THOMAS MUKOYA

Uten solide lønnsarbeidsplasser i Afrika, finnes det intet sivilt samfunn som har noen som helst verktøy til å holde myndigheter og bedriftseiere i ørene og til å bekjempe korrupsjon, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en arbeider ved samlebåndet til East African Breweries i Nairobi i Kenya. Foto: Thomas Mukoya / Reuters / NTB scanpix

Flere småbedrifter vil ikke løfte Afrika ut av fattigdom

UTSYN: Afrika løftes ikke ut av fattigdom gjennom usikre arbeidsplasser i småbedrifter. Det er det mange i Norge som ikke har forstått. Tenkesmia Agenda framstår som historieløs og arbeidsgiverforeningen Virke misforstår småbedrifters rolle i afrikansk næringsliv.

Av Tore Westberg Sist oppdatert: 23.10.2018

Kjell Roland og Paul Colliers betimelige kritikk i Bistandsaktuelt 28.08. av bistandsindustriens ønske om å drive med veldedighet kombinert med motstand mot kommersielle drivkrefter har høstet kritikk fra Cathrine G. Jahnsen i Virke (BA 19.09) og Mathias Slettholm og Catharina Bu i tankesmien Agenda (03.09).

Colliers utsagn i Oslo om at Afrika trenger vår vilje til å investere i firmaer med størrelse og spesialisering, ikke de små koselige entreprenørfirmaene som de humanitære organisasjonene elsker, har ikke akkurat redusert temperaturen i debatten. Vi skjønner hvor håpløst det blir når Slettholm og Bu kritiserer Roland for å opptre som om han er en slags talsperson for privat næringsliv. Selvsagt er han det.

Slettholm og Bus eksempel med CARE, som ved hjelp av NRK-aksjonen neste år skal hjelpe 30 000 unge kvinnelige entreprenører, egner seg godt i denne sammenhengen. Smått mot stort. Ifølge CARE sin søknad skal de med disse ca 200 mill kronene nå ut til 1,5 millioner mennesker gjennom de 400 000 kvinnene som skal hjelpes til et bedre liv. 30 000 av disse skal hjelpes til å bli selvstendige entreprenører. Det går vel litt bort til administrasjon, markedsføring og reiser og så videre, men la oss forutsette at alt brukes på disse 400 000. Det blir ganske nøyaktig 500 kroner til hver kvinne. Dette beløpet skal hjelpe kvinner til å få oppfylt sin rett til å stå på egne ben ifølge søknaden. Realistisk?

 

Solskinnshistorier og virkeligheten

Vi leser fra tid til annen solskinnshistorier om kvinnelige entreprenører som har vært kreative og skaffet seg en nisje i et marked og hatt suksess. Fattige kvinner i Afrika, med små ressurser og en hard arbeidsdag med mann, barn, sykdom, koking og daglige utfordringer, er sjelden kreative. På markedene her i Nairobi selger kvinner de samme type souvernirer som de tilbød i 1981 da jeg første gang besøkte byen.

Faktisk viser forskning fra mikrofinans at kvinnelige entreprenører som har bedre økonomi enn de fattigste, lykkes langt oftere. Hvis to hundre kvinner i et område her i Kenya får hjelp til å kjøpe en symaskin, vil få lykkes over tid. De er alle konkurrenter, de har et svært usikkert kundegrunnlag og de har små muligheter til å ansette andre eller investere i teknologi og de vil høyst sannsynlig ikke betale noe skatt til fellessamfunnet. De vil aldri få et boliglån.

De tilhører den uformelle sektor som representerer 75% av jobber i Afrika sør for Sahara. Den uformelle sektor er marginalisert og har svak stemme overfor myndighetene og de har liten beskyttelse mot korrupte, lokale myndigheter som politi og byråkrater. I flere afrikanske land utgjør den uformelle sektor 90% av alle nye arbeidsplasser.

Om de samme to hundre kvinnene hadde arbeidet i en tekstilfabrikk, ville inntekten deres vært mer stabil, skatt ville bli trukket, de ville lettere kunne få lån, syke- og pensjonsordning ville vært på plass og arbeidstiden ville vært mer regulert.

 

 

Alle jobbet i hjørnesteinsbedriften

Er Agenda, med sitt utspring i arbeiderbevegelsen, historieløse? Da jeg vokste opp i industribyen Moss, jobbet nesten alle foreldre jeg kjente i en av hjørnesteinsbedriftene i byen. Boliger ble skaffet gjennom arbeidsgiver, kommunens skatteinngang var god, arbeidsplassene var ganske stabile, arbeiderne var godt organiserte og lønnsinntektene genererte inntekter hos handelsstanden i byen.

De store bedriftene var rett og slett grunnlaget for velstandsøkningen. Hvorfor skulle dette være annerledes i Afrika? Velstanden ble ikke bygget på salg av mobiltelefoner, symaskiner, små kafeer og enkeltmannsforetak. Jahnsen fra Virke bommer ved å henvise til at 90% av norske virksomheter i dag har 11 ansatte og at i Afrika er det disse som representerer reelle, skikkelige jobber. En bedrift med 11 ansatte i Kenya har trolig en nattevakt, en dagvakt, en sjafør, kanskje et bud, en markedsfører og en regnskapsfører. Da er det fem igjen til å utføre produktivt arbeide. Afrika løftes ikke ut av fattigdom gjennom usikre arbeidsplasser i små firmaer og enkeltmannsforetak. I Norge representerer små bedrifter en suksesshistorie i et vellykket og oljesmurt postindustrialisert samfunn. I Afrika utgjør de problemet.

 

Uten solide arbeidsplasser, intet sivilt samfunn

Slettholm og Bø belærer oss at næringslivet ikke opererer i et vakuum. Vi må bare fikse et par ting først, helst ved hjelp av norsk bistand. Eiendomsretten må være ivaretatt, lov og rett må håndheves, korrupsjon må avvikles for å skape tillit og vi må fikse helse og utdanning. For å sette det litt på spissen, når vi har støttet lokale aktivister, utviklet sterke institusjoner og bygget skattesystemer, da kan vi utvikle næringslivet. Jeg får frysninger av slike enkle utsagn. Det er som om bistandsdebatten ikke har utviklet seg på 50 år, noe den heldigvis har.

Uten solide lønnsarbeidsplasser i Afrika, finnes det intet sivilt samfunn som har noen som helst verktøy til å holde myndigheter og bedriftseiere i ørene og til å bekjempe korrupsjon. Det er rett og slett ingen å organisere. Uten arbeidstakerorganisasjoner kan myndigheter herje som de vil mellom hvert valg. Som kjent har de fleste afrikanske demokratier et noenlunde fungerende demokrati kun på valgdagen. Uten disse formelle arbeidsplassene er det lite skatt å hente om systemene er aldri så avanserte.

I Kenya, hvor de fleste unge etter skolegang er friske og kan både lese og skrive, kastes de ubarmhjertig ut i arbeidsløshet hvert år. Nesten ingen har praktisk yrkesutdanning og kan behandle avanserte maskiner. Derfor bringer de kinesiske entreprenørene med seg sine egne. Hvorfor er det så vanskelig for den øvrige bistandsindustrien å gi honnør til Norfund som har en investeringsportefølje med 292 000 lønnede arbeidstakere, hvorav 39% er kvinner?

 

Mening

De store bedriftene var rett og slett grunnlaget for velstandsøkningen. Hvorfor skulle dette være annerledes i Afrika?

Tore Westberg

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 23.10.2018 10.01.42 Sist oppdatert: 23.10.2018 10.01.43