Seremoni til minne om Berta Caceres.

En kvinne tenner et lys foran bildet av den myrdede honduranske aktivisten Berta Cáceres i forbindelse med en pågående rettsak mot flere menn som er mistenkt for drapet. Cáceres, som ble drept i 2016, var en forkjemper for urfolks rettigheter. Takket være det iherdige arbeidet til organisasjoner i Honduras, kan kanskje de skyldige bli dømt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Fernando Antonio / AP Photo / NTB scanpix

Grepet om organisasjonene strammes inn

UTSYN: Det har blitt vanskeligere å organisere seg. Nye lover innebærer innstramming og aktivister møtes med vold.

Av Beate Thoresen Sist oppdatert: 09.10.2018

I land etter land strammes grepet til. Bare i juni fikk jeg meldinger om fire drap på medlemmer i Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner, og om arrestasjon av en leder. I Guatemala ble 11 sosiale ledere drept mellom mai og juli i år. Hittil i 2018 har over 100 sosiale ledere blitt drept i Colombia. Drap er det ekstreme utslaget av tilstrammingen av handlingsrommet for organisasjonslivet, men den har også mange andre utslag.

Man får fort en følelse av maktesløshet når man hører om slike drap. Det er som det aldri tar slutt, og straffefriheten i slike saker er nærmest total.

Takket være det iherdige arbeidet til organisasjoner i Honduras, og stor internasjonal oppmerksomhet, kan kanskje de skyldige i drapet på Berta Cáceres bli dømt. I denne saken, som så mange andre, hevdet myndighetene at motivet for drapet ikke var hennes rolle som frontfigur for urfolksorganisasjonen COPINH eller dennes kamp mot utbygging av vannkraft på territoriet deres. Kjærlighetsdrama ble nevnt. I andre tilfeller sies det at det er vanlig kriminalitet, narkobander eller andre ting som ikke har noe med organisasjonslivet å gjøre. Det er ikke alltid lett å påvise hva som har skjedd. Drapet på Berta Cáceres var ikke et kjærlighetsdrap. De som sitter på tiltalebenken nå når rettsaken i Honduras er i gang, er representanter for selskapet som skulle bygge ut vannkraften.

 

Myndighetene ønsker innstramming

Tilstrammingen i retten og muligheten til å organisere seg er en villet utvikling fra myndighetene i mange land. Siden 2012 har myndigheter verden over, også i Europa, vedtatt over 150 restriktive lover, ifølge International Centre for Not-for-Profit Law. Lovene begrenser hva organisasjoner kan gjøre, hvor de kan få penger fra og etablerer kompliserte registrerings- eller rapporteringssystemer. I noen tilfeller fører lovene til at organisasjoner blir stengt.

Vedtak av anti-terrorlover i mange land blir ikke bare brukt til å hindre terror, men også til å slå ned på sosial protest og kriminalisere folk som kritiserer myndighetene. Blant sakene som har blitt registrert av den globale sivilsamfunnsalliansen CIVICUS er arrestasjon av aktivister den vanligste metoden myndigheter bruker for å innskrenke handlingsrommet til organisasjonene.

Det har aldri vært lett å jobbe for en mer rettferdig fordeling eller å utfordre myndigheter og makt. Likevel så vi over en periode at en rekke stater gikk i mer demokratisk retning, og innførte valg og demokratiske grunnlover. Folkelig mobilisering var en pådriver for denne demokratiseringen. Nå har trenden snudd igjen.

Krigen mot terror og kampen om kontroll over naturressursene har påvirket retten til å organisere seg, og motsetninger og polarisering kommer til syne. De økonomiske forskjeller er økende og mange har opplevelsen av at demokratiet ikke har levert resultater for befolkningen, bare for elitene. Dette har økt konfliktnivået.

Den arabiske våren var et uttrykk for frustrasjon med denne situasjonen. Etter finanskrisen så vi store protester i mange land. Myndighetenes svar på disse protestene har ofte vært å stramme ytterligere til mot sivilsamfunnet.

