Luftvernskyts i Damaskus 14. april 2018.

Antiluftraketter lyser opp Syrias hovedstad Damaskus under det vestlige angrepet på mål i Syria 14. april i år. Angrepet fra USA og andre land kom som en reaksjon på påstått bruk av kjemiske våpen mot sivile i Douma.

Foto: Hassan Ammar / AP Photo / NTB scanpix

Den kalde krigens hotline Moskva-Washington fungerer fortsatt

UTSYN: I Syriakrigen har de to stormaktene som er militært mest aktive globalt – Russland og USA – soldater aktive på samme slagmark. Det er første gang etter andre verdenskrig, og det er farlig. Samtidig ser vi at den kalde krigens såkalte «hotline», direktelinjen mellom Moskva og Washington, er i funksjon.

Av Kristian Berg Harpviken Sist oppdatert: 20.04.2018

 Dette er kanskje det aller viktigste ved den vestlige militære reaksjonen den 14. april på bruken av kjemiske våpen i Douma en uke tidligere: Russland og USA klarte å forhindre at konflikten dem imellom ble opptrappet.

I et norsk perspektiv er dette viktig. Syriakonflikten er vår tids største humanitære katastrofe, og i seg selv en svært kompleks krig med en mengde aktører, både syriske, fra regionen, og utenfra. Men konfrontasjonen mellom Russland og USA, der de direkte støtter forskjellige sider i striden, kan også ha implikasjoner for Norges forhold til stormaktene, til syvende og sist for egen sikkerhet. Dermed er det godt nytt for Norge at mekanismene for å forhindre opptrapping fungerer.

Det hersker liten tvil om at den vestlige reaksjonen utfordrer folkeretten. Ingen av de etablerte nøklene for væpnet angrep på et annet lands territorium er til stede. Når den norske regjeringen uttrykker ‘forståelse’ for angrepet, uten ytterligere å diskutere de folkerettslige implikasjonene som man ellers legger så stor vekt på, så reflekterer det at man opplever seg som svært sårbare i grenseflaten mellom et mer utagerende Russland og et mindre forutsigbart USA.

 

«Hotline» etablert under den kalde krigen

Direktelinjen mellom Moskva og Washington ble etablert i 1963, mens den kalde krigen var på sitt mest intense. Det var året etter Cuba-krisen, der Sovjetunionen trakk tilbake sine mellomdistanseraketter fra øya, etter omfattende hemmelige forhandlinger mellom de to motpartene, med amerikanske trusler om å bruke militærmakt som bakteppe.

Etter dette var det mange som tok til orde for å etablere en såkalt «hotline» for raskt å kunne oppklare misforståelser og håndtere sikkerhetskriser. En av inspiratorene var spillteoretikeren, strategitenkeren og nobelprisvinneren Thomas Schelling, som døde 95 år gammel i desember 2016.

Direktelinjen har gjerne blitt billedliggjort som en direkte telefonlinje, med røde telefoner på kontoret til hver av de to presidentene. I realiteten var linjen aldri telefonisk. Kommunikasjonen måtte være skriftlig, den ble dekryptert og oversatt hos mottager. Som en særnorsk kuriositet: kryptografiutstyret var levert av Standard Telefon og Kabelfabrikk.

 

Begrenset amerikansk angrep

Det er mye vi ikke vet om dialogen mellom de to stormaktene i oppløpet til angrepet på syriske installasjoner. Diplomatiet foregikk neppe på direktelinjen. Derimot kan de røde telefonene, som altså aldri fantes i virkeligheten, tjene som en metafor for de kanalene som muliggjorde dialog. Det amerikanske angrepet var relativt begrenset, og det ble planlagt og gjennomført slik at man ikke rammet det syriske regimets støttespillere (Russland og Iran). Den offentlige reaksjonen fra Moskva var høylytt, men implisitt skinte det også igjennom at man var fornøyd med at angrepet var så begrenset, og at man ikke ønsket å respondere militært.

I Washington var det ikke en selvfølge at det ble slik. Sterke krefter innen regjeringen, inkludert President Trump selv, skal ha tatt til orde for en mer omfattende respons. Presidenten etterforskes for mulig samrøre med Russland i valgkampen, og er under et enormt press, som lett kan bidra til at både han og andre rundt ham tenker at det blir ekstra viktig å vise vilje til å slå med storslegga i alle forhold som har med Russland å gjøre.

Planleggingen av rakettangrepet fant sted samtidig som det var omfattende endringer i kretsen rundt Trump, med ny sikkerhetsrådgiver på plass og ny utenriksminister nominert. Begge de to utgående, McMaster og Tillerson, ble regnet som relativt moderate og som forkjempere for å prøve diplomatiet først, mens de to inngående, Bolton og Pompeo, er kjent som konfronterende og med stor vilje til å ty til militærmakten. Observatører i Washington peker på forsvarsministeren, Mattis, som en som argumenterte for en begrenset reaksjon i Syria, og viktigere, for å sikre russisk forståelse gjennom dialog. Slik ble det denne gangen, men samtidig er det opplagt at konklusjonen kan bli en annen ved neste korsvei.

Den amerikanske væpnede responsen var ventet, men det gikk lengre tid før angrepet kom enn mange hadde fryktet. Man tok seg tid til å avklare forventninger mellom stormaktene. Samtidig kunne man gjerne tatt seg bedre tid. Det at angrepet kom før man hadde noen uavhengig dokumentasjon på hva som hadde skjedd og hvem som sto bak er et stort problem, og ville være det også om reaksjonen i seg selv kunne forsvares folkerettslig.

Men i en tid der vi omgis av alternative sannheter og falske nyheter, så er det viktigere enn noensinne at legitimitet sikres gjennom et mest mulig etterrettelig kunnskapsgrunnlag. Det holder ikke, spesielt ikke i Damaskus, Moskva eller Teheran, å si at vi kan stole på USA. Og, med intervensjonene i Irak og Libya nokså friskt i minne, så er det klart at en slik tillit er det heller ikke noe grunnlag for. Rakettangrep uten bevis setter en farlig presedens.

 

Risiko for misforståelser og opptrapping

For krigen i Syria er det neppe noe godt nytt i noe av dette. President Assad, som er ansvarlig for ubegripelige forbrytelser mot sitt eget folk, har nå fått kontroll over de strategisk og økonomisk viktigste områdene i landet, og krigen går inn i en ny fase. IS har mistet territoriell kontroll, men vil høyst sannsynlig bli en faktor også fremover. De andre opprørsgruppene slåss videre, men er uenige om mye seg imellom.

Spenningen mellom regionale makter tiltar, og mye av det spiller seg også ut på den syriske slagmarken. Alt dette betyr store muligheter for misforståelser, for uønskede konfrontasjoner, for situasjoner der aktørene ikke ser noen andre alternativer enn de som medfører opptrapping.

Derfor er det rommet for dialog som finnes, og som USA og Russland brukte for å forhindre noe langt verre i oppløpet til USAs rakettangrep, så viktig å lære av. La oss håpe at stormaktene klarer å opprettholde det rommet, å utvide det, og at andre makter lærer av eksemplet.

Mening

I Syriakrigen har de to stormaktene som er militært mest aktive globalt – Russland og USA – soldater aktive på samme slagmark.

Kristian Berg Harpviken

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 20.04.2018 10.41.01 Sist oppdatert: 20.04.2018 10.41.02