Foto: Teklehaymanot Weldemichel

Vi er vant til at både grunneiere og arbeidstakere står sterkt i Norge. Men i Masai Mara står de svakt, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser jordeiere i et av de private verneområdene i Masai Mara som står i kø for å signere kontrakt om utleie. Foto: Teklehaymanot Weldemichel

Kan naturvern og økoturisme i Afrika føre til lokal utvikling?

UTSYN: I Masai Mara i Kenya, som er verdenskjent for sitt dyreliv, driver safariselskaper private naturreservater og leier land av jordeiere. Det gjør at mer av inntektene fra økoturisme blir værende lokalt, men leieinntektene er lave sammenlignet med hva turistene betaler for å oppleve dyrelivet.

Av Tor A. Benjaminsen Sist oppdatert: 18.12.2018

Det er knapt et tema i bistands- og utviklingsdebatten hvor frontene er skarpere og konfliktene større enn i spørsmål om naturvern. Ulike interesser og verdier kolliderer om hvordan vern bør skje og hvilke prioriteringer som bør være avgjørende. Fakta er også omstridt.

På den ene siden presenterer naturvernorganisasjoner, bistandsytere og turistindustri tiltak for å verne natur i det Globale Sør som vellykkede. Ikke bare vernes neshorn og elefanter ved opprettelse av nasjonalparker og andre verneområder, men lokalbefolkningen får også store fordeler ved at økt turisme fører til fordeling av inntekter lokalt og skaping av arbeidsplasser.

På den andre siden har aktivister for menneskerettigheter og urfolk samt en del forskere kritisert naturvernet for å være nykolonialistisk og en form for grønt jordran med minimale sosiale og økonomiske gevinster for folk som blir berørt. I tillegg konkluderer noen forskere basert på empiriske casestudier at det har skjedd en militarisering av naturvernet de siste årene med økt bruk av vold inkludert drap på folk som mistenkes for krypskyting. I spesielt mitt eget fagfelt, politisk økologi, har kritikken av naturvern vært sterk og økende internasjonalt de siste 10-15 årene.

 

Urettferdig naturvern vil feile

Jeg tilhører altså kritikerne av hvordan naturvern i Afrika foregår i praksis. Dette er basert på min egen forskning samt internasjonal forskning innen politisk økologi, som etterhvert er blitt svært omfattende. Det betyr ikke at jeg er imot naturvern, noe jeg har skjønt at enkelte tror.

Snarere tvert imot. Jeg er overbevist om at et naturvern som er dypt urettferdig vil feile i lengden. Det ser vi allerede ved at krypskyttere lett rekrutteres fra lokale landsbyfolk som føler at de blir overkjørt av naturverninteresser. I tillegg er det etisk uakseptabelt å la naturvern og turisme, som i stor grad initieres og styres utenfra, overta områder og samtidige avspise eierne med brødsmuler.

Men jeg er åpen for at naturvern i kombinasjon med turisme kan føre til lokal utvikling, om det gjennomføres på en god måte.

 

Conservancies er Kenyas modell

Jeg skriver dette i Kenya hvor jeg har vært i to uker for å se nærmere på ulike private verneområder (conservancies), som er den kenyanske modellen for lokalbasert naturvern. Namibia og Kenya nevnes ofte som best i klassen på naturvern som kommer lokalsamfunn til gode. I Kenya har jeg vært i Masai Mara sammen med Teklehaymanot Weldemichel (PhD-student i geografi ved NTNU) og Connor Cavanagh (postdoktor ved NMBU). Begge har brukt mye tid i landet for å studere naturvern.

Conservancies ble introdusert i Kenya av hvite jordeiere, men har raskt spredd seg spesielt til tidligere grupperancher som har blitt privatisert. Modellen som følges i Masai Mara baserer seg på at investorer henvender seg til en gruppe jordeierne og får dem til å leie ut et område til dem. Ofte er jordeierne masaier. Investorene bringer så inn safariturister.

Tilhengerne av modellen hevder den hindrer inngjerding av individuelle eiendommer, noe som ellers har skjedd i raskt tempo de senere år utenfor disse verneområdene. I dag finnes det en buffersone av slike verneområder langs den nordlige grensen til Masai Mara-reservatet. Utenfor dette området igjen er mange eiendommer inngjerdet. Disse gjerdene blokkerer både migrasjonen av ville dyr og er et hinder for husdyrholdet som er basert på gjeting.

