NTB scanpix motiv Syria

Et utvalg som har gitt forslag til ny migrasjonspolitikk for Arbeiderpartiet foreslår blant annet en solidaritetspott til fattige land som tar i mot mange flyktninger. Forslaget vil ikke innebære en økning, men en binding av bistanden, skriver artikkelforfatteren. Hun viser til at Norge allerede gir mye bistand til land med stor flyktningpopulasjon. Bildet viser en syrisk mor som kler på barna sin med klær mottat som bistand fra Unicef i en leir i det østlige Syria. Foto: Delil Souleiman / AFP / NTB scanpix

Aps migrasjonsutvalg vil ikke gjøre bistanden mer solidarisk

UTSYN: En solidarisk flyktningpolitikk må ta utgangspunkt i flyktningenes behov, ikke våre egne. En såkalt solidaritetspott som Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg foreslår er ikke solidaritet, men binding av bistand.

Av Maren Sæbø Sist oppdatert: 16.10.2018

Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg har levert sin innstilling på migrasjonsfeltet, og som det førende opposisjonspartiet er innstillingen viktig, også om dagens regjering skulle overleve den politiske høsten. Det er mye å ta tak i innstillingen, ikke minst for de som arbeider for å sikre alle flyktningers rettigheter, men jeg skal la det ligge, og heller konsentrere meg om forslaget om en såkalt «solidaritetspott».

Forslaget ser ut til å bygge på en forutsetning om at hvor mye bistand vi kan gi, avhenger av antall ankomster hit. Det er helt riktig at OECD sitt regelverk tillater å føre utgifter vi har til asylsøkere i Norge, som «bistand», men det betyr ikke at dette er et nullsumspill på hvor mye som er tilgjengelig. Denne typen bokføring er omdiskutert i bistandskretser fordi den jo setter to behov opp mot hverandre. I en situasjon hvor det selvsagt kan haste med å møte begge.

Hvor mange som søker asyl her til lands er heller ikke så lett å spå. De siste årene har hvor mye av bistandsbudsjettet som går til mottak av flyktninger her til lands gjerne variert veldig. For toppåret 2016 var utgiftene til asylankomster i Norge, som kunne legges på bistandsbudsjettet, 6,7 milliarder kroner. År etter var dette mer enn halvert. Påfølgende år har summen vært ytterligere redusert, og man er på ingen måte i nærheten av den summen Arbeiderpartiets utvalg faller ned på som en slags «erstatning» for lavere antall asylankomster, nemlig fem milliarder norske kroner.

 

Vil «solidaritetspott» hjelpe flere?

I utvalgets innstilling heter det at det vil hjelpe flere (når det kommer færre for å søke asyl) ved å «etablere en solidaritetspott for å bedre forholdene for verdens flyktninger og gi fattige land som tar imot mange flyktninger muligheten til å ivareta flyktningenes langsiktige behov.» Solidaritetspotten skal utgjøre minst 5 milliarder kroner. Det høres jo fint ut, men er det å sette av fem milliarder virkelig å hjelpe flere enn i dag, slik innstillingen gir inntrykk av?

Definerer man nærområdene strengt til land som selv har mange interne flyktninger eller mange fra nabolandet, så går det alt en hel del penger dit over bistandsbudsjettet allerede. Ser man på seks situasjoner, den på Afrikas horn og i Sentral-Afrika, den rundt Tsjadsjøen, Afghanistan, Myanmar og naboland, Midtøsten og Jemen, så utgjør dette allerede «vinnerne» av det norske bistandsbudsjettet. I Norads statistikkbank ligger tallene fra 2017. I fjor fikk 17 land med stor flyktningpopulasjon 6,3 milliarder kroner.

I perioden 2014-17 har Sør-Sudan vært det landet i Afrika som får mest, 2,2 milliarder. I Asia utmerker Afghanistan seg (2,7 milliarder), i Midtøsten Syria (2,9 milliarder). Dette er tre land med mange internflyktninger, og tre land som produserer mange flyktninger.