 

Mange organisasjoner har blitt sterkere

Utviklingen er motsetningsfull. Samtidig som sivilsamfunnets handlingsrom begrenses, er mange organisasjoner er mer aktive, sterkere og mer bevisst sine rettigheter og krav. Det ser vi i mange land.

Tilstrammingen kan derfor godt forstås som en reaksjon på at organisasjonene er sterkere og at makthaverne føler seg presset. Det er nedslående at myndighetene ikke ser den positive kraften i sivilsamfunnets engasjement og heller velger å se dem som fiender. På den måten taper hele samfunnet. Samtidig gir styrken vi ser i de mange organisasjonene og lokalsamfunnene håp. De viser en imponerende energi og utholdenhet.

 

Gradvis tilstramming over tid

Nyhetene om angrep på sivilsamfunnet kommer ofte når dramatiske hendelser skjer. I løpet av det siste året så vi hvordan organisasjoner i Kambodsja avsto fra å kommentere eller observere valget på grunn av trusler om represalier. I Zimbabwe opplevde mange organisasjoner at situasjonen tilspisset seg da valgresultatet ble bestridt av opposisjonen og det var demonstrasjoner i gatene. I Honduras ble det store protester mot «valgkuppet» i fjor. Da ble mange drept i demonstrasjonene, samtidig som forfølgelsen av sosiale ledere økte.

Dette er dramatiske hendelser som det er vel verdt å skrive nyheter om og reagere på. Likevel er det den gradvise tilstrammingen som skjer over tid som bekymrer meg mest. Lovverkene som gjør at organisasjonene bruker mer og mer tid på å finne ut hvordan de skal håndtere dem, registrere seg eller rapportere. Truslene som over tid sliter på hele organisasjonen. Rettssakene for å forsvare medlemmer som blir kriminalisert, som krever ressurser og tar bort oppmerksomheten fra sakene organisasjonene jobber for. Strevet for at trakassering og drap skal bli etterforsket og oppklart.

Tilstrammingen fører til at mange organisasjoner driver selvsensur og ikke lenger tør uttale seg om det som skjer i samfunnet eller fremme grunnleggende sosiale eller økonomiske krav. Heldigvis er det likevel mange som forsetter.

 

Sosiale og økonomiske krav møtes med vold

Organisasjonsfriheten er en menneskerett, men mange av de som rammes av innstrammingene ville ikke tenke på seg selv som menneskerettighetsforkjempere. Ifølge CIVICUS var det protestene med sosiale og økonomiske krav som hyppigst ble møtt med vold i 2017. Business and Human Rights Center har siden 2015 registrert 1200 tilfeller av angrep på personer og organisasjoner som jobber med menneskerettigheter og næringsliv, blant dem 400 drap. Ofrene for volden forsvarte rettigheter til jord og miljø eller arbeidstakerrettigheter. De fleste av de som har blitt rammet er lokalsamfunn, urfolk og arbeidere. Men også advokater som bistår disse gruppene er utsatt. Tallene viser en markert økning i angrep mellom 2016 og 2017.

Organisasjonsfriheten hylles av de fleste, likevel strammes det til i stadig flere land. Ingenting av det jeg har skrevet her er helt nytt. Likevel tror jeg det er nødvendig å gjenta det mange flere ganger, og det er nødvendig å gjøre langt mer enn det som gjøres nå. Det holder ikke med festtaler om organisasjonsfrihet hvis denne menneskerettigheten ikke respekteres når det oppstår interessemotsetninger mellom folket og mektige myndigheter eller selskaper.

Mening

Bare i juni fikk jeg meldinger om fire drap på medlemmer i Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner, og om arrestasjon av en leder

Beate Thoresen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 09.10.2018 12.18.50 Sist oppdatert: 09.10.2018 12.18.51