Copyright © fotograf  Naturkatastrofe

Den utviklingspolitiske debatten i Norge har mye mer fokus på kroner og øre enn på velferdsgevinsten for mennesker i fattige land, mener artikkelforfatteren. Bildet er fra Nepal. Foto: Ken Opprann

1-prosentmålet er en del av problemet

MENINGER: Varige resultater vil ikke oppnås med årlig budsjettering og tilhørende julerush for å bruke opp bevilgningene. 1-prosentmålet gir fokus på kroner og øre og er ikke en oppskrift på effektiv bistand, skriver samfunnsøkonom Rune Jansen Hagen.

Av Rune Jansen Hagen Sist oppdatert: 29.01.2019

Asbjørn Eidhammer mener at målet om å bruke én prosent av nasjonalinntekten til bistand ikke er problematisk. Det er bra han tar debatten, for den er det behov for, og dertil må jeg skjerpe argumentene mine.

Eidhammer synes at det er absurd å tenke seg at man skal budsjettere for bistand på samme måte som for andre felt og sektorer i statsbudsjettet. Det kan jeg ikke se at det er, i prinsippet.

Man kunne veid gevinstene opp mot kostnadene, men da måtte vi vært villige til å gjøre eksplisitte vurderinger av velferden til dem som vinner, hovedsakelig utenlandske borgere, mot velferden til dem som finansierer tiltakene, nordmenn. Innbakt i den vurderingen ville det ligget en idé om hva som er en rettferdig fordeling av ressurser mellom disse gruppene.

Dette skulle Eidhammer ønske seg, men han mener det er urealistisk. Ifølge ham er behovene ute uendelige, så det kan virke som han tenker på en standard velferdsfunksjon der alle er like og alle teller likt. Siden fattige i det tilfellet har større glede av en ekstra krone enn det de rike taper ved å gi den vekk, kan man tenke seg at langt større overføringer enn én prosent av nasjonalinntekten burde gis i bistand. Det er lite som tyder på at dette er en allmenn oppfatning av hva som er rettferdig.

 

USAs politikk: Velferdsgevinst i fattige land gis ingen verdi

For noen år tilbake gjorde noen amerikanske økonomer en beregning av hva som skulle til for å maksimere en global velferdsfunksjon når man tok hensyn til at omfordeling har effektivitetskostnader. Konklusjonen er interessant:

«U.S. policy is consistent with social preferences that place essentially no value on the welfare of the citizens of the poorest countries, or that implicitly assumes that essentially all transfers are wasted.»

Nordmenn er nok generelt mer positive til bistand enn amerikanere (i alle fall til den statlige), men jeg tviler ikke på at et liknende anslag for Norge også ville gitt som resultat at vi reelt sett legger veldig lav vekt på velferden til de fattige i verden og/eller tror at mye av midlene ikke kommer dem til gode. De fleste mennesker er nok mest opptatt av grupper som står dem nær i sosial forstand, som familien eller «landsmenn.» Og det er jo opplagt slik at ikke all bistand kommer frem, selv om det er umulig å vite hvor stor del av disse «administrasjonskostnadene» som er nødvendige for at hjelpen skal være effektiv. All bistand virker heller ikke etter intensjonen.

 

Er 1 prosent "det vi har råd til å gi"?

Effektivitet er relevant for hvor mye en bør gi. Personlig finner jeg derfor det er vanskelig å si hvor mye det er, men vi kunne nok gitt mye mer om vi ville.

Jeg synes derfor det er underlig at Eidhammer påstår at 1-prosentmålet er tilpasset hva vi har råd til å gi. For meg er målet opplagt et politisk virkemiddel for dem som ønsker seg raus bistand. At det ikke er mer offentlig debatt om det, tror jeg for det første skyldes at de som skulle ønske vi ga mindre ikke ser noen stor gevinst ved å ta kampen i et politisk system som genererer koalisjons- og mindretallsregjeringer som hele tiden må inngå kompromisser.

Den andre grunnen til at det ikke er så stor debatt om det, er antagelig at Norge er i den spesielle posisjonen at det å være en «humanitær stormakt» gavner oss utenrikspolitisk. Vi har i mange år vært et av få land som oppfyller FNs målsetting om å bruke minst 0,7 prosent av nasjonalinntekten på bistand. Ved å overoppfylle målet, signaliserer vi vår vilje til å bokse i en høyere klasse enn vår realpolitiske vekt tilsier og det gir oss tilgang til viktige beslutningstakere internasjonalt. Når det først kom – og det var før Bærekraftsmålene som Eidhammer synes å mene innsatsen vår er kalibrert etter – fikk målet også en innenrikspolitisk egentyngde ved at bistandsorganisasjonene driver lobbyvirksomhet for å opprettholde bevilgningene.  

Min karakterisering av målet som absurd var derfor en smule upresis. Det ligger selvsagt en politisk logikk bak. Den økonomiske rasjonaliteten ved det mener jeg likevel man kan stille spørsmål ved.

Som jeg påpekte i Bistandsaktuelt før jul, har både opposisjonen og organisasjonene i flere år vært misfornøyd med at regjeringen legger opp til et budsjett på 0,995 prosent av nasjonalinntekten. Det viser at fokuset er på forbruket og ikke effektene. Og dette blir mer problematisk gjennom den automatiske veksten.

 

Vi har ikke styrket forvaltningen

Eidhammer har selvsagt rett i at vi kunne ha styrket forvaltningsapparatet, noe som kunne ha motvirket at bistandseffektiviteten falt med økningen i antall kroner. Men jeg kan ikke se at vi har gjort det. En av de viktigste trendene i norsk bistand i senere år har vært den sterkt økende andelen som går via multilaterale organisasjoner og kanaler.

Dette kan ses som en utvidelse av kapasiteten vår, men det tror jeg dessverre vi vet lite om. Jeg er generelt positiv til multilaterale innsatser, men det er neppe slike at alle disse er like effektive, ikke engang kostnadsmessig. Vi øremerker mye, noe som bidrar til å øke administrasjonskostnadene hos de multilaterale. Og vi hopper på en del initiativ hovedsakelig fordi vi ser det som gunstig utenrikspolitisk at vi fortsetter å markere vår status som bistandsstormakt.

En del av økningen multilateralt er nok derfor en måte å bli kvitt budsjettøkningen som har fulgt av den økonomiske veksten. I vår egen forvaltning forutsetter regjeringen generelt at man hele tiden skal bli mer kostnadseffektiv, uten hensyn til hvorvidt dette har konsekvenser for hvor godt tiltakene virker.

Dette er antagelig mer skadelig i bistand enn på andre felt fordi innsats utenlands krever annen kompetanse og mer informasjon enn det byråkratiet har generelt. Likevel synes regjeringen i sitt opplegg til bistandsreform å legge mest vekt på styrket «forvaltningskompetanse,» som jeg leser som kompetanse til å håndtere de store pengesummene uten at det oppstår skandaler som ILPI-saken.  

 

Årlig julerush for å bruke opp budsjettet

Eidhammer og jeg er enige om at bistanden bør være langsiktig og fleksibel for å oppnå varige resultater. Det er imidlertid ikke så lett å oppnå med årlig budsjettering og tilhørende julerush for å bruke opp bevilgningene.

Med disse rammebetingelsene fører 1-prosentmålet til fokus på kroner og øre både når budsjettet utarbeides og når regnskapet skal gjøres opp. Det er ikke en oppskrift på effektiv bistand.

Mening

Fokuset er på forbruk, ikke effektene. Problemet forsterkes gjennom automatisk vekst.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.01.2019 11.07.21 Sist oppdatert: 29.01.2019 11.07.21