corruption, Horizontal

Protester mot korrupsjon skjer over hele verden, likevel er korrupsjonsjegere utsatt for press og trusler. Bildet er fra Romania der makthaverne presset ut hovedanklageren i anti-korrupsjonsbyrået. Foto: NTB scanpix

Korrupsjonskamp og risiko: Når jegerne blir de jagede

MENINGER: Korrupsjonsjegere, etterforskere og påtaleansvarlige blir i stadig økende grad angrepet og kritisert. Norge bør etablere en uavhengig stiftelse med bistandsmidler for å hjelpe korrupsjonsjegere i utviklingsland og udemokratiske stater som får problemer, skriver Morten Eriksen.

Av Morten Eriksen Sist oppdatert: 27.02.2019

1. Kort historikk

Etterforskere og påtaleansvarlige har gjennom årene merket en jevnt økende tendens til å bli angrepet og kritisert. Metodene varierer etter hva som ønskes oppnådd; fra bruk av de mer perfide bakroms-kanalene, til "oppkjøp" og bruk av trusler og vold. Dette gjelder ikke bare i utviklingsland, men også i vel utviklede rettsstater hvor man forventer mer. For politi og påtalemyndighet må det påregnes betydelige ubehageligheter i tiden som kommer. Ressurssterke personer som er under etterforskning velger taktiske fremgangsmåter med omhu. For rådgiverne er det forbundet med prestisje og høye inntekter å forsvare personer i øverste sosiale lag.

 

Kritikk rettet mot etterforskere og anklagemyndigheter kan selvsagt være berettiget. Det ligger også i partsprosessens natur at det skal og bør være saklig uenighet om faktum og jus. Men måten kritikken fremføres på, og tendensens retning og styrke, kan ikke forklares med tilfeldigheter, saklig uenighet eller systematiske og stadig hyppigere feil fra myndighetenes side. Av global erfaring blir det ofte støy og media oppmerksomhet ved rettsforfølgning av statsledere, regjeringsmedlemmer og andre personer i ledende offentlige og private stillinger. Da er det særlig viktig å opptre korrekt – ut fra kritikken man vet kommer – uten at det hjelper nevneverdig, hvis tilstrekkelig mye står på spill.

 

Målsettingen er entydig. Overordnet skal oppmerksomheten trekkes bort fra mistenkte/tiltalte og det tiltalen gjelder, mot etterforskerne/aktoratet og etterforskningen. Formentlig ut fra den tanke at dette skal skape sympatier for anklagde og det han har vært gjennom, samtidig som det skal skapes antipatier mot myndighetene. Det er betydelige forskjeller i metodene som benyttes i demokratier, diktaturer, fattige og rike land. Som ventet er angrepene mest brutale og usiviliserte i diktaturer og udemokratiske stater. Men håndhevende myndigheter i klassiske rettsstater har også merket utviklingen – tilpasset og muliggjort i samsvar med statenes respektive kulturer.

 

Det er ikke riktig å si at dette bare er et nytt fenomen. Til alle tider og i alle samfunn finnes eksempler på at håndhevende myndigheter har vært kontrollert eller disiplinert av makthaverne og eliten – om noen trår dem for nær. Myndighetenes kamp mot mektige mafiagrupper i Italia, USA m.fl. har en lang og voldelig historie.

 

Informasjonsteknologien har gitt oss adskillig mer og bedre kunnskap om hva som skjer i samfunnet, men kan også å skjule hva som foregår. I utviklingslandene vet ofte "alle" at det er mye korrupsjon, hvem som står bak storskala-korrupsjonen, og også hvem som er "untouchable." Prangende rikdom utstilles i dagslys, vel vitende om at ingen får tak i kildenes utspring. Et forbruksmønster som går langt over det inntektene skulle tilsi får gå upåaktet. Slik har det trolig vært lenge. "Spillereglene" er kjent for de som tar stillinger i rettsvesenet. Brudd på spillereglene kan medføre alt fra likvidering, til det å bli støtt ut av "det gode selskap". 

 

De siste tiårene har avsløring av de virkelig store skandalesakene økt betraktelig i omfang; både i rike og fattige land – demokratier og diktaturer – med høylytte krav om mottiltak. Det er et tankekors og interessant observasjon at mange av de største avsløringene ikke er avslørt som resultat av myndighetsutøvelse, men er avdekket gjennom varslere, hackere og lekkasjer (Panama-paper, UBS-saken, mm). Det er ikke slik det bør foregå, men selv voldsomme kriminelle volum har gått under myndighetenes radarer – av mange grunner. For makthavere som berøres kan dette bety strafforfølgning der det før var omforent taushet. Offentliggjøring og media-oppmerksomhet har i seg selv betydelig effekt, selv om strafforfølgning fortsatt hører til unntakene.

