Jente henter vann, Madagaskar

Tidligere i vår avsluttet Norges Røde Kors alt sitt samarbeid på Madagaskar etter underslag av bistandsmidler. Røde Kors har blant annet arbeidet med prosjekter innen helse, vann og katastrofeforebygging. Bildet viser en jente på vei for å hente vann i Analavory. Personene på bildet har ikke noe med de økonomiske mislighetene å gjøre.

Foto: Røde Kors

Store ambisjoner, mindre risikovillighet

UTSYN: I dag må norske bistandsorganisasjoner ta 100 prosent av risikoen om det avdekkes korrupsjon og mislighold hos samarbeidspartnere. Samtidig ønsker norske myndigheter at mer ansvar og tillit skal overføres til lokale aktører.

Av Bernt Apeland Sist oppdatert: 31.05.2018

Tidligere i vår avsluttet vi vårt samarbeid med Madagaskar Røde Kors og stanset all støtte til humanitært arbeid i landet. Beslutningen tok vi etter å ha avdekt underslag av prosjektmidler. I tillegg vil vi så langt det lar seg gjøre, forfølge de ansvarlige rettslig i Madagaskar. Sånn må det være når vi har nulltoleranse for korrupsjon.

Reaksjonene vi har fått både fra myndigheter og publikum så langt, er at dette er en linje som støttes av de aller fleste. Det er jeg glad for. Samtidig kan det være verdifullt å reflektere litt rundt det å ta risiko når vi skal gi humanitær hjelp i de mest utsatte områdene i verden.

Humanitære aktører opererer med ulik type risiko. Det er en sikkerhetsrisiko å jobbe i land i krise. Det er også en risiko for dårlig prosjektstyring og manglende fremgang i prosjekter. I korrupte land opererer man med en risiko for tap av midler som følge av blant annet svindel. Midler som ellers ville gått til sårbare mennesker, kan for eksempel ende opp i lommen til korrupte medarbeidere, slik de har gjort i tilfellet Madagaskar.

 

Vi jobber i land med mye korrupsjon

Norges Røde Kors jobber i et tyvetalls land, blant andre Somalia, Sør-Sudan, Syria, Afghanistan, Jemen og Nord-Korea. Seks av de ti mest korrupte landene i verden ifølge korrupsjonsindeksen til Transparency International. I så godt som alle land der Røde Kors jobber for å gi livreddende, humanitær hjelp er korrupsjon utbredt.

Vi aksepterer og håndterer risiko for korrupsjon og svindel hver eneste dag for å nå verdens mest sårbare. Men vi må ta våre forholdsregler og ha gode rutiner både for å forebygge, avdekke og forfølge korrupsjon, slik at hjelpen når frem.

Og vi må hele tiden strebe etter å bli bedre. Men, uansett hvor gode systemer vi lager og følger, vil vi likevel med tanke på de områdene vi jobber i, oppleve flere saker med underslag, svindel og korrupsjon.

 

Mål: Mer ansvar til lokale organisasjoner

Vi tar denne risikoen, fordi menneskene som lever i disse landene er blant dem som har de største humanitære behovene. Verdens regjeringer, inkludert vår egen, har også sagt at dette er en risiko vi må ta gjennom å slutte seg til FNs bærekraftsmål. De slår fast at vi innen 2030 skal utrydde fattigdom og sult, og sikre god utdanning og helse for alle. Det er en stor og flott ambisjon.

Skal vi klare dette, må vi jobbe sammen med lokale aktører, veldig ofte i sårbare stater hvor korrupsjon er svært utbredt. Grand Bargain, en avtale underskrevet av en rekke land og organisasjoner som er store givere av bistand, ble inngått etter det humanitære toppmøtet i Istanbul i 2016. Som en del av sine forpliktelser i Grand Bargain, oppfordrer da også norske myndigheter til at mer ansvar og tillit skal overføres til lokale aktører.

Røde Kors er overbevist om at lokale aktører er de beste til å identifisere og løse lokale utfordringer. Det å styrke lokale aktører er avgjørende for at mest mulig støtte kommer frem til de menneskene som har størst behov. Det er også avgjørende for å sikre de samfunnsendringene som må til for å over tid stabilisere sårbare stater. Dette krever tillit til lokale aktører, en tillit det er ønsket å vise mer av fremover.

Denne tilliten kommer altså med en risiko. Spørsmålet er: Hvem skal ta risikoen? Er det rimelig slik norske myndigheter praktiserer det, at når korrupsjon blir avdekket så skal 100% tilbakebetales av den organisasjonen som har vært utsatt for korrupsjon?

 

Streng praksis i Norge

Så vidt jeg er kjent med er dette blant de strengeste praksisene i giverland. Hadde det vært mer fornuftig med en risikodeling mellom organisasjonen som utfører prosjektene og myndighetene som bidrar med deler av midlene? Selvsagt forutsatt at organisasjonens antikorrupsjonsverktøy og praksis oppfyller myndighetens krav og forventninger i forkant av bevilgningen.

Å gjennomføre prosjekter i verdens mest sårbare stater for å nå de som trenger oss aller mest medfører også at vi ofte må bruke mer midler på strenge kontroll- og administrasjonstiltak og oppfølging. Men i dag er det ikke slik at man nødvendigvis får noen høyere administrasjonsprosent for å ta på seg denne typen oppdrag. Burde det blitt vurdert?

Jeg håper at det er mulig å få til en åpen diskusjon rundt hvilken risiko norske myndigheter og norske organisasjoner er villige til å ta, og hvilke konsekvenser korrupsjon og mislighold skal ha i et system som i større og større grad oppfordres til å bruke lokale aktører i korrupte land som samarbeidspartnere.

Hvem skal ta kostnadene ved økt lokalt ansvar, all den tid det er lite sannsynlig at lokale aktører har midlene til å betale tilbake tapte midler ved avdekket korrupsjon? Er norske myndigheter og Stortinget villig til å dele risiko med humanitære aktører når de velger å prioritere innsats i sårbare stater og regioner?

Mening

Hvem skal ta kostnadene ved økt lokalt ansvar, all den tid det er lite sannsynlig at lokale aktører har midlene til å betale tilbake tapte midler ved avdekket korrupsjon?

Bernt Apeland

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 31.05.2018 14.59.50 Sist oppdatert: 31.05.2018 14.59.51

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.