 

Betaler leie til masaiene som eier jorda

I tillegg fører modellen til lokale inntekter. I hvert verneområde er det flere investorer som hver for seg har en eller flere «camps» hvor turistene som regel overnatter i luksuriøse telt. Dette er et tilbud til et pengesterkt klientell hvor døgnprisen ligger på mellom 400 og 1700 amerikanske dollar.

Investorene spleiser så på betalingen til masaiene som eier jorda. Maksimal størrelse på en jordeiendom er 150 acres, noe som i de best betalende områdene gir en månedlig inntekt på 230 dollar. Dette er altså maksimalt av hva en grunneier kan få i leieinntekt. I mange områder er inntekten enda mindre og mange eier også mindre enn 150 acres. De få som er så heldige å eie jord der investorene bygger sine camps får i tillegg vanligvis 10 dollar per turist per døgn, noe som gjør at disse tjener langt mer enn de andre jordeierne.

Det største godet for lokalsamfunnet er imidlertid arbeidsplassene som skapes. De fleste investorene ansetter lokale masaier som ofte er ufaglærte og må læres opp til å yte den servicen som dette kundespekteret krever. De aller fleste kelnere, kokker og rengjørere er lokale masaier.

 

Norsk, prisbelønnet safaridestinasjon

Norske Svein Wilhelmsen er en av investorene i Masai Mara som eier av Base Camp. Dette er en feiret safaridestinasjon, både i norsk presse og som mottaker av ulike priser innen naturvern og økoturisme. Base Camp initierte Naboisho Conservancy som blant annet vant førsteprisen for viltforvaltning på konferansen “World Travel Market Africa” i Cape Town i 2016. Base Camp har også etablert en lokal organisasjon, Base Camp Foundation, som driver bistandsprosjekter i lokalsamfunnet, blant annet en skole for masaijenter. I dag drives denne organisasjonen med midler fra Norad og Strømmestiftelsen.

Base Camp og Naboisho må altså regnes som noe av det ypperste og mest bærekraftige som kan oppdrives av lokalbasert naturvern kombinert med turisme i Afrika. Det er ingen tvil om at Base Camp og enkelte andre investorer jobber bra både med naturvern og støtte til lokale masaier i form av jobbskaping og ulike prosjekter i lokalsamfunnet i Masai Mara.

 

Liten andel av inntektene til jordeierne

Likevel er det et stykke å gå før man kan snakke om et generelt likeverdig samarbeid mellom investorer og lokalbefolkning i dette området. La meg nevne tre kritiske punkter.

Selv der hvor utbetalingene til jordeiere er høyest, er det likevel glassperler som fordeles sammenlignet med bedriftens inntekter. De som har de største eiendommene får som nevnt 230 dollar eller under 2000 kroner i måneden. Dette er mindre enn hva en turist betaler for en natt. Fortjenestemarginen synes med andre ord å være stor.

Prosessen med signering av kontrakter i de ulike verneområdene ble også beskrevet til oss som en form for bondefangeri hvor masaiene, mange av dem analfabeter, ble presentert for 20 siders lange leiekontrakter på et juridisk engelsk, og fikk en time på seg til å signere. Man kan derfor lure på hvor mange som faktisk skjønte, da de signerte, at de ga fra seg bruksretten til jorda for 15 år. I tillegg har ikke masaiene fått kopier av kontrakten de har signert. Mange masaier er imidlertid over tid blitt mer bevisstgjorte på dette spørsmålet, og når kontraktene skal reforhandles om 6-7 år kan man regne med at jordeierne kraver langt høyere betaling.

Det er bra at det ansettes mange lokale masaier, men lønningene er lave og arbeidsdagene lange. Lønningene for servitører på 150-200 dollar i måneden er godt over minstelønnen i Kenya. Vurdert etter antall arbeidstimer blir imidlertid bildet ganske annerledes. Arbeidsdager for servitører varer ofte fra klokken 4 om morgenen til 22 om kvelden, selv om det kan være mulig å hvile noe midt på dagen. En vanlig turnus er to måneder med slike arbeidsdager hver dag og så to uker fri. Dette betyr at de fleste arbeidstakerne er borte fra familien to måneder i strekk.

 

Grunneierforeninger kan bedre forholdene

Selv om det er mange positive sider ved modellen for private verneområder i Kenya, er det også en del som gjenstår før den kan ses på som en modell for reelt likeverdig samarbeid. Det at det presumtivt beste eksempelet på lokalbasert naturvern og økoturisme har såpass store skjevheter sier noe om hvor lang vei naturvern i Afrika har å gå før man kan snakke om en rettferdig modell.

