Copyright © Norad, tlf. 22242040

Tidligere ambassadør Arve Oftstad under nedleggelsen av den norske ambassaden i Lusaka, Zambia.  Foto: Lars Lillo Ulvestad /Norad

Foto: Lars Lillo Ulvestad

Tidligere ambassadør med noen råd på veien til den nye utviklingsministeren  

MENINGER: Gratulerer som ny utviklingsminister, Dag Inge Ulstein! Jeg vil gjerne være blant de mange som gir deg noen gode råd på veien, og håper at jeg høres blant alle andre særinteresser og kyndige fagfolk.

Av Arve Ofstad Sist oppdatert: 29.01.2019

Jeg har fulgt med i debatten noen år, siden 1960 eller der omkring, og bidratt til flere stortingsmeldinger, til Nord/sør-Bistandskommisjonen og andre innkast underveis. Nå er jeg blitt gammel og kanskje noen erfaringer rikere.

 

Første råd: Legg bort alle ideer, forslag og utredninger om store omorganiseringer av bistandsadministrasjonen og forholdet mellom Utenriksdepartementet, Norad og andre institusjonelle ordninger. Det er ikke dette som avgjør om vi fra norsk side gjør en god bruk av våre bistandspenger og vår utviklingspolitikk.

Både Norge og andre OECD-land har gjennom årene forsøkt omtrent alle organisasjonsformer som tenkes kan, og ingen har klart å påvise hvilken av disse modellene som gir best resultater. Om Norad er en del av UD (som i Nederland, Danmark) eller separat (som i Sverige, USA), eller eget departement (som i Storbritannia), eller om vi lager egne bank- og investeringsselskaper (som i Tyskland og Japan), så er det ingen som har påvist at det er organiseringen som avgjør om bistanden til Mosambik eller Bangladesh og politikken i FN-systemet og Verdens­banken gir bedre resultater for fattigdoms­reduksjon og oppnåelse av bærekraftsmålene.

Samtidig må du huske at alle store omorganiseringer er tidkrevende og ressurs­krevende, skaper frustrasjon blant alle ansatte, og dermed reduserte resultater. Derfor: Glem det!

 

Andre råd: Ta fatt i misforhold i organiseringen av forvaltningen når dette er nødvendig – og bare da. Din forgjenger Nikolai Astrup ga to gode argumenter for behovet for omorganisering: For det første at det var alt for lang vei, for mange ledd, mellom ham som besluttende minister og fagrådgiverne på sentrale felt i utviklingspolitikken som befant seg i Norad. For det andre at det var alt for mange forvaltere i UD-systemet, og mange av disse var alt for svake i god forvaltning av statlige midler. Begge er reelle problemstillinger. Men det må finnes gode løsninger på disse utfordringene uten å omorganisere hele apparatet.

Norads direktør Jon Lomøy har også påpekt at det fortsatt er mange overlappinger og utydelige ansvars- og kompetansedelinger mellom fagfolkene i UD og Norad. Dette må også kunne løses på pragmatisk vis uten de store omorganiseringene.

 

Tredje råd: Bestem deg for hva det er Norge prioriterer (og ikke prioriterer) i bistanden; om det er temaer/sektorer, eller hvilke land som er våre viktigste samarbeidspartnere, eller om det viktigste er hvilke mellomledd (kalt «kanaler» på bistandsspråket) som er mest effektive og relevante. Disse valgene er viktige for forvaltningsmodellen!

Dersom Norge vil gi mer bistand på landnivå tilpasset behovene og konteksten i det enkelte land, må du styrke bistands­kapasitet og kompetanse på ambassadene. Dersom tematisk orientering er viktigst, må du styrke Kunnskapsbanken og dennes evne til å gå i aktiv dialog om god politikk for viktige sektorer i svært ulike land. Og dersom du mener at Norge må fokusere på å benytte alle de internasjonale (og norske) organisasjonene, fondene, FN-systemet, utviklingsbanker, osv. som alle har programmer og prosjekter spredd omkring, så må du styrke kapasiteten i UD/Norad for å kunne vurdere og følge opp disse organisasjonenes resultater i praksis. Ikke fortsett med alle retninger samtidig!

 

Fjerde råd: Inntil videre – innfør et moratorium på nye prosjekter, tiltak og sektorer! I mange år, i hvert fall siden slutten av 1990-tallet, har det vært argumentert for at norsk bistand bør fokuseres og helst oppskaleres på sektorer og tiltak som fungerer godt og gir resultater, framfor å spres på et utall land, prosjekter, sektorer og tiltak. Dette er årlig blitt motarbeidet av nye ministre som vil markere seg på nye initiativ, og av det store antall interessegrupper som mener at deres sak er så viktig at Norge må gi litt – og helst mye mer – bistand til dette formålet.

Vær ærlig og si at Norge kan og bør ikke bidra til alle gode formål i alle land, men heller bør bygge på gode erfaringer og gode resultater. Som regel vil myndighetene selv og andre givere vil fylle andre utfordringer. Vi er tross alt ikke de eneste i verden som bidrar til utviklingsformål. Og det er lov å mene at noe er viktig for å fremme utvikling, uten at det er Norge som må bruke våre bistandspenger på det. Derfor: Gå inn for oppskalering, oppskalering, oppskalering – og ikke nødvendigvis der det gir best politisk uttelling i Norge, men der det gir resultater!

 

Femte råd: Ta aktiv del i utviklingspolitikken, i samarbeid med dine minister-kollegaer. Utvikling er som kjent mye mer enn bistand, og omfatter både handelspolitikk, investeringer og kapitalbevegelser, klima og miljø, migrasjon, smugling og narkotika, og ikke minst sikkerhet, krig og fred. Og mye mer, som påvirker folks levevilkår og fattigdoms­reduksjon mye sterkere enn bistanden. Vær derfor ikke redd for å mene at en god utviklingspolitikk er i godt samsvar med norske interesser for en bedre verden, og en integrert del av norsk utenrikspolitikk. Ikke isoler bistanden som om den skulle være helt uavhengig av andre politikkområder. Vi vil alle på sikt kunne tjene på en god og stabil utvikling i de fattige deler av verden, selv når dette krever omstilling og tilpasning hos oss.

Vil du ha flere råd? Bare spør!

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.01.2019 09.32.08 Sist oppdatert: 29.01.2019 09.32.08