 

Det foreligger omfattende kunnskap om metodene som brukes for å skjule korrupsjon, myndighetsmisbruk, økonomisk utroskap, skattesvik m.m. Modus er som regel grunnleggende de samme, med samme grunnleggende mål – å få tilgang til og skjule økonomiske fordeler man ikke har lovlig krav på.

 

Adskillige innsats nedlegges for å nå målet; skjule bakenforliggende eierskap, reelle overføringer ev midler (hvor transaksjonene reelt kommer fra eller går til, transaksjonenes reelle forretningsmessige innhold, omfattende bruk av interntransaksjoner osv), misbruk av sekretessemekanismer i skatteparadiser, treaty shopping, misbruk av "legal privilege", bruk av digitale og krypterte løsninger, stråmenn, kunstige transaksjonsruter, fiktive selskapsarrangementer osv. Så langt er dette regelmessige noe man gjennom etterforskningsmessige tiltak må forholde seg til.

 

Media-oppmerksomhet, og spesielt direktesendte TV-overføringer fra rettssaker, har gitt sakens aktører nye mulighet til "å vise seg frem," og vinkle saken ut fra taktiske hensyn. Men også å rette søkelyset på rettsprosesser som ikke tåler dagens lys. Kommunikasjonsrådgivere har for lengst funnet sin plass i saker som verserer for retten.  Hvordan dette på sikt påvirker muligheten til objektivitet og ansvarlighet er vanskelig å si, men problemstillingen fortjener oppmerksomhet. Verken partene, dommere eller vitner er vant med å være utsatt for voldsom media-oppmerksomhet, noe vi har sett en rekke eksempler på i andre land – kanskje særlig i USA, men etter hvert også i andre land – herunder i Norge. Sentrale vitner er ikke nødvendigvis komfortable i blitz-lyset, eller liker å avgi forklaringer i full offentlighet som kan få betydning for arbeidsgivere, venner eller kolleger. Utviklingen av i retning av mer pågående media-oppmerksomhet, har utviklet seg langt rasker enn analysene av hvilke konsekvenser dette har for rettsvesenet.

 

2. Når eliten slår tilbake

Når reell etterforskning innledes mot ledende personer i samfunnet – offentlige eller private – har de klassiske disiplineringsmekanismene ikke virket. Da trer de nye utviklingstrekkene klarere frem. Aggressiviteten og fiendtligheten mot korrupsjonsjegerne har gitt mange og ulike utslag.

 

CHN (Corruption Hunters Network) består av anklagere og andre aktører med lang erfaring. Medlemmene har funnet det nødvendig å systematisere kunnskap og erfaringer om en negativ utvikling som har pågått i flere år. Erfaringene gjelder i rike, fattige, demokratiske og udemokratiske land. I noen land blir man for øvrig sjelden lenge i stillingen som korrupsjonsjeger – ikke uventet.

 

Erfaringer gjengitt i rapporten passer ikke for alle stater – i alle fall ikke like mye. Utviklingen har utviklet seg entydig i negativ retning. Jo høyere opp i samfunnets maktstrukturer strafferettslig etterforskning beveger seg, dess sterkere blir motstanden. Den samme tendens er langt mindre tilstedeværende, og i helt andre former når straffapparatet brukes mot lavere lag i samfunnet.

 

En rapport satt sammen på U4 Antikorrupsjonsressurssenter,  beskriver sentrale utviklingstrekk basert på - CHN-medlemmenes samlede erfaringer. (www.u4.no/managing-a-hostile-court-environment-common-challenging-and-recommiondations). Rapporten retter oppmerksomheten mot "hostile court environments". Det er i rettssalen sakene avgjøres – hvis det overhodet blir noen sak. Rapporten tar utgangspunkt i anklagernes ståsted, og tar ikke mål av seg til å være fullstendig og dyptpløyende. Den gir i kortform oversikt over utviklingstrekk som i liten grad er kommunisert som et offentlig alvorlig problem. Det bør nevnes at flere angrep, spesielt i utviklingslandene, også er rettet mot journalister og dommere – til dels i form av voldsomme angrep. De er ikke nærmere omtalt i U4-rapporten. Det er utviklingens prinsipielle sider som står i fokus. Enkeltsaker omtales bare for illustrasjonens skyld.