Ikke alt som går til flyktningers opphavsland og nærområder er tiltak direkte knyttet til tiltak for flyktninger, men slik migrasjonsutvalget formulerer seg, der man parallelt hjelper flyktninger og vertslandenes kapasitet til å huse dem, så kan man gå ut i fra at det meste av disse midlene kan puttes i den tenkte potten. Samtidig går det også midler til andre land og multilaterale organisasjoner enn de jeg har regnet med her, som kan sies å avhjelpe nærområder. Tallet her er altså ikke absolutt, men ment å gi et inntrykk av bidrag til flyktningers nærområder per i dag.

 

Ikke økning, men binding av bistand

Så det er altså ikke en økning som foreslås, men en binding. Bindinger og politiske føringer på bistand er jo ikke noe nytt, bistand har vært knyttet til både norske næringsinteresser, og norsk utenrikspolitikk. Altruismen som slo igjennom en gang på nittitallet kan slik se ut å ha vært en forbigående periode. At bistand skal gis på mottagerlands premisser har vært mantraet de siste årene, og målene med den er definert i FN, i bærekraftmålene.

Men vi har alt sett en vridning siden 2015, toppåret for asylankomster til Norge, mot mer realpolitiske formål. Et eksempel er den kraftige økningen i midler satt av til humanitær hjelp til områdene aller nærmest oss, Midtøsten og Tyrkia. Noe senere begynte norske tilskuddsgivere å se på Afrika.

I løpet av 2016 ble vår spesialutsending i utlendingssaker flyttet fra ambassaden i Kairo i Egypt til Khartoum i Sudan, hvor den såkalte Khartoum-prosessen følges tett.  Khartoum-prosessen ble etablert i 2014 og er et samarbeid mellom EU og Den afrikanske union (AU) om å stoppe menneskehandel og menneskesmugling fra Afrikas Horn.

Norge har også gitt økende bidrag til EUs flergiverfond (EU Emergency Trust Fund for Africa – i 2016 30 millioner, i 2017 50 millioner). Dette fondet, etablert i Valetta på Malta i 2015, jobber med å stoppe flyktninger fra å ta seg til Middelhavet og over det, i blant annet Libya og Sudan. Fondet er blitt kritisert for å samarbeide med smuglerne og militsen de er ment å stoppe, og for å sette hensynet til færrest mulige ankomster til Europa over hensynet til de som havner i dette nettet av smuglerruter.

 

Å bruke ordet solidaritet er en tilsnikelse

Det er selvsagt bra at norske politikere vil hjelpe land og områder som bærer hovedbyrden av verdens flyktninger. Sen respons på tidligere varsler var med å skape det sammenbruddet vi så i mottaket for noen år siden. Det er bra at man også nevner freds- og forsoningsarbeid i innstillingen. Det er jo i bunn og grunn konfliktene man må få has på om man skal få ned antallet som må flykte.

Men det er en tilsnikelse å bruke ordet solidaritet om en ytterligere binding av midler som gis over bistandsbudsjettet. Hva som i denne sammenhengen er solidarisk, avhenger av hvordan disse midlene brukes, er det midler som kommer flyktninger til gode, eller er det midler som går til en ytterligere militarisering av Sahel, for eksempel? Er størrelsen på potten avhengig av antall ankomster her til lands, som innstillingen ser ut til å antyde, eller er den styrt av behovene der ute?

Nødhjelpen til land i Midtøsten og Afrika og, bidrag til mekanismene som skal stoppe folk fra å reise ut av disse områdene skjuler seg nemlig inne i tallene på bidrag til nærområdene nevnt over. Det avgjørende her er altså ikke hvor mange som kommer hit, eller hvor mye vi gir til næromåder, men hvordan vi gir, til hva og hvem. For at solidaritetspotten skal være solidarisk må den se på flyktningenes behov, ikke våre.

Mening

Det er en tilsnikelse å bruke ordet solidaritet om en ytterligere binding av midler som gis over bistandsbudsjettet

Maren Sæbø

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 16.10.2018 11.07.20 Sist oppdatert: 16.10.2018 11.07.20