Vi er vant til at både grunneiere og arbeidstakere står sterkt i Norge. Men i Masai Mara står de svakt. Problemet er at de står splittet både som grunneiere og arbeidstakere og ikke fremmer felleskrav. Da blir de lette å utbytte i en bransje med stor fortjenestemargin. Grunneier- og fagforeninger ville kunne bedre forholdene. Dette er et eksempel på et område der erfaringer fra Norge kunne spilt en positiv rolle.

Mening

Selv om det er mange positive sider ved modellen for private verneområder i Kenya, er det også en del som gjenstår før den kan ses på som en modell for reelt likeverdig samarbeid

Tor A. Benjaminsen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow:  Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Kart MasaiMara må påføres følgende kreditering Kart: MMWCA

Kartet viser Masai Mara i Kenya med de 15 private naturreservatene (concervancies) i ulike nyanser av grønt. Norske BaseCamp Explorer har vært sentralt i opprettelsen av ett av disse, Naboisho Concervancy. Kart: MMWCA 

Tilsvar til Tor A. Benjaminsen om Naboisho Concervancy

Av Svein Wilhelmsen, grunnlegger av Basecamp Explorer og Basecamp Explorer Foundation

 

Jeg vet ikke hvilke steder og viltområder («wildlife conservancies») som professor Tor A. Benjaminsen har besøkt på sin forskningstur til Masai Mara. Jeg kan således kun svare med utgangspunkt i det viltreservatet som Basecamp primært står bak – Mara Naboisho Wildlife Conservancy («Naboisho»).

Jeg legger til grunn at vi alle ønsker det samme; å bevare det lille som er igjen av Afrikas fantastiske natur og dyreliv, og at diskusjonen da går på modell og metode – ikke på hverandres motiver. Det er hyggelig at Benjaminsen omtaler vår virksomhet i positive ordelag, og åpner for at naturvern i kombinasjon med turisme kan fungere bra – gitt at det gjøres på en god måte.

 

Kort om Basecamp Explorer  - Masai Mara:

- Åpnet første safaricamp i 1998. Kenyas første camp med «gold rating» fra Eco Tourism Society of Kenya. I dag fire faste og en mobil safaricamp med 96 operative helårs senger.

- 165 ansatte, faste og ansatte på deltidskontrakt. Over 95% av de fast ansatte er lokale masaier – de fleste uten forutgående utdannelse eller yrkeserfaring. Fokus på rekruttering av kvinner, per tiden kvotering på 30% av nyansatte. 94% av de faste ansatte er organisert i fagforbund – Basecamp Explorer oppfordringer til slikt medlemskap.

- Støtter og driver en rekke sosiale og miljømessige prosjekter, og rapporterer under rammen av FNs bærekraftsmål. Disse rapportene deles med ansatte – det samme gjør de økonomiske resultatene.

- Var instrumentell under etableringen av Mara Naboisho Wildlife Conservancy i 2010 – da området ble privatisert av den kenyanske staten ­­– sammen med nesten 600 masai landeierfamilier. Totalt er området på 21 000 hektar.

- Gjennom Naboisho også «Founding Member» av Masai Mara Wildlife Conservancy Association – som per tiden omfatter 15 lokale wildlife conservancies, til sammen på 140 000 hektar – med 14 000 landeierfamilier. Rundt 100 000 enkeltmennesker en del av dette fellesskapet, og nyter godt av det.

- Driver økonomisk med fornuftig lønnsomhet.

 

Ønsker man en utviklingsmodell som i større grad inkludere næringslivet?

Jeg respekterer fullt ut at man kan ha ulikt syn på dette. Mitt syn er ja, rett og slett fordi jeg ikke kan se hvordan man ellers kan skape nødvendige arbeidsplasser – og skaffe nok investeringskapital. Vi står som kjent foran en eksplosiv økning i den afrikanske befolkning – og det er allerede en stor mangel på investeringskapital bla til energi og infrastruktur. I tillegg besitter næringslivet en «drive» og kunnskapsbase som kan komme til nytte i utviklingsarbeid i bredere sammenheng, ikke minst teknologisk og organisasjonsmessig.

 

Hva er alternativet?

Mara er et typisk eksempel; det er stort sett tradisjonelt kveghold eller turisme som er alternative arbeidsplasser for masaiungdommen. Uten vellykket kommersiell turisme har jeg vanskelig for å se hvordan naturområdet kan bevares.

Det er ingen signaler på at den kenyanske staten har midler eller politiske vilje til å utvide sitt mandat til nye områder utenfor Masai Mara National Reserve. Og tror man at donorer vil stille opp med gratis penger? Bevaringen av Naboisho koster ca. 1,5 millioner USD – per år, hvorav landleie utgjør ca. 70 %.

