Dreiningen av norsk bistand mot multilateral innsats gjennom for eksempel Verdensbanken har skjedd i det stille, mener artikkelforfatteren.

Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

1-prosentmålet er et virkemiddel som er blitt et mål

MENINGER: Debatten om 1-prosentmålet for norsk bistand fortsetter. Norge må komme vekk fra dagens situasjon hvor vi er mest opptatt av å være en bistandsstormakt i kraft av budsjettstørrelsen, skriver Rune Jansen Hagen.

Av Rune Jansen Hagen Sist oppdatert: 08.02.2019

Jon Lomøy og undertegnede er enige om at 1-prosentmålet er et virkemiddel. I mine øyne er det et politisk virkemiddel for et relativt raust bistandsbudsjett som vokser med økonomien. Det vil derfor bare føre til mer effektiv bistand dersom det eneste som mangler er flere kroner. Asbjørn Eidhammer synes å være av den oppfatningen fordi behovene ute i verden er uendelige. Det kan man godt mene, men jeg finner det for det første tvilsomt om norske velgere ville gått inn for å bevilge summer som står i forhold til dette synet. Da burde vi nok gitt vekk hele oljefondet.

For det andre kan man ikke si så mye fornuftig om hva som er rett størrelse på budsjettet uten å ha en formening om hvor effektive tiltakene som settes inn er. Vi gir ikke kontantoverføringer til verdens fattige. Vi gir på utallige måter, mange av dem svært indirekte. Og vi vet for lite om effektene, inkludert hvor mye som «ramler av lasset» på veien og kommer helt andre grupper verdensborgere til gode. Her bekymrer jeg meg mindre for myten som Lomøy nevner, at diktatorer får norske skattekroner rett i lommen, enn hvor mye det koster å drifte bistandssystemet.

 

Kompliserte kanaler

Jeg tror kanskje vi til og med vet mindre enn før når så mye sluses gjennom multilaterale kanaler. Det er komplisert nok å anslå effektene av norsk bistand til Tanzania fordi vi blant annet må ta hensyn til at vi er bare en av mange aktører. Hva som skjer med bistandskronene på veien gjennom for eksempel FN-systemet er det antagelig enda vanskeligere å finne ut av. Symptomatisk nok er det som står i statsbudsjettet om disse kanalene stort sett bare den gammeldagse oppramsingen av hvor mye som er bevilget og hvor mange mennesker ulike aktiviteter har berørt, og i svært liten grad informasjon om resultatene som skapes.

Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria har nylig fått sterk kritikk for å ikke kunne underbygge sine påstander om hvor mange liv det har reddet. Forskerne konkluderer med at «Fondets rapportering er for dårlig til at det kan rettferdiggjøre å bruke milliarder av bistandskroner gjennom fondet hvert år.» Jeg har en mistanke om at det ikke står så veldig mye bedre til med andre multilaterale mekanismer og organisasjoner. Dessuten er det her snakk om totalresultatet. Vi ønsker egentlig å vite hva norsk bistands bidrag har vært.

 

Flokker seg om vinnere

Jeg er enig med Lomøy at det er lettere å ta et krafttak i fellesskap, men samtidig vet vi at bistandsbransjen har en tendens til å flokke seg om vinnerne og de aktivitetene som er populære i øyeblikket, med blant annet glemte kriser og «aid orphans» som konsekvens. Jeg kan derfor ikke se at han har grunnlag for å påstå at Det globale fondet kan ta i mot betydelige større bidrag fra Norge og samtidig levere resultater som står i samsvar med innsatsen. At de har planlagt å bruke å bruke mye mer enn de har fått inn er en annen og mindre interessant side av saken.

Lomøy sier seg enig i at debatten har dreid seg om å nå målet om å bruke en prosent av BNI på bistand, men mener tydeligvis at den tid er forbi. Det forstår jeg ikke. På side 39 i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet for inneværende år (Prop 1 S 2018-2019) finner vi et anmodningsvedtak fra 2016: «Stortinget ber regjeringen avsette 1 pst. av BNI til bistand i de årlige budsjetter.» Der står det også at Stortinget har uttrykt misnøye med at regjeringen ikke har fulgt opp vedtaket, mens denne på sin side mener den har nådd målet når budsjettet for både 2018 og 2019 var på 0,995 prosent av anslaget for BNI.

 

Arbeiderpartiets første respons på budsjettforslaget var at det manglet 190 millioner på å nå én prosent. Kirkens Nødhjelp fulgte opp med samme kritikk. Virkemiddelet for økte bevilgninger er blitt et mål i seg selv. Det burde ikke overraske. Jeg tror ikke det er så mange som mener at det å understøtte utviklingsprosesser i fremmede land kan reduseres til et rent bevilgningsspørsmål. Men nettopp fordi bistand er en meget komplisert aktivitet som det er vanskelig å måle resultatene av, er det lett å henfalle til krangling om kroner og øre.

 

Dreining i det stille

Lomøy påstår at 1-prosentmålet har gitt oss «en debatt om mål, retning og resultater av bistanden,» men sier selv at en såpass stor endring som den nevnte dreiningen mot multilateral innsats har skjedd i det stille. Det forteller om en bistandsdebatt som en sjelden gang vekkes til live av at mediene avdekker en «skandale,» eller av kritikk fra forskerhold eller organisasjonene, men som på det jevne ikke engasjerer bredt. Kompleksiteten i kombinasjon med politikken - at bistand ikke avgjør valg, men anses å være viktig for Norges utenrikspolitiske status av et relativt samlet politisk miljø – vil antagelig forhindre at diskusjonene i de tusen hjem noen gang går om mål, retning og resultater.

 

Det er desto viktigere at vi har en kompetent og sterk forvaltning. I statsbudsjettet ber regjeringen om tilsagnsfullmakt for tilskudd til International Finance Facility for Education (IFFEd) med inntil 850 millioner kroner i perioden 2019–2025. For en bevilgning av denne størrelsen burde man forvente at det er foretatt en grundig vurdering av mekanismens innretting og forventede effekter. Anerkjente forskere mener imidlertid at opplegget som er valgt er det dårligste når det gjelder å oppnå målsettingen om at det brukes mer ressurser på utdanning i fattige land. Hvorfor er det ikke Norad som gir den norske offentligheten en slik analyse? Har vi ikke kompetansen? Eller skyldes det at dette ikke prioriteres fordi regjeringen uansett foretrekker å få nye 15 minutter i det internasjonale rampelyset ved å støtte anbefalingene fra en høyprofilert kommisjon, vel vitende om at den neppe noen gang vil måtte stå til ansvar for eventuelle manglende resultater?  

 

Skal vi komme vekk fra dagens situasjon hvor vi er mest opptatt av å være en bistandsstormakt i kraft av budsjettstørrelsen, som kan være med på alt som er gøy internasjonalt, må fagligheten dyrkes og skjermes. Bistandsreformen gir oss en slik mulighet. Om vi griper den gjenstår å se. 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.02.2019 08.18.02 Sist oppdatert: 08.02.2019 08.18.02