 

Rapporten, som bare foreligger på engelsk, er tredelt:

  • Bias (opplevelse av forutinntatt og skjevhet når det gjelder dommernes holdning til sakens parter).
  • Delays (trenering av saken – både de uakseptable, og de som ligger i grenselandet mot "the rule of law").
  • Threats (bruk av trusler og press, likvidering, og mer generell bruk av vold mot korrupsjonsjegerne).

 

Som nevnt kan også dommere være utsatt for uakseptabel påvirkning. Det som oppleves som forutinntatthet og partiskhet, kan i virkeligheten skyldes ulike former for press de av ulike grunner ikke makter å motstå.

 

Felles for alle påvirkningsmetodene er at det ikke er lett å skille mellom dem. Det som synes å være forutinntatthet kan eksempelvis være utslag av trusler og press. Typetilfellene er mange. Eksempler :

 

  • Ulike former for press og trusler, kan dels kommuniseres til og dels holdes skjult for omverdenen. Trusler kan være vedvarende, eller sporadiske – men de er der forutsigbare og latente.
  • Tilfeller der dommerne selv har åpnet opp for bestikkelser; dels etter press og dels helt frivillig.
  • Tilfeller der myndighetsutøvelsen har vært administreres på en måte som synes å være partisk, men aktørene ikke er bestukket. Likevel velger de å gi etter av frykt for press som måtte komme.
  • Tilfeller hvor dommerne har klare sympatier eller antipatier i forhold til sakens aktører, eller er kulturelt disiplinert gjennom forholdene i statene de opererer i.

 

De bakenforliggende truslene, og/eller utslagene dette gir er ikke alltid synbare. Oftest er de formentlig ikke synbare. Det antas å være store mørketall, ettersom det må forventes at mange kvier seg mot, eller ikke tør å fortelle noen om hva de er utsatt for.

 

3. Forutinntatthet m.v. (Bias)

Kognitive prosesser kan påvirkes av ulike former for forutinntatthet, partiskhet, udefinerbar frykt m.v. Prosessene kan være åpenbare, tilslørte, usympatiske og fremtredende, men også ubevisste og i det ytre "dannede". Ingen er feilfrie, og helt upåvirket av sympatier og antipatier. Det er neppe oppsiktsvekkende at mennesker på forskjellige måter lar seg påvirke av sosial status i samfunnet generelt, og i rettsvesenet spesielt. Irrasjonelle forhold former tankemønstre og argumenters tyngde og mottagelighet. Rapporten har ikke som mål å trenge dypt ned i kognitive prosesser som foregår i maktutøvelsens kompliserte irrganger.

 

I rettsapparatet er maktforholdene til en viss grad også institusjonalisert. Vi tillegger Høyesteretts- og høyesterettsdommeres avgjørelser større formell og faglig tyngde enn tingrettens og tingrettsdommernes. Etter rettskildelæren forventes det også at vi skal gjøre det. Likevel vil vi ikke hevde at dette er utslag av forutinntatthet, og skjeve eller partiske maktforhold. Tvert i mot skal det være slik.

 

De forhold CHN fokuserer på er tilfeller hvor rettsadministrasjonen mer systematisk og gjennom uttalelser eller handlinger, direkte eller indirekte tilkjennegir, eller fremstår som påvirket av andre hensyn enn kritisk gjennomgang av sakens bevismessige eller rettslige spørsmål.  Selv sterke bevis overses eller bortforklares, og merkelige argumenter aksepteres ukritisk. Videre aksepteres urimelig lange utsettelser, og man kan se bort fra uakseptable interessekonflikter. (Det gjøres oppmerksom på at rapporten bygger på erfaringer fra en rekke stater med forskjellige rettslige regimer. Nasjonale variasjoner må nødvendigvis hensyntas)

 

Forutinntatthet påvirker rettsavgjørelser, og kan skyldes og utløses av flere forhold:

