Orangutang i et beskyttet ormådet på Borneo.

Hvilke fortellinger skal en bistandsorganisasjon som Regnskogfondet formidle om sitt arbeid? Det spør artikkelforfatteren. Bildet viser en orangutang som skal slippes ut i det fri på Borneo.

Foto: Ulet Ifansasti / NYT / NTB scanpix

Hva slags fortelling er kampen om regnskogen?

UTSYN: All bistand skaper historier, og ofte kan det fortelles ganske ulike historier som alle har mye sannhet i seg. Hvilke historier skal fortelles og få dominere?

Av Øyvind Eggen Sist oppdatert: 24.05.2018

Det offentlige ordskiftet preges av en dragkamp om hvorvidt bistand er historien om suksess eller fiasko, med mye overbevisning på hver side. Forskning preges på sin side av forskjellige konkurrerende fortellinger om bistand som ikke kan oppsummeres med suksess eller fiasko. Noe handler mer om Norge og det norske godhetsregimet enn om hva bistanden fører til i andre land, eller om utilsiktede effekter av bistand – uavhengig av om bistanden lykkes med sine hovedmål.

Bistandsorganisasjonene ser ikke ut til å trives så godt i disse dragkampene, kanskje fordi de vet at alle de ulike påstandene om bistand har litt sannhet i seg, det er vanskelig å være med i en dragkamp på begge sider samtidig. Norad har valgt sin egen vei, nemlig å underkommunisere bistandens betydning ved stadig å minne om at bistand bare er en del av det store bildet. Det er selvsagt også sant – men en litt pussig rolle å innta for landets fremste bistandsmiljø.

 

Dragkamp internt i bistandsorganisasjonene

Men internt i de fleste bistandsorganisasjoner foregår det andre dragkamper om hva slags fortelling om bistand som skal fortelles og få dominere. Den går ofte mellom avdelinger: De som jobber med innsamling vet hva slags fortellinger som gir god respons fra giverne, men folk som jobber med prosjekter i bistandsland er ofte ukomfortable med de samme fortellingene.

Lidende barn er en sikker vinner når man skal samle inn penger. Det ser også ut som om det lønner seg å presentere fattige folk som passive mottakere av bistand, særlig om det kan kobles til ditt fadderskap. Det er ikke noe usant i det – det finnes mange typer fattigfolk – men de som jobber mer direkte med bistandsprosjektene synes ofte ikke noe om at det skapes et slikt inntrykk av de som er tenkt å ha nytte av bistand. De fleste fattige er jo slett ikke passive, men viser ofte imponerende handlekraft i møtet med fattigdom.

Denne diskusjonen blir nærmest et moralspørsmål i (og mellom) bistandsorganisasjoner: Er det greit å fremstille fattige på en måte som er misvisende og kanskje lite respektfull, når man vet at nettopp slike framstillinger gir mer penger som skal brukes til å hjelpe dem? Det kan også bli et spørsmål om respekt for bistand som fag. Bistandsarbeidere har sin yrkesstolthet og kan føle seg nedvurdert om deres egne kolleger framstiller deres fag som om det handler om å dele ut gaver til fattige.

 

Globale budskap kan være vanskelige å "selge"

Folk i bistandsorganisasjonene som jobber med politiske spørsmål vil på sin side kanskje ønske å sette bistand inn i et større bilde som handler om globale, strukturelle spørsmål, der bistand av og til kan utgjøre avgjørende forskjell. Også det kan bli oppfattet som en nedvurdering av bistanden hos de som jobber mest med bistand på lokalt plan.

Innsamlingsavdelingene sliter på sin side med å selge slike «globale» budskap. Det kan vanskelig trigge følelser som danner grunnlag for engasjement på den måte som historiene om enkeltpersoner gjør.

Og sånn går nå dagene, i en stadig organisatorisk dragkamp.

 

Hvordan skal historien om å redde regnskog være?

I min nye jobb som leder av Regnskogfondet har jeg privilegiet å kunne velge mellom mange ulike fortellinger om vårt arbeid. De er sanne, men svært forskjellige. Hva som er «riktig» fortelling, er avhengig av mange ulike hensyn. Det kan være hva slags inntrykk vi synes det er viktig at folk har av kampen om regnskogen, hva vil oppnå overfor ulike målgrupper for kommunikasjon, eller hva vi selv har lyst å fortelle fordi vi selv er sterkt engasjert i det og er stolte av våre resultater.

Det blir også et spørsmål om hvem vi skal ta mest hensyn til. Vi ansatte er for eksempel veldig stolte av å gi viktige bidrag til hele klodens framtid ved å ivareta biologisk mangfold og stanse klimaendringer, og vi er ikke mer interessert i søte dyr enn folk flest.

Men giverne våre ser ut til å respondere mye mer på et bilde av en orangutang som har mistet hjemmet sitt, enn en påminning om hvordan regnskogen bremser klimaendringer. Ikke fordi giverne er uinteressert i regnskogens globale betydning, men fordi innsamlingsarbeid skjer ved å spille på andre menneskelige reflekser enn de som trigges av lange resonnementene om globale sammenhenger.

