Qatar arbeidere

Fremmedarbeidere fra India og Bangladesh i arbeid like ved Khalifa Stadion i Doha i Qatar. Forholdene for arbeiderne som bygger arenaer for neste fotball-VM har blitt kraftig kritisert.

Foto: Andreas Gebert / dpa / NTB scanpix

Ostepop og VM-kos fra helvete

UTSYN: Hei, unnskyld at jeg forstyrrer, men la meg bare få ødelegge gleden over fotball-VM et lite øyeblikk.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 05.07.2018

For i år ble det nemlig plutselig litt vanskeligere å juble når foten til Harry Kane planter ballen i mål. Og her er grunnen;

For tre år siden var jeg i Qatar. Der møtte jeg to menn som jobbet i skjul for å avsløre forholdene for arbeiderne som bygger alt som skal bygges til VM som holdes der i 2022. Rahul og Kamal (som de ikke egentlig het) hadde selv jobbet som bygningsarbeidere i Qatar i mange år. Jobben de gjorde nå var med livet som innsats. Ble de avslørt er det umulig å vite, men ikke umulig å tenke seg, hva Qatars myndigheter ville gjort med dem.

På mobilene sine viste de meg bilder av hvordan boforholdene til arbeiderne så ut fra innsiden: Stuet sammen på skitne madrasser lå de på gulvet tett i tett, 14 mann på en kokeplate, opptil 70 mann på en do.

Rahul og Kamal fikk vitnesbyrd om hvordan hverdagen artet seg for en fremmedarbeider i det lille kongeriket. Det var mange historier; om arbeid på stillaser i nådeløs sol (dagtemperaturen kan komme opp i 50 grader). Om menn som ikke har sett familiene sine på mange år. Om arbeidsgivere som inndrar passene så arbeiderne ikke kan forlate landet uten tillatelse. Ordningen gjør arbeiderne til fanger og gir sjefen enorm makt. Han kan presse deg til å jobbe for lavere lønn enn lovet eller til å jobbe lenger enn kontrakten tilsier.

«En mann fortalte oss at kona lå for døden. Han ville reise hjem, men arbeidsgiveren nektet fordi han hadde et år igjen av kontrakten. Uten passet kunne han ikke komme seg ut av landet. Han rakk aldri å se kona igjen,» fortalte Rahul og Kamal.

«Det hender folk dør i sengene sine. Sjefene kaller det «hjerteinfarkt», men det sier de uansett hva årsaken er. Arbeiderne er bare forsikret når de er på bygningsanlegget, så familiene til de som dør i arbeidsleirene får ingenting,» fortalte de videre.

 

Moderne slavearbeid

Arbeiderne kommer fra India, fra Nepal, Bangladesh, Pakistan, Filippinene og Ghana. I Qatar er 80 prosent av befolkningen utenlandske arbeidere. De jobber skift på VM-anleggene – 24 timer i døgnet hamres og skrus det for å få alt ferdig i tide.

Myndighetene har fått hard kritikk for å tillate slavearbeid på fotballanleggene. Lønnen er helt nede i fire kroner timen. Faktisk får du lønn ut fra hvilken nasjonalitet du har – god gammeldags rasisme altså. Pakistanere er mest verdt, bangladeshere minst.

Jeg reiste selv til områdene hvor arbeiderne bodde. Bygningene lå gode 40 minutters kjøretur utenfor hovedstaden. Midt i ingenmannsland; ingen butikker, ikke et sted å få seg en kaffe eller brus, ingenting, ja ikke en gang et tre å sette seg under for å få et avbrekk.

Qatar er en ørken. Mennene jeg møtte kalte det arbeidsleir. Det var ingen transportmuligheter for å komme seg ut derfra for en stakket stund. Den eneste bussen som gikk, var den som fraktet dem til anleggene. Det går ikke an å forstå plasseringen av arbeiderne på noen annen måte enn at de ikke var ønsket blant resten av Qatars innbyggere.

Jeg kunne nevnt så mye mer av det de fortalte meg for å forsøke å fortelle hvor riv ruskende vilt dette er. Men la meg i hvert fall ta med dette; Den internasjonale arbeiderorganisasjonen ITUC hevder at 4000 arbeidere vil dø før VM er i gang. Rundt 2000 har allerede dødd. På hvilken måte er dette greit?