  • Vide prosessuelle fullmakter for dommerne, kombinert med at deler av prosessen er hemmeligholdt, små krav til uavhengighet og liten grad av ansvarlighet.
  • Sakens kompleksitet. Dommerne kan mangle kompetanse, oversikt og forståelse, men kompleksiteten kan også gjøre det lettere å skjule at det tas usaklige, utenforliggende hensyn.
  • Manglende "offer-effekt" – dvs. ikke alltid fysiske ofre som venter på en rettferdig avgjørelse innen rimelig tid. "Samfunnet" eller "fellesskapet" er tilsynelatende en uklar taper.
  • Partiskhet som skyldes frykt for at muligheter til avansement og normal karriereutvikling svekkes, eller frykt for overgrep mot vitner eller sakens aktører.
  • Ettergivenhet som skyldes stadige personangrep fra forsvarerne.
  • Ressursmangel hos myndighetene, som medfører dårlig fremdrift eller unnlatelse av å innhente kostnadskrevende bevis.
  • Ubalanse mellom forsvarer og påtalemyndighet. Mistenkte/forsvarere har ressursene og rettighetene – påtalemyndigheten pliktene, og ofte mangel på ressurser.
  • Ingen eller begrensede incentiver til å påta seg tidkrevende, belastende og støyende saker.
  • Partiske dommere kan lettere gi etter for uholdbare påstander som ikke er lett å motbevise. Tilsvarende kan påtalemyndigheten ikke kan gjøre.
  • Dommere som kan ha stor tro på egen evne til selvkritikk, uavhengighet og habilitet.
  • Frykt for å legge seg ut med viktige personer i samfunnet.
  • Manglende rettslig praksis kan skape usikkerhet.
  • Stadig fremsettelse av påstander om menneskerettighetsbrudd, som skaper usikkerhet hos dommerne.

 

Etterforskere og aktorer har ingen enkle virkemidler som effektivt kan begrense skjevheter i rettssystemet, når og i den grad det forekommer.  Det oppfordres til høy bevissthet om hver enkelt utfordring; de må defineres og tydeliggjøres, for etter hvert å kunne systematiseres med tanke på mulige mottiltak. Nokså opplagte forslag går ut på å identifisere alle kritiske rettslige og faktiske spørsmål, og fokusere spesielt på disse. Bevis bør sikres på lyd eller film. Det bør etableres en kultur og trening som sikrer best mulig utholdenhet i krevende saker. Kompetente personer i media og i det sivile samfunn bør anmodes om å overvåke rettsforhandlingene.

 

Som systemiske tiltak nevnes elektronisk baserte kommunikasjonssystemer. Systematisk støtte fra ledelsen i etterforskningsenhetene for lettere å takle trusler og press, anvende kvalifiserte evalueringsmetoder, planmessig utvikling av høyt kvalifiserte medarbeidere og miljøer på alle nivåer og en kommunikasjonsstrategi som ledd i samfunnsoppdraget. Det kan innvendes at forslagene nok kan være gode, men kreve betydelig økonomisk innsats som de færreste stater har midler til. En topp fagenhet med topp fagmiljø og omfattende nettverk koster, og utvikler medarbeidere som er attraktive på det private marked. Insentiv-ordninger må utvikles som kan kompensere for lønn.

 

4. Trenering og forsinkelser (delays)

Forsinkelser og dårlig fremdrift i rettslige prosesser er ofte ikke til å unngå, og er i seg selv ingen indiksjon på uryddige forhold. Grensen mellom akseptabel og uakseptabel fremdrift er ikke lett å trekke. Menneskerettighetsdomstolen (EMD), har truffet en rekke avgjørelser som gir rimelig god veiledning når grensen for akseptabel tidsbruk skal trekkes, men går det for sent kan det være krenkelse av "rimelig tid"-kravet. Normalt er tidsbruk til fordel for forsvarerne og tiltalte.

 

Noen problematiske tilfeller av forsinkelser og utsettelse av saker:

  • Sykdom hos tiltalte eller andre sentrale aktører.
  • "Overbooking" hos forsvarerne.
  • Endring av vitneforklaringer som krever ny gjennomgang for å teste troverdighet mot andre bevis. Dokumentbevis har normalt større troverdig enn vitneforklaringer. De glemmer ikke og endrer ikke forklaring. Narrativet bør bygges rundt håndfaste dokumentbevis. Vitner kan glemme, endre forklaring eller virke lite troverdige.
  • Prosessuelle innsigelser og/eller overlevering av store mengder nye dokumentbevis sent i prosessen, kort før hovedforhandlingen el.l, noe som krever omfattende omprioritering av arbeidsoppgaver.

