Angrepet på Redd Barnas kontor i Jalalabad i Afghanistan, onsdag morgen for to uker siden, var voldsomt og blodig. Men dessverre ikke unikt. Etter angrepet blir den ødelagte bygningen inspisert.

Foto: NTB scanpix

De risikerer sitt liv….da må ledere ta ansvar

UTSYN: Modige enkeltpersoner tar stor risiko hver eneste dag. Modige politiske ledere må følge deres eksempel og tørre å finne nye løsninger i en ny tid. Selv om de globale institusjonene ikke er fullkomne, trenger vi mer - ikke mindre - samarbeid over landegrensene.

Av Line Hegna Sist oppdatert: 08.02.2018

Det er en onsdag morgen for to uker siden. Arbeidsdagen har akkurat begynt.

De hilser på vaktene på vei inn porten, snakker litt med de andre som er innom kjøkkenet for å hente seg en kopp te, finner pulten og skrur på pc-en. Så går de mentalt gjennom dagen: «Skrive ferdig rapporten fra skoleprosjektet før lunsj, møte noen lokale ledere i ettermiddag.» Fortsatt er ikke den treige maskinen kommet på nett.

Så smeller det. En bil har kjørt inn i porten. En selvmordsbomber utløser bomben han bærer. Bevæpnede angripere stormer inn i kontorene.  

Ti timer senere er det over. Fire er blitt drept Mohammed Asif Ghazi, Sayed Omar Sadat, Samiullah Sadiq og Fawad Ahmed Ahadi. Resten har berget livet gjennom å forskanse seg i et trygt rom, til de blir reddet ut av opprørsstyrkene.  

 

Angrepet var ikke unikt

Angrepet på Redd Barnas kontor i Jalalabad i Afghanistan, onsdag morgen for to uker siden, var voldsomt og blodig. Men dessverre ikke unikt. Ifølge konsulentgruppen Humanitarian Outcomes, som gir ut The Aid Workers Security Report, har angrep på hjelpearbeidere sakte men sikkert økt de siste ti årene. I 2017-rapporten går det fram at det i 2016 ble gjennomført 158 store angrep på hjelpearbeidere. 101 er drept, 98 er skadd og 89 er kidnappet.  

Samtidig blir aktivister og menneskerettighetsforkjempere truet og drept over hele verden. I Honduras, i Bangladesh, Tyrkia, Colombia, Phillippinene, Syria, India, Mexico, Malta. I mange flere land. Listen er lang. 

I en tid hvor vi står overfor enorme globale utfordringer, blir de som jobber på bakken med å gjøre godt, angrepsmål for de som har andre interesser.  

 

Behov for modige mennesker

I Jalalabad er det mer behov enn noensinne for modige mennesker, som jobber for å innfri grunnleggende menneskerettigheter. Regionen, som grenser til Pakistan, har økt befolkningen med 700 000 mennesker de siste månedene. De forventer å ta imot over to millioner i ukene som kommer. De nyankomne er slitne og fattige afghanske flyktninger som i årevis har levd i kummerlige kår i Pakistan. Noen så lenge som i 40 år. Nå har de blitt offer i en maktkamp mellom USA og Pakistan. De har mistet flyktningstatusen sin og fått kort varsel på å forlate landet. De må tilbake til hjemlandet hvor det råder alt annet enn fred og framgang.  

I Norge, et av verdens fredeligste og rikeste land, er det politisk flertall for å fortsette å returnere asylsøkere med avslag tilbake til et av verdens farligste og fattigste land. Situasjonen i Afghanistan har blitt verre de siste årene, men de norske retningslinjene har blitt endret, slik at det skal mer til for å få opphold og mindre til for å bli sendt ut.   

 

Over havet i skrøpelige båter

Over Middelhavet fortsetter de skrøpelige båtene å komme. Til tross for effektive avtaler mellom EU-land, Tyrkia og Libya, som setter en stopper for svært mange. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, kom over 170 000 mennesker over havet i fjor. Mer enn 3000 druknet på veien. Tallet er antakelig høyere. Så langt i år, har 221 mennesker druknet. Selv om murene som omringer Europa bygges høyere og høyere, fortsetter folk å komme. Ikke nødvendigvis fordi det som venter er så forlokkende, men fordi det de reiser fra - krig, konflikt, klimaendringer og fattigdom - dytter sterkere enn murene stenger.    

Myanmar har drevet over 680 000 mennesker på flukt over grensen til Bangladesh de siste månedene. Bangladesh er naturlig nok overveldet. De er selv et av verdens fattigste land og redde for å få en stor permanent flyktningbefolkning. Men mens de to landenes myndigheter forhandler om rohingyaenes retur, fortsetter desperate mennesker å komme over grensa på flukt fra grusomme overgrep.   

Imens fortsetter Trump arbeidet med å innfri et av sine viktigste valgløfter – en mur mot Mexico. Latin-Amerika skal effektivt stenges ute. Den amerikanske drømmen skal ikke lenger gjelde for fattige latinamerikanere. Amerikansk diplomati ligger også nede. Støtten til FN kuttes, presidenten skjeller ut på twitter framfor å sette seg ned for å snakke.  Samantha Powers, Obamas FN-ambassadør, sier i et intervju med The Guardian at det ikke akkurat er slik at hun sliter med å forstå den diplomatiske linjen til denne administrasjonen. «De bedriver ikke diplomati,» sier hun.  

 

Grenseløse problemer

De store problemene vi står overfor globalt i dag, er grenseløse. Stormaktene fører kriger «by proxy» - det vil si kriger per stedfortreder. Vanlige mennesker blir offer for politiske beslutninger som ikke handler om å forsvare befolkningens rettigheter, men forsvar av nasjonale og økonomiske interesser. Ofte for en liten elite. Penger og våpen flyter lett over landegrenser, mens murer stopper mennesker.  

Disse problemene kan ikke løses innenfor nasjonalstatens grenser. Løsningene må være grenseoverskridende, og de må være nyskapende. Vi trenger mer, ikke mindre internasjonalt samarbeid. De multilaterale organisasjonene er viktigere enn noensinne. Ikke fordi de er perfekte, men fordi de er det beste vi har. Med normer og konvensjoner som gir oss et sikkerhetsnett når verden brenner.  

«FN ble ikke skapt for å ta oss til himmelen, men for å redde oss fra helvete», sa FNs tidligere generalsekretær Dag Hammarskjöld. De globale institusjonenes ufullkommenhet må ikke brukes som et argument til å omgå dem. Vi må derimot gripe muligheten til å gjøre dem til det beste de kan være.  

Det skal være trygt å gå på jobb på et organisasjonskontor i Jalalabad. De som jobber der skal kjenne at de har den støtten og beskyttelsen som ligger i at verdens mektigste hver dag snur alle steiner for å finne felles løsninger for en tryggere framtid.  

 

 

Mening

De multilaterale organisasjonene er viktigere enn noensinne. Ikke fordi de er perfekte, men fordi de er det beste vi har.

Line Hegna

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.02.2018 07.05.10 Sist oppdatert: 08.02.2018 07.05.11