Migranter fra Honduras hviler seg foran et senter for migranter i Guatemala

Guatemala og flere av de andre landene i Mellom-Amerika har store ulikheter mellom fattig og rik. Bildet viser migranter fra nabolandet Honduras som hviler seg foran et migrantsenter i hovedstaden Guatemala by. Jeg har ennå til gode å møte noen som har vært i Latin-Amerika uten at ulikheten har gjort stort inntrykk, skriver artikkelforfatteren. Foto: Esteban Biba / EPA / NTB scanpix

Når ulikheten biter seg fast

UTSYN: Ulikhet er et menneskeskapt problem. Derfor er det også mulig å gjøre noe med den – men det krever politisk vilje og prioritering. Vil vi nok?

Av Beate Thoresen Sist oppdatert: 20.12.2018

Global ulikhet skal reduseres. Verdenssamfunnet satt seg det som mål og regjeringer har forpliktet seg. Ingen skal utelates og ulikheten skal ned. Men trenden ser ut til å gå i motsatt retning. Fortsetter vi den veien, vil både land og verdenssamfunnet som kollektiv bli stadig mer splittet. Jo mer rotfestet ulikheten er, jo vanskeligere er det å gjøre noe med den.

For ulikhet har en tendens til å bite seg fast, enten den skyldes økonomi eller diskriminering. I løpet av året har jeg besøkt to av verdens mest ulike land; Guatemala og Sør-Afrika. På en reise nord i Guatemala ble jeg fortalt at de flotte steinbruene vi kjørte over var bygd med tvangsarbeid, som i mange år var legalisert. Dette ble gjort ved at det var lovpålagt å jobbe med veibygging uten betaling. Det var naturligvis ikke alle som ble pålagt tjenesten og de fleste var urfolk.

Samtidig bidro loven om lediggang til å tvinge folk til å jobbe på storgodsene og skaffet dem dermed billig arbeidskraft. Slike systemer opprettholdt ulikheten og la grunnlaget for at Guatemala fortsatt er blant de ti landene i verden med mest ulikhet, i inntekt og formue, mellom kvinner og menn og mellom urfolk og andre. I dette mellominntektslandet er over 50 % av befolkningen fattige og sult er faktisk utbredt.

 

Antallet sultne øker, tross økonomisk vekst

Det graverende er at tallet på sultne øker på tross av økonomisk vekst. Mange jobber fortsatt på storgodsene deler av året og lønna er fortsatt dårlig. Men enda flere forsøker seg på den farlige veien mot USA som migranter, i håp om å krysse grensa og skaffe seg bedre betalt arbeid. Det kunne vært annerledes, men ulikheten beit seg fast og makten er fortsatt konsentrert i en liten gruppe.

Jeg har ennå til gode å møte noen som har vært i Latin-Amerika uten at ulikheten gjør et dypt inntrykk. Nesten alle er enige i at ulikhet er et problem på kontinentet, og at det ikke bare er et fattigdomsproblem, men et spørsmål om fordeling. Det samme er åpenbart i andre land med ekstrem høy ulikhet, som for eksempel Sør-Afrika. Apartheid henger fortsatt i veggene på tross av at det er over 20 år siden systemet ble avviklet. Siden da har ulikheten økt, ikke gått ned.

 

Folkelige organisasjoner trenger allierte

Reduksjon av ulikhet oppnås ikke med et pennestrøk. Det krever stor grad av politisk prioritering og tydelige strategier. Problemet er bare at de som har politisk innflytelse gjerne ikke ønsker å endre på systemet de tjener godt på. Dermed blir ethvert tiltak for mer rettferdig fordeling konfliktfylt, slik vi for eksempel har sett det gjennom år med forsøk i Latin-Amerika.

Det er vanskelig å se for seg at vi får til endringer uten at det store flertallet som taper på den skjeve fordelingen får mer innflytelse. Den gamle historien om at vi ikke skal gi folk fisk, men lære dem å fiske, må byttes ut med at vi må støtte folk i å organisere seg for å kunne ta mer kontroll over ressurser, kreve bedre lønninger og bedre systemer som sørger for en større grad av omfordeling.