 

Mulige mottiltak:

  • I alle kompliserte saker bør det være flere aktorer som kan kvalitetssikre arbeidet, og konsentrere seg om ulike sider av saken, og være mindre sårbare .
  • Det bør utarbeide generelle retningslinjer med milepeler; for å fange opp utspill med frister for fremleggelse av nye dokumenter, prosessuelle innsigelser knyttet til påstand om inhabilitet, interessekonflikter osv. Tanken er å fange opp problemstillinger som ikke er blitt aktuelle, men muligens vil bli det.
  • Tiltalen kan gjennomgås av aktoratet, retten og forsvarerne i forberedende rettsmøte, med tanke på å avklare kritiske punkter, uklarheter og innsigelser.
  • Mulige eller påregnelig forsinkelser, som f.eks kjente sykdommer mm må retten kobles inn omgående med tanke gjennomgang av uhildede leger.
  • Særlig fokus vedrørende bevisopptak i utlandet, internasjonale rettslige problemstillinger bør tas opp med domstolene i god tid.

 

I nevnte tilfeller er det ofte vanskelig å skille mellom problemer som kan dukke opp på grunn av tilfeldige forhold ingen kan rå over, og kynisk spill for å svekke, eliminere eller trenere saken med uakseptable midler.

 

5. Trusler og bruk av vold (threats)

Trusler og bruk av vold utgjør det største og alvorligste problemet. Det angår rettsstatens eksistens, og for den enkelte – mulighet til å leve et tilnærmet normalt liv. Mange vil trekke seg – om de kan – stilt overfor truser mot seg familiens eller eget liv. Trusler rammer ikke bare familien til etterforsker og anklagere, men også vitner, journalister, politi og dommere. Truslene kan anta mange former, fra de taust talende til bruk av grov vold og likvidering, fra det skjulte til de vidåpne. En samvittighetsfull korrupsjonsdommer i Indonesia fikk kastet syre i ansiktet, og ble blind på det ene øyet og 70 prosent svekket på det andre, i tillegg til misdannelser i ansiktet. Selv om man vet hvorfor det skjer, og hvem som er tiltalt og trolig står bak, mangler de avgjørende bevis på hvem som står bak.

 

Andre former for trusler kan være tilbud om forfremmelser man "ikke bør avslå", beskjeder som viser at aktor eller familiemedlemmer holdes under oppsikt, bruk av "good will ambassadors" som anbefaler sentrale aktører om ikke å bli involvert i saken, påfallende innbrudd på hjem eller arbeidsplass, kryptiske eller tilsynelatende tekst-meldinger som sier "du vet hva dette betyr", eller "du kjenner min mening om dette" el.l.

 

Truslene kan også være av økonomisk karakter, som tap av stilling og problemer med å få ny, tap av stilling for ektefelle, mobbing ut av stilling, fratagelse av pensjonsrettigheter, trussel om ruinerende personlige søksmål osv. I sistnevnte tilfelle overlates saken til uavhengige dommere og domstoler – tilsynelatende uavhengig av makthavere. En president i en stat i Sør-Amerika saksøkte en journalist personlig med et ruinerende erstatningskrav i forbindelse med en korrupsjonsmistanke mot presidenten. Under hovedforhandlingen stilte presidenten knapt med vitner – og vant saken.

 

Truslene formidles via kollegaer eller overordnede, eller andre fra utsiden.

I en annen gate er bruk av ufordelaktig omtale fra tilsynelatende uavhengige journalister. Eksempelvis har mediaeiere i Italia og Island benyttet egne aviser til å produsere ulike former for angrep mot aktoratet. Dette forekommer selv om det åpenbart er hvem som står bak – i alle fall indirekte.

 

6. Hvor vil det ende?

Det er veldig vanskelig å si, men langsiktige prognoser gir ikke grunn til umiddelbar optimisme. Man skulle tro at åpenhet gjør det vanskeligere å skjule trusler, press og forutinntatte dommere. Det virker ikke slik i land der problemene er størst. Hvis hele systemet er infisert av partiskhet, former det etter hvert også spillets regler. Trusler som kommer fra landets elite forblir hva de er; trusler som ikke etterforskes – de virker via mange ledd. Det kan være behagelig å holde seg inne med eliten. Tilliten til demokratiet og dens institusjoner og representanter reduseres.

 

Rapporten omtaler ikke de mindre synlige sidene av skadevirkningene. Kunnskap om angrep mot aktører i rettsapparatet blir med tiden vel kjent – som modus. I noen stater forekommer truslene temmelig åpent. Unnfallenhet kan spre seg, stilt overfor ubehagelige konsekvenser.