 

En real sports-vask

Russland er ikke Qatar. Men Russland er jo heller ikke kjent for å bekymre seg for mye om menneskerettigheter. Selv med hele verdens øyne på seg under Vinter-OL, var ikke regimet flaue for å fengsle journalister og aktivister, tvangsflytte mennesker og det som verre er.

Nå er ikke FIFA alene ansvarlig for menneskerettigheter i Qatar og Russland. Men å tildele et land som tillater så grove menneskerettighetsbrudd å avholde VM – det har de ansvar for. Amnesty International er dessuten helt klare på at FIFA har et ansvar for situasjonen – fordi de har makten til å gjøre noe med det.

Ikke minst fordi land som Russland og Qatar bruker arrangementer som dette til å vaske sine hender rene: Lederne får tre inn på verdensscenen – ikke som undertrykkere – men som arrangører av folkefest, sport og ingeniørkunst. De får sole seg i gjenskinnet fra pokalene og ta i mot hele verdens applaus – når det de egentlig fortjener er krass kritikk.

Sportsvasking – kaller Amnesty dette.

Omtrent som når Oslo Lufthavn velger grønne planter og ren natur som interiørtema – så vi der inne i den luftige oasen skal glemme at CO2-utslippene fra nordmenns flytrafikk har mer enn fordoblet seg på 20 år. Grønnvasking kalles det.

 

Vekst i BNP, vekst i overgrep

Målet for norsk utviklingspolitikk er å redusere fattigdom og å fremme menneskerettigheter, sier regjeringen. Vår (ganske) nye utviklingsminister har vært veldig klar på at det ikke nødvendigvis er noen konflikt mellom de to. Han er også den fremste talspersonen for at det er næringsliv og arbeidsplasser som er veien til økonomisk fremgang for fattige land og folk.

I Qatar så jeg en voldsom økonomisk vekst, ingen tvil om det. Bare synd det er en vekst som kommer omtrent ingen til gode – i hvert fall ikke de rundt to millionene utenlandske arbeiderne som jobber i Qatar, de som trenger veksten mest.

Næringslivet er selvsagt en forutsetning for vekst. Men målet må være at den økonomiske veksten ikke også fører til en vekst i menneskerettighetsbrudd. Qatar er en stat som systematisk undertrykker menneskerettighetene. Likevel er det vanskelig å finne spor av kritikk fra den norske regjeringen. I stedet reiser kronprinsen vår ned og klipper snor til et nytt norsk aluminiumsanlegg – i et land som nekter arbeiderne å organisere seg. Det ligner ikke på måten vi har skapt vekst og velferd i Norge. Heller ikke kritikk av Russland har vi hørt mye til.

Noen positive nyheter skal også få plass: FIFA har i mange år nektet for at de overhodet har noe med menneskerettighetssituasjonen i vertslandene å gjøre. Men i 2016 la de til i sine retningslinjer at de skal respektere internasjonale menneskerettigheter og gjøre det de kan for at de ikke blir brutt. Organisasjonens president Giovanni Infantino har til og med sagt at FIFA må bruke sin innflytelse til å belyse menneskerettighetsbrudd med like stor besluttsomhet som de forfølger sine kommersielle interesser. I 2017 utvidet FIFA sin menneskerettighetspolicy ytterligere, og før VM i år har FIFA opprettet en klagemekanisme hvor aktivister og journalister kan rapportere inn overgrep, overvåkning og fengslinger. Det er lov å håpe det vil føre til noe.

 

Samvittighetens fjernkontroll

Men er det ikke rart, hvordan vi bare kan slå på skjermen, strekke henda i været og juble så ostepopen spruter – og vite at hundrevis av mennesker har dødd for moroa. Er samvittigheten virkelig så skjør at vi kan skru den av og på med fjernkontrollen?

Jeg er ikke noe bedre selv, jeg har sett noen kamper jeg. Men alt jeg ville var å fortelle historien til to modige mennesker jeg møtte for ikke så alt for lenge siden. To menn som jeg ikke kan skrive navnene på, men som fortalte meg hvordan livet var for menneskene på den andre siden av flatskjermen. Og kanskje, for et lite sekund, å få ødelegge gleden over fotball-VM. For jeg spurte Rahul og Kamal om de trodde fotballfans verden over bryr seg om arbeidsforholdene i Qatar:

– Vi tror publikum bryr seg, de er ikke bare opptatt av fotball, dere må bry dere.

Jeg håper ikke Rahul og Kamal tror for godt om oss.

 

Mening

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.07.2018 17.16.00 Sist oppdatert: 05.07.2018 17.16.01