Rundt 950.000 flyktninger, hovedsaklig fra Sør-Sudan befinner seg i leire og såkalte bosettinger nordvest i Uganda.

Foto: UN Photo/Amanda Voisard

Sprekker i Ugandas solskinnshistorie om flyktningmottak

UTSYN: De har for tiden tittelen «verdens beste land for flyktninger», de roses av Verdensbanken, EU og USA, men hvorfor er eksempelet Uganda så viktig for oss?

Av Maren Sæbø / Kampala Sist oppdatert: 14.03.2018

Uganda har nå verdens tredje største flyktningebefolkning, etter Tyrkia og Pakistan. Tallene er litt usikre men det dreier seg om mellom 1,2 og 1,4 millioner mennesker, de aller fleste, i overkant av en million, fra Sør-Sudan.

Rundt 950.000 av disse igjen befinner seg i leire og såkalte bosettinger hovedsakelig nordvest i landet. De med litt midler er å finne rundt hovedstaden Kampala. I tillegg til sørsudanere har Uganda i overkant av tohundretusen kongolesere fra det østre Kongo-Kinshasa, og mindre grupper fra blant annet Burundi og Somalia. Ugandas egen befolkning er på rundt 42 millioner.

 

Raskest voksende

De aller fleste sørsudanerne har ankommet etter kamper brøt ut i hovedstaden Juba i juli 2016. Det er nesten en million på nitten måneder. Dette var i samme periode den raskest voksende flyktningebefolkning i verden. Uganda har samtidig en svært raus politikk ovenfor flyktningene, de gis rett til sosiale tjenester, som utdanning og helse, og de er fri til å ta arbeid, og til å bevege seg hvor de vil. Det er denne kombinasjonen som har fått verdenssamfunnet til å rose det østafrikanske landet.

Det er flere grunner til denne politikken. For det første har mange av landets ledende politikere selv vært flyktninger, landet har også en lang historie med å huse flyktninger fra blant annet Rwanda og Kongo. For det andre trenger landets mangeårige president Yoweri Museveni den godviljen han kan få internasjonalt, alle den tid regimet hans stadig er under kritikk for sine autoritære tendenser.

 

Outsourcing

Men det er ikke bare Museveni som kan bruke historien om Uganda som et paradis for flyktninger. Fortellingen er nyttig i en verden der flere og flere land betakker seg for å ta imot flyktninger selv, og trenger en suksesshistorie et annet sted. Europeiske lands tendens mot outsourcing av flyktningeproblematikk, som gjennom EUs Emergency Trust Fund for Africa (EUTF) trenger eksempelet Uganda. Det er ikke bare i Norge det snakkes om «nærområder» eller å hjelpe dem der de er, ved roten til problemet så å si (Uganda er forøvrig ikke ved «roten», den ligger jo i konfliktene i Sør-Sudan og Østre Kongo).

Men dette er selvsagt ikke bare en solskinnshistorie. I ugandiske aviser rapporteres det stadig om spenninger mellom flyktninger og vertsbefolkningen. At flyktninger har fått tilgang på jord og utdanning avføder konflikt over land og studieplasser. Nordvest-Uganda, hvor flertallet av sørsudanerne befinner seg, var allerede en fattig del av landet, med begrensede ressurser. Videre er FN, som har hovedansvar for leirene i landet, som alltid underfinansiert. Flyktningene selv, hovedsakelig fra Equatoria sør i Sør-Sudan, tar med seg traumer og konflikter fra de siste par års krigshandlinger i dette området. De krigførende parters bruk av «etnisitetskortet» i Sør- Sudan, gjenspeiles i spenninger mellom folkegrupper også i leirene i Uganda. Flyktninger fra folkegruppen dinka har ikke noe å gjøre med dinkahardlinerne som har prustet på flammene i Juba, men de holdes allikevel ansvarlig av mange av de andre flyktningene som tilhører andre grupper. I noen av leirene har dette ført til sammenstøt. I verste fall kan konflikten i Sør-Sudan spre seg til Uganda.

 

Misbruk av midler

Videre rystes hele systemet som skal stå for mottak i Uganda nå av flere skandaler. FN og ugandiske myndigheter har satt i gang en etterforskning av det som kan være en av de største korrupsjonsskandalene det humanitære apparatet har opplevd noensinne. For øyeblikket etterforskes overrapportering av antall flyktninger, misbruk av midler og menneskehandel, både høyt og lavt i systemet. Fire personer ved statsministerens kontor har måtte forlate jobben.

Eksempelet Uganda har utløst mer penger og oppmerksomhet fra verdenssamfunnet, og det er bra. Men vårt behov for en solskinnshistorie om flyktningmottak, må ikke få oss til å overse problemene. FNs høykommissær for flyktningers operasjoner er fortsatt underfinansiert, i Uganda, men også i Kongo og Sør-Sudan. Konfliktene begge steder er heller ikke løst. Den siste tiden har antallet ankomster fra Sør-Sudan stabilisert seg på noen hundre om dagen, men nye spenninger i Kongo øker nå antallet ankomster til Uganda derfra. Verken i Sør-Sudan eller i østre Kongo er det noen snarlig løsning i sikte. Derfor trengs det fortsatt mer hjelp i Uganda.

Videre er det ikke slik at det å hjelpe «dem der de er» står i motsetning til å motta flere i for eksempel Norge. Det er helt nødvendig å avlaste nærområder, det er helt nødvendig å vise politisk vilje til å bidra med mer en nødhjelpsmidler. Det er bra at budsjettforhandlingene førte til en økning av antallet kvoteflyktninger i 2018, og det er bra at 700 av de 2120 Norge skal ta imot i år er kongolesere som for øyeblikket befinner seg i Uganda. Men antallet overføringsflyktninger er fortsatt lavt i forhold til det FN har bedt oss om å ta. Land som Norge fortsetter å legge mesteparten av byrden for den fortsatt flyktningkrisen i verden på land som Uganda. Sistnevnte har større problem med mottaket enn de kanskje har vært villig til å innrømme.

 

 

Mening

Vårt behov for en solskinnshistorie om flyktningmottak, må ikke få oss til å overse problemene.

Maren Sæbøe

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 14.03.2018 21.02.09 Sist oppdatert: 14.03.2018 21.02.10