Hvis man skal invitere inn næringslivet for å bevare slike områder, må man akseptere at det krever en sannsynlighet for lønnsom virksomhet. Uten dette mener jeg vi som bedrift er irrelevant. Andre investorer vil ikke investere i oss.

Et vanskeligere spørsmål er hva man med rimelighet kan forvente at en bedrift – og særlig små og mellomstore bedrifter skal bidra med utover å forsøke å drive med fornuftig lønnsomhet. De fleste studier og oppfatninger heller mot at det er en «trade off» mellom å bidra bredt til sosial og miljømessig bærekraftig utvikling.

Mitt syn er at denne trade-off må og forhåpentligvis kan overskrides på lang sikt, men på kort sikt kommer ofte kostnadene først…

 

Hva er riktig sammenlikning tallmessig med hensyn til fair fordeling av økonomisk tilgjengelige ressurser?

Gitt ovenfor nevnte synspunkt, kan jeg ikke se at nivå på leie av land bør sammenliknes med brutto inntekt fra turismen – altså hva gjester betaler, men med overskuddet. Hvis du tar våre tre camper i Mara Naboisho Conservancy gikk de med underskudd de første seks årene – og har gått med overskudd de siste to årene. Hvordan kan man da med rimelig hevde at leien burde økes?

Vi – som de andre turistinvestorene i Naboisho – betaler rundt 40 USD per hektar per år (dvs. 16 USD per acre per år). En gjennomsnitts landeier med rundt 75 acres mottar da ca. 10 000 kroner i inntekt per år i landleie. En vanlig heltidslønn kan være ca. 15 000 kroner i Kenya.  Med andre ord en betydelig inntektssum fra å leie ut sitt land – spesielt når utgangspunktet var tilnærmet null.

Leiesummen i KSH økes med 8% per år, noe som er en betydelig økning. Leieavtalen er på 15 år fra 2010, og risikoen ligger hos turistinvestorene – landeierne er sikret et fast månedlig beløp.

I tillegg kommer andre fordeler med modellen, som arbeidsplasser for ungdom, «community»-prosjekter og kontrollerte gressrettigheter for kveget.

Det er interessant å oppleve at mange nye landeiere vil slutte seg til Naboisho, det skulle tyde på at modellen oppleves som positiv totalt sett. Vi brukte tre år på å utvikle Naboisho-modellen sammen med lokalsamfunnet, herunder ble deres sentrale representanter invitert til andre områder i Kenya for å lære.

Landeierne sto i 2010 overfor et frivillig valg, hvor også andre alternativer var tilgjengelige for dem. Jeg deler ikke det syn at masaiene i vårt område ikke vet sitt beste og blir enkelt overkjørt; snarere tvert imot – jeg anser dem som meget oppegående og bevist sin egen kultur og rettigheter!

Ja, leieavtalen skal fornyes i 2025 – og må da balanseres for alle parter. Sikkert med en økt leiebetaling – som en del av en omforent og balansert ny, langsiktig avtale.

En siste kommentar; Naboisho skal ikke ha masseturisme. Da må folk betale for hva det reelt koster å bevare området.

 

Krypskyting bunner ikke i konflikt med naturvern

Vi er enig med Benjaminsen i at urettferdig naturvern vil feile. Han viser til lokale landsbyfolk som ender opp som krypskyttere når de blir overkjørt av naturverninteresser. 

Men krypskytingen i Afrika bunner ikke i konflikt med naturvern per se. Den er oftest knyttet til internasjonal illegal handel med neshorn, støttenner fra elefanter, skinn fra store kattedyr eller kommersielt salg av viltkjøtt. Dette er virksomheter som kan sammenliknes med narkotikatrafikkens mafia-liknende operasjoner med mellommenn i statsforvaltning og politiske organer, ofte helt opp til ledelsesnivåene.

I dette systemet er fattigfolk på landsbygda villige til å risikere livet i felt som krypskyttere for småpenger fordi de har få eller ingen andre inntektsmuligheter. 

Vi kan vise til suksesshistorier innen Masai Maras wildlife conservancies. I et annet av reservatene, Pardamat Community Conservation Area, har krypskyting av elefanter gått fra ille til null etter at lokale masaier ble ansatt som rangers for noen få år siden.

 

(Innlegget er redigert og noe forkortet, Red.)

Publisert: 18.12.2018 12.54.48 Sist oppdatert: 18.12.2018 12.54.48