De folkelige organisasjonene trenger allierte og de trenger kapasitet til å forhandle, mobilisere, og kreve bedre representasjon i politiske systemer. I dagens systemer ligger ofte de politiske preferansene til valgte representanter nærmere de rike enn de fattige borgerne, og regjeringene er mer lydhøre for rike borgeres preferanser. For å motvirke dette må de som ikke har sterke økonomiske muskler organisere seg og kreve at også deres interesser blir ivaretatt.

Det er derfor spesielt bekymringsfullt at retten og muligheten til å organisere seg strammes inn i så mange land. Jeg må innrømme at slik situasjonen ser ut nå, så står vi overfor noen tøffe år framover. Hvordan skal vi bekjempe ulikhet i en situasjon der rettigheter trekkes tilbake, staten har tatt fram sparekniven og private selskaper konsentrerer mer av rikdommen?

Det er heller ikke slik at ansvaret for skjevfordelingen i det enkelte land kan legges fullt og helt på nasjonale myndigheter. I vår globaliserte verden er et lands politikk i stor grad påvirket av andre, og da er det særlig næringsinteresser som er rådende. Men de som ønsker en mer rettferdig fordeling kunne også godt trenge litt drahjelp internasjonalt.

Da er det synd at det ikke er målet om reduksjon av ulikhet som prioriteres i den norske utviklingspolitikken, selv om nettopp Norge skulle ha verdens beste forutsetninger og legitimitet til å snakke om fordelene ved et samfunn med lav ulikhet og hva som er viktig for å få det til.

 

Et anstendig arbeidsliv kommer ikke av seg selv

En av de store satsingene i norsk utviklingspolitikk er næringsutvikling og jobbskaping, og arbeidslivet er jo en sentral arena for fordeling av ressurser. I forslaget til statsbudsjettet for 2019 sies det at «Norges innsats for å bidra til nye jobber har to mål: For det første må det bli tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland. Det er behov for gode og forutsigbare rammebetingelser for privat sektor. For det andre må de utviklingspolitiske virkemidlene innrettes slik at bedriftenes investeringer bidrar til størst mulig utviklingseffekter og inkluderende vekst.»

Det er bra, men det er et problem at tiltakene som prioriteres utelukkende fokuserer på å få gode lover, regler og forutsigbare rammevilkår for bedriftene, ikke på hvordan veksten skal bli inkluderende. I dag er det ifølge ILO over 300 millioner personer i utviklingsland som er arbeidende fattige. Det vil si at de jobber, men tjener mindre enn 2 dollar dagen. I tillegg må vi ta hensyn til at det er et stort gap mellom kvinner og menn, der kvinner tjener langt mindre. 82 % av kvinner i utviklingsland var i sårbare jobber i 2017, mot 72 % av menn. Altfor høye tall, begge deler. Jobbskaping er uten tvil viktig, men vi trenger en plan for hvordan dette skal bidra til at de som arbeider får anstendige lønninger og et anstendig arbeidsliv. Dette skjer ikke av seg selv.

Vi får ikke reduksjon av ulikhet uten at vi gjør noe med strukturene og mekanismene som opprettholder og reproduserer ulikheten. Den voksende ulikheten er en av vår tids største utfordringer og derfor må dette perspektivet være med i alle satsinger, og ha forrang over hensyn til de allerede rike og mektige. Hvis ikke gjør vi oss selv en bjørnetjeneste og forsterker skjevfordelinger som vil føre til store splittelser og uro i årene som kommer.

Mening

Mange jobber fortsatt på storgodsene deler av året og lønna er fortsatt dårlig. Men enda flere forsøker seg på den farlige veien mot USA som migranter, i håp om å krysse grensa og skaffe seg bedre betalt arbeid.

Beate Thoresen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow:  Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 20.12.2018 08.09.24 Sist oppdatert: 20.12.2018 08.09.24