Norge støtter myndighetene i Tanzania i deres arbeid med å utvikle oljeindustrien i landet. Samtidig skal Norge støtte norsk industri, inkludert oljeindustrien, i landet. Det kan være en vanskelig balansegang, mener professor Kjetil Tronvoll. Bildet er fra en norskstøttet oljevernøvelse i Tanzania.

Foto: Ken Opprann

Vanskelig norsk balansegang i Tanzania

MENINGER: Det kan være en utfordrende for norske utenriksstasjoner å drive bistandsprogrammer som Olje for utvikling samtidig som de skal gi aktiv støtte til norsk næringsliv i forhold til lokale myndigheter.

Av Kjetil Tronvoll Sist oppdatert: 21.06.2018

Visse utenriksstasjoners doble mandat med å gjennomføre norsk programbistand som Olje for Utvikling og Skatt for Utvikling samtidig som de skal gi aktiv støtte til norsk næringsliv i forhold til lokale myndigheter, kan møte på utfordringer.

Tanzania vil nok om noen år være en god case for å evaluere balansegangen ambassaden må ta  for å støtte Equinor og deres interesser i forhandlinger mot myndighetene for å trygge Norges største utenlandsinvestering i historien, samtidig som ambassaden skal være partner med de samme myndighetene for å holde den internasjonale petroleumsindustrien i sjakk.

Denne sprikende jobben skal så gjennomføres i et svært omskiftelig politisk landskap i Tanzania, der hvor den senere tids politikkutvikling i landet mot utenlandske selskaper kan være vanskelig å tolke – er man velkommen eller ei?

Tanzania vs Shell

 

Samtidig som tanzanianske myndigheter intensiverer forhandlinger med Shell og Equinor om etableringen av et LNG anlegg som anslagsvis koster 20-30 milliarder dollar, forfølger de et kontroversielt skattekrav mot Shell for deres overtagelse av BG Groups off-shore rettigheter i landet.

Det er over to år siden Shell kjøpte opp BG Group som deriblant inkluderte 60 prosent  eierrettigheter i blokk 1 og 4 utenfor sør-kysten av Tanzania. Det er disse eierrettighetene tanzanianske skattemyndigheter har beregnet en 520 millioner dollar kapitalskatt på. Shell avviser kravet og påstår at de tanzanianske eierrettighetene bare utgjorde 1,8 prosent av kostnaden ved overtagelsen av BG Group, samtidig som BGs operasjoner i landet hadde et akkumulert innvesteringsunderskudd på 1,5 milliarder dollar. Dermed er skatteutregningen gjort på feil grunnlag ifølge Shell; en argumentasjon som blir avvist av Tanzania.

Kontekstforståelse viktig

 

Nasjonal konsensus i politikk er en skjeldenhet – spesielt i Tanzania. Derfor er det overraskende at opposisjonspartiet Chadema nylig uttrykte støtte til president Magufuli sin inndrivelse av skattekravet tanzanianske myndigheter har mot Shell. Inndrivelse av omtvistede og populistiske skattekrav synes å være en del av presidentens forhandlingsstrategi, hvor skattesaken reist mot Acacia Mining, et selskap oppført på London-børsen, er den hittil mest utrerte da de fikk en regning i fjor for etterbetaling av unngått skatt og avgifter, med påløpte renter, på 190 milliarder dollar. Denne summen ble gjennom forhandlinger senere senket til 300 millioner dollar, samt at den tanzanianske staten fikk 16 prosent eierandel i selskapet og visse andre goder.

Norges Olje for Utviklingsprogram (OfU) bistår samarbeidsland med å forvalte olje- og gassressurser på en ansvarliggjort og bærekraftig måte – basert på «norske erfaringer». OfU har jobbet i Tanzania i en årrekke, og fikk i en evalueringsrapport for noen år siden kritikk for deriblant mangelfull forståelse av lokal kontekst og politikk i utformingen av sine kapasitetsbyggingsprosjekter, som hadde etter forholdene relativ liten påvirkning. Når så dagens politikkutforming er mer uforutsigbar enn før, stilles det derfor enda større krav til lokal kunnskap om makt og politikk i landet enn tidligere.

Tatt opp arven etter Nyerere

 

Tanzanias President John P. Magufuli har i større grad en tidligere forankret sin politikk i tankegods utformet av landsfaderen Julius Nyerere på slutten av 1960-tallet, da «afrikansk sosialisme» var på fremmarsj. I Arusha erklæringen av 1967 lanserte Nyerere en økonomisk politikk for å ivareta landets nyvunnet selvstendighet og motkjempe imperialistene.

På mange vis tar Magufuli opp denne arven og kampen igjen, med sin generelle kritikk av vestlige aktører og utenlandske investorer, selv om landet er fult ut avhengig av utenlandske selskapers kapital og kunnskap for å utvinne sine petroleumsressurser.

Samtidig har presidenten gjort bekjempelse av korrupsjon og mislighold til en personlig fanesak. Regjeringen innførte dermed nylig nye strenge tiltak for deriblant å hindre kapitalflukt og påla med det multinasjonale selskaper innenfor utvinningsindustrien å kanalisere all inntjening gjennom tanzanianske bankkontoer som myndighetene har full oversikt over og tilgang til. Antikorrupsjonsarbeid og ansvarliggjøring er noe alle internasjonale selskaper vil støtte; men å gi et lands myndigheter tilgang på bankkonti under usikre rammevilkår er noe annet.

Equinor satser

 

Den motsigende kommunikasjonen er et godt eksempel på utfordringene internasjonale selskaper møter når de skal gjøre investeringsbeslutninger i Tanzania og regionen generelt. Mangelen på juridisk rammeverk, suverenitetsprinsipper, samt populistiske utspill fra myndighetspersoner skaper usikkerhet om fremtidige rammebetingelser som gjør det utfordrende å ta investeringsbeslutninger. Investering i Afrika – inkludert Tanzania – har alltid involvert høye avkastningskrav og potensiale for store gevinster, nettopp på grunn av større grad av usikkerhet og mer fremtredende risikofaktorer.

Equinor og Shell er inne i siste langspurt med tanzanianske myndigheter for å bli enige om Host Government Agreement som regulerer rammene for fremtidig gassproduksjon og etableringen av LNG anlegget i landet. Hvis gjennomført vil dette bli et av Afrikas største utenlandske investeringscase i historien, og Equinors desidert største utenlandssatsing gjennom tidene.

Dette i et omskiftelig politisk landskap hvor konturene av et «nytt» politisk Tanzania begynner å tre klarere frem – på godt og vondt. Derfor er det nødvendig for Equinor og internasjonale selskaper å utforme og inngå avtaler som er fundamentale i sin utforming og som gir lite rom for opportunistisk tolkning; og i den jobben vil det være nyttig med aktiv norsk offisiell støtte.

Vanskelig norsk balansegang

 

Denne prosessen vil trolig tydeliggjøre dilemmaet det offisielle Norge vil oppleve: å være en partner med tanzanianske myndigheter gjennom OfU/SfU for å påvirke utviklingen av ansvarliggjorte forvaltningsregimer, samtidig som den norske ambassaden også skal støtte og tilrettelegge for Equinors- og norsk næringslivs interesser mot myndighetene. Dette vil nødvendigvis medføre en vanskelig balansegang som etterhvert kan virke begrensende for begge mandatene ambassaden skal forvalte.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 21.06.2018 14.46.01 Sist oppdatert: 21.06.2018 14.46.03