Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein applauderer FNs bærekraftsmål under et møte i Norad. Foto: Gerd Stensby

Vil en hyggelig minister fra et snilt parti evne å prioritere?

MENINGER: Sist uke kalte den nye utviklingsministeren, Dag Inge Ulstein, inn til dialogmøte med sivilt samfunn, næringsliv og forskning. På agendaen sto spørsmålet om hva vi må gjøre for å lykkes med bærekraftsmålene innen 2030. Rammen for møtet var én time.

Av Nikolai Hegertun Sist oppdatert: 11.03.2019

Alle som har en viss innsikt i kompleksiteten i norsk utviklingspolitikk og ikke minst bærekraftsmålene, vet at dette var et tynt grunnlag for en fruktbar dialog. Det ble ikke bedre av at salen var stappfull av engasjerte og taletrengte mennesker med hver sine hjertesaker, samt at ministeren selv snakket i godt over en halvtime før «dialogen» skulle starte.

Selv om det er noe rituelt og forutsigbart over slike møter er de interessante å overvære. Møter som dette sier en hel del om et politikkområde som tilsynelatende har enorm støtte i befolkningen, til tross for at de færreste vet noe særlig om det.

 

Hit-parade

Det at man har representasjon fra Meteorologisk institutt via Den norske kirke til SOS Barnebyer, sier noe om bredden i feltet. Men dette er ikke nytt: de fleste vet at utviklingspolitikken har en helt egen evne til å bre om seg og ta opp i seg stadig nye ideer og aktører.

Det er jo dette enkelte i Utenriksdepartementet frykter – nemlig at feltet som tar opp 90 prosent av departementets budsjett blir bundet opp av for mange eksterne interesser og fagmiljøer. Da mister UD noe av den fleksibiliteten man har nytt godt av i internasjonale relasjoner.

Slik sett er det heller ikke nytt at man får høre en oppramsing av «prioriteringer» som innebærer blant annet (det jeg rakk å notere): sult, maritim forsøpling, menneskerettigheter og sivilsamfunn, sårbare stater, slaveri, religiøse minoriteter, barnearbeid, gjeld, mennesker med funksjonsnedsettelser, skatt, klima, energi og seksuelle og reproduktive rettigheter.

Og selvsagt kan man enkelt rettferdiggjøre dette ved å si at «alt henger sammen med alt». Ja, alt virker som en forutsetning for alt. Det gjelder bare «å jobbe på tvers av siloer», jobbe «holistisk» med «tverrgående hensyn», osv. – som det gjerne heter i moderne utviklingspolitisk retorikk.

Jeg intervjuet en gang en tidligere statssekretær som sa dette om slike møter: «Man huker av så mange bokser man overhodet klarer i løpet av ens første innlegg, og så bruker man resten av tiden under spørsmålsrunden til å huke av alle boksene man ikke rakk i første omgang». Det var noe slikt Norges nye utviklingsminister forsøkte seg på da han skulle rekke innom alle Norges prioriteringer i løpet av en kort innledning. Det er som å se en artist gjøre en lang og svært allsidig hit-parade, men der fansen i salen er helt delt i hvilken låt de nynner med på. 

 

Ny mann i møte med etablerte system 

Hva var så nytt denne gangen? Hva skilte dette ritualet fra da tidligere ministere ramset opp «sin» politikk?

Det nye er at Ulstein – til tross for å være del av en flertallsregjering – trolig har et svakere utgangspunkt for å skape en klar retning enn tidligere statsråder.

Ulstein kommer med begrenset erfaring og innsikt i politikkfeltet – men med ydmykhet og alle de beste intensjoner. Trolig er dette et dårlig utgangspunkt for prioritering når det kommer til en av norsk politikks mest komplekse og vidtrekkende porteføljer, der budsjettpostene gjerne har sterke normative overtoner. Det er få forunt å ha en samlet forståelse av et så fragmentert og spesialisert felt. Med Ulstein på laget blir det trolig vanskeligere.

 

Snilt parti med mange gode hensikter

Han kommer fra et «snilt» parti med mye utviklingspolitikk. Han arver i tillegg rikelig med politikk fra en bred koalisjon med andre partier, tidligere stortingsmeldinger og eksisterende avtaler. Oppå dette har han attpåtil fått ny politikk fra nye interessegrupper – rett inn i regjeringsplattformen (som f.eks. moderne slaveri).

Som god KrF-er skal han selvsagt ikke si nei til sivilsamfunnsgrupper, og helst stå opp mot krefter som ønsker en sterkere vektlegging av nasjonale interesser i utviklingspolitikken. I tillegg har han jo selvsagt bærekraftsmålene som han omtalte som «et veldig klart veikart». Og oppå dette må han jo gjerne komme med egne bidrag. Nevnte jeg forvaltningsreformen?

Ulstein virker som en fin type og en flink politiker. Men tiden til neste valg er kort, og tiden det tar å føde ny politikk, samtidig som man skal forvalte eksisterende politikk og håndtere alle «veto-spillerne» i bransjen, gir ham et særdeles vanskelig utgangspunkt.

Problemet er nok ikke at han mangler en plan, snarere at han møter et felt fylt til randen med planer. Ulstein er nødt til å vise motstandskraft og djervhet i møte med dette systemet, men utfordringen er selvsagt at dette ofte kommer av innsikt og erfaring.          

 

Mening

Problemet er ikke at han mangler en plan, snarere at han møter et felt fylt til randen med planer.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 11.03.2019 15.24.49 Sist oppdatert: 11.03.2019 15.24.49