 

Det går en grense for alt – for de fleste av oss. Hvorfor skal man påta seg ubehageligheter, eller fare for eget eller familiens liv, hvis det er mulig å leve et godt, tryggere og bedre liv uten? Det kan være svært lønnsomt å holde seg inne med makthaverne.

 

Systemet mister legitimitet hvis det fremstår for tafatt. Det er vesentlig enklere å ta de små som ikke yter motstand, enn de som slår tilbake og gjør livet til et farefylt og problemfylt sted å være. Rettsvesenet viser handlekraft i form av antall saker og fellende dommer. Dette er langt fra nok hvis man skal gjøre noe grunnleggende med storskala-korrupsjon i de mange land som rammes mest.  

 

I altfor mange stater kan det få dramatiske konsekvenser for dem som setter toppledere og statsledere under strafforfølgning. Det setter aktørene i rettsapparatet på store prøver.

 

Isolert sett vil enkeltstående tilfeller av trusler, press og likvidering av journalister, dommere eller statsadvokater anses som enkeltstående angrep på rettsstaten og demokratiske institusjoner, som må håndteres av rettsapparatet – det og.

 

En negativ smitteeffekt kan fort bre seg. Men bak enkelthendelsen – som selvsagt fort blir kjent i fagmiljøene – er det tusenvis av statsadvokater, journalister og dommere som tenker sitt, og vurderer nøye hvilken risiko de er villige til å utsette seg for. Den diskusjonen foregår ikke i det offentlige rom. De færreste vil tilkjennegi for omverden hvorfor de ikke tar ut tiltale, henlegger en sak, eller trekker seg. Utad er det intet oppsiktsvekkende ved det.

 

Velferdsutviklingen i utviklingslandene er den største taper i dette systemet – for det er et omfattende system. Det samme gjelder rettsstaten og demokratiet der korrupsjonen foregår, men omdømmet på de områdene er dårlig fra før. På sikt er konsekvensene uoversiktlige. Dilemmaet er åpenbart. I et tilfelle, som ikke er teoretisk, må noen ta utrolig vanskelige valg. En sak kan ha sterke beviser i saker der samfunnets maktkoryfeer er mistenkt for grov storskala-korrupsjon. Velger påtaleansvarlig å ta ut tiltale er han, hans barn og familie ekstremt utsatt – hvis de ikke kommer seg ut av landet om situasjonen krever det. En stedfortreder er allerede drept ved attentat. Trekker han saken har korrupsjonen seiret, med stor grad av sikkerhet for at et fattig land tappes for store verdier – som så ofte før. Medarbeidere som kjenner saken vil miste tillit til eget system, og påvirkes av det. Kollegaer i en rekke stater vil trolig vurdere situasjonen på samme måte. Systemet er for uforutsigbart, sårbart og farefylt.

 

Det paradoksale i saken – som i alle lignende saker – er at menneskeretten og rettsstatsgarantiene sikrer rettighetene til de som er mistenkt for korrupsjonen. Staten ved anti-korrupsjonsmyndighetene er per definisjon maktapparatet, og en potensiell trussel mot brudd på menneskerettighetene. Slik er systemet.

 

Norad har drevet CHN i en årrekke. Den norske utenrikstjenesten vil neppe stenge ambassadedørene for korrupsjonsjegere som i en gitt situasjon trenger beskyttelse. Korrupsjonsjegere som er kommet i vanskeligheter har fått praktisk bistand fra Norad. Dette er ikke bistand i klassisk forstand, men minst like viktig. Det er prisverdig av Norad. All erfaring viser at korrupsjonsjeger som får problemer når de forfølger makteliten, ofte overlates til seg selv – på ett eller annet tidspunkt – hvis de går for langt.  I utviklede stater er kulturen og metodene andre, men de som er der kan være ubehagelige nok. I forhold til bistandsbudsjettet vil en uavhengig stiftelse som råder over en "bistands-kasse," være til stor hjelp for korrupsjonsjegere i utviklingsland og udemokratiske stater, som har fått problemer.

 

En rettferdig og likebehandlende rettshåndhevelse er bunnproppen i rettsstaten. Trekkes bunnproppen ut er institusjonene uten reelt innhold. Norads innsats mot korrupsjon, sammen med bistand for å effektivisere skattesystemet i utviklingsland er viktig, selv om midlene er små. Men selv små midler kan være en viktig livline for korrupsjonsjegere i trøbbel.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 27.02.2019 10.03.46 Sist oppdatert: 27.02.2019 10.03.46