 

Bruker ikke kroppsmaling til daglig

Om vi derimot skulle ha tatt mål av oss til å formidle de lokale perspektivene, ville det verken vært klimaendringer eller søte dyr. Våre målgrupper, folk som bor i skogene, er kanskje ikke spesielt interessert i verken globale spørsmål eller søte dyr, men svært opptatt av rettigheter til ressursene de forvalter. Det er hva kampen om regnskogen oftest handler om i hverdagen, men ikke lett å kommunisere her hjemme.

Vi har riktignok en enklere jobb enn andre bistandsorganisasjoner når det gjelder noen av de vanligste dilemmaene knyttet til «de lokale». Lidende barn er ikke vår greie, og våre målgrupper – folk som lever i og av regnskog – er noen tøffinger som er klin umulig å framstille som passive hjelpemottakere. Men også vi må vurdere hvordan vi skal presentere våre målgrupper. De kan framstilles både som eksotiske raringer – kall dem gjerne «halvnakne villmenn» – og som mennesker som langt på vei ligner på oss, bare med en helt annen hverdag.

Her må det nok innrømmes at vi er en smule ubalansert: Vi liker å vise bilder fra eksotiske steder, folk og skikker. Det er korrekt og respektfullt fremstilt, men det gjelder bare et mindretall av alle de som bor i skogen. Folk flest, også i regnskogen, bruker oftere t-skjorte enn kroppsmaling til hverdags.

 

Apokalypse eller feiring av resultater?

Vi står også overfor et valg om hva slags «stemning» vi skal skape rundt det å redde regnskog. Det er lett å komme i apokalypsehumør når man ser hvor raskt verdens regnskoger raseres. Samtidig går det knapt en måned uten at vi og våre partnere vinner store seire som redder lokalsamfunn og kan ha global betydning i århundrer framover.

Begge deler er sant, men stemningsskifter er vanskeligere å kommunisere. Når vi stadig ber om mer støtte fra folk, lurer de kanskje på om vi ikke får til noe med alle midlene vi allerede har, og når vi formidler seire kan det virke som om jobben allerede er gjort.

Vi kan dessuten velge om vi vil formidle konflikt eller harmoni. Kampen for regnskogen kan presenteres som et harmonisk, internasjonalt samarbeid der nasjonale miljø- og rettighetsorganisasjoner samarbeider med folk som bor i skogen, støttet av vestlige givere og med forankring i internasjonale konvensjoner. Men det er også en kamp på liv og død. Regnskogen er også et nærmest lovløst åsted for intens kamp mellom folk som bor der og folk som ønsker å utnytte ressursene. I den kampen blir folk blir drept omtrent hver uke, og tusenvis mister sitt livsgrunnlag og tvinges til å flytte. Ikke akkurat det gladbudskapet vi gjerne vil dele med giverne våre, selv om også slike historier kan mobilisere støttespillere.

 

«Du er en del av problemet»

Enda mer komplisert blir det når vi forteller nordmenn at de er en del av problemet. For tiden forteller vi folk at om de fyller diesel fra Esso eller Shell, bidrar de til å ødelegge regnskogen. Og vi tar kanskje sommeridyllen fra noen ved å si at hagemøblene deres kan være laget av ødelagt regnskog. Det er viktige budskap som mange er svært engasjert i. Samtidig føler jeg litt på at det kanskje er litt dårlig gjort å gi folk dårlig samvittighet når de stort sett har handlet i god tro, og tross alt utgjør en svært liten del av problemet? I kommunikasjonsarbeidet er det uansett effektivt, for det etablerer en forbindelse mellom vårt arbeid og hverdagen til folk i Norge.

Om du følger med på våre hjemmesider eller medieutspill, vil du se litt av alle disse «fortellingene» om bistand. Alle er sanne, og de kan brukes til forskjellige formål. Men hver gang vi utformer et budskap, ofte med vekt på helt bestemte strategiske formål i en kampanje eller et medieutspill, bidrar vi også til å forme nordmenns generelle bilde av hva kampen om regnskogen handler om. Summen av en masse enkeltbudskap blir til et samlet inntrykk. Det er nyttig å reflektere over, både for oss og for en del andre bistandsorganisasjoner som har en dominerende rolle i et bestemt fagfelt. Da er vi ikke bare en leverandør av resultater i andre land, men har også påtatt oss en rolle innen folkeopplysning i Norge, som vi må ta vårt medansvar for.

 

Treffer vi riktig?

Om vi treffer riktig på det samlede inntrykk av hva kampen for regnskogen handler om, vet jeg ikke. Ærlig talt er jeg faktisk usikker på om det er viktig hvorvidt folk assosierer regnskog til utrydningstruede dyr, eksotiske levevis, globale klimaspørsmål eller dårlig samvittighet.

Hva synes du? Treffer vi godt? Hva slags fortelling skal vi fortelle om kampen om regnskogen? Betyr det noe? Bruk kommentarfeltet!

Mening

Folk flest, også i regnskogen, bruker oftere t-skjorte enn kroppsmaling til hverdags.

Øyvind Eggen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 24.05.2018 14.16.02 Sist oppdatert: 24.05.2018 14.16.03

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.