherjede landet.

Sikkerhetssituasjonen og den humanitære situasjonen er svært alvorlig. Terrororgruppa al-Shabaab har mistet kontrollen over geografiske områder, men har blitt sterkere og større det siste året, og har også utvidet sitt operasjonsområde til flere av landene på Afrikas Horn. Tre millioner mennesker er nå avhengig av nødhjelp i Somalia.

Somalia er et av tolv fokusland i norsk bistand, og Norges samarbeid med landet økte kraftig fra 2013. Effekt av norsk støtte forutsetter fleksibilitet, risikovilje og forståelse av den politiske maktkampen i Somalia. Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen er blant norske aktører, i tillegg støtter Norge ulike FN-organisasjonr.

Når Somalia nå reviderer sin midlertidige grunnlov og forbereder valg i 2016 er dette krevende prosesser som krever et nært samarbeid mellom internasjonale partnere og somaliske myndigheter. I Norges bistandsengasjement er fred, stabilitet og demokratisk utvikling viktige mål. Virkemidlene er støtte til moderate krefter, bidrag til legitime politiske prosesser og at et offentlig tjenestetilbud utvikles.

Norske myndigheter mener det er viktig å bidra til at somaliske institusjoner styrkes. Norge prioriterer støtte til fredsbygging, tillitsskapende virksomhet og opprettelsen av statlige kjernefunksjoner. Blant annet støttes:

  • Somalia Stability Fund; et multinasjonalt fond med vekt på kapasitetsbygging av politiske institusjoner på sentralt og regionalt nivå. Fondet ble ledet av Norge, men er nå overført Verdensbanken
  • FNs utviklingsprogram UNDP får støtte til arbeid med justisforvaltning, politi og miljøforvaltning, med målsetting om øket tjenesteytelse fra offentlige myndigheter i alle regioner.
  • Organisasjonene UNDP, ILO, UNEP, UNICEF og UN Habitat får støtte til forbedring av lokalt styresett og offentlig tjenesteyting på distriktsnivå. Målet er økt kvalitet og kvantitet i offentlig tjenester.

Norge har bistått somaliske myndigheter med juridisk assistanse rundt havrettsspørsmål, for at Somalia skal få kontroll over egne havområder.

Norske myndigheter er nå også i dialog om å bidra til et lovverk om naturressursforvaltning i Somalia. Om en avtale inngås vil arbeidet bygge på metodikk fra det norske Olje for Utviklingsprogrammet (OfU), men fordi situasjonen i Somalia enda ikke tilsier at det er mulig med oljeleting, vil ikke OfU bli inkludert som eget program.

Norge er også spurt om å delta i dialogen mellom Somalia og Somaliland. Foreløpig støtter ingen land Somalilands ønske om selvstendighet og løsrivelse fra Somalia, og norske myndigheter har enda ikke tatt stilling til forespørselen, da inntrykket Utenriksdepartementet sitter med er at partene står svært langt fra hverandre.

Norsk bistand til Somalia var i 2014 på rundt 400 millioner kroner, og vil sannsynligvis være omtrent det samme i 2015.

Kilder: FN, Utenriksdepartementet, Norad