Lagos, en kvinne selger fruktsalat

En kvinne selger mat på gata i Nigerias raskt voksende millionby Lagos. Framtidas afrikanske byer skapes nå, og de må utvikles ved å spørre de som bruker byrommet om råd, mener artikkelforfatteren. Foto: Akintunde Akinleye / Reuters / NTB scanpix

Framtidas afrikanske byer formes i dag

UTSYN: Afrika urbaniseres raskt, i takt med at kapital, arbeidsplasser og ressurser fortsette å strømme til urbane områder. Innen 2050 vil over halvparten av Afrikas befolkning bo i byer, ifølge prognosene. Spørsmålet om hvordan framtidas byer vil se ut stilles stadig oftere, og med større tyngde. Men forestillingen om at framtidas byer på en måte vil være frakoblet dagens byer er falsk, for framtida skapes akkurat nå. Og hva slags byer har vi i dag?

Av OluTimehin Adegbeye Sist oppdatert: 30.08.2018

Det største problemet for afrikanske byer i dag er ikke den raske urbaniseringen, men snarere myndighetenes avvisning av en inkluderende og lydhør modell for byutvikling. Denne holdningen er uholdbar være seg hva den skyldes; intellektuell og praktisk distanse til spørsmålene, maktrivalisering og private interesser, strukturelle problemer i styringssystemet som vanskeliggjør langtidsplanlegging, eller en kombinasjon av alle disse faktorene. Ulikhet i tilgang til bolig, helsetjenester og offentlige tjenester er vanlig. Tvangsutkastinger er utbredt, der boligeiendommer blir brukt til investeringsformål heller enn boligprosjekter.

I min hjemby Lagos blir vår urbane framtid framstilt som en privatisert, kapitaldrevet utopi der fattigdom er blitt eliminert. Men metoden for å eliminere fattigdommen er ikke å styrke innbyggernes økonomi, snarere å fordrive de fattige byboerne.

Tvangsutkastinger er en urban reinkarnasjon av den voldelige, koloniale delen av Afrikas historie, som prioriterer profitt over mennesker og vern av naturressurser. Og dette gjelder ikke bare min by. Fra Accra til Harare, fra Dakar til Addis Abeba, blir kortsiktige inngrep fremmet og/eller får statens velsignelse på en rekke sektorer, blant dem boligbygging, energiforsyning, vann og transport.

 

Framgang = luksusboliger og ny teknologi?

Rundt om i Afrika råder ideen om at nøkkelen til framgang ligger i utvikling av luksuspregede boområder, teknologi og økte investeringer i infrastruktur. Investeringer i human kapital forblir derimot lave. I Monrovia er utdanning i ferd med å bli satt ut til private selskap. I Nairobi er helsestellet underfinansiert og ofte ute av stand til å reagere effektivt på sykdomsutbrudd som kan ha ødeleggende effekter for byboere. Mange steder på kontinent vårt holder arbeidsløshet og mangel på arbeidsplasser fattigdommen ved like og nører opp under ungdommens misnøye.

Afrikas muligheter er også utvilsomt blitt hemmet av at de som tilhører våre ulike politiske klasser er disponert for politikk som tjener deres egne interesser. Derfor må tiltak mot korrupsjon utvikles og iverksettes av panafrikanske institusjoner som Den afrikanske utviklingsbanken, Den afrikanske union og andre. Disse institusjonene må styrke sine kontrollprosesser, belønne åpenhet og oppmuntre investeringer i befolkningen, samt støtte skalerbare lokale løsninger på urbane problemer.

Afrikas problemer er ikke uløselige. De blir faktisk løst hver eneste dag, som oftest av de menneskene som er direkte rammet av dem. Men uten institusjonell støtte, et positivt politisk klima, finansiering og panafrikanske nettverk som fremmer kunnskapsdeling, er det sjelden løsningene får noe langt liv.

Kvinner vet hva som må til for å gjøre byens offentlige rom, som parker, busser og fortau, tryggere å bruke. Gateselgere vet hvordan offentlige steder best kan legges til rette for økonomisk aktivitet og kan foreslå nyskapende inntektsskapende modeller for byråd og statlige myndigheter. De fattige byboerne vet hva som må gjøres for å bedre tilgangen på boliger og/eller regulere tildeling av eiendomsrett. De hjemløse kjenner alle feil og mangler på det eksisterende leiemarkedet, og tilgangen på helsetjenester i byene. Sex-arbeidere på gata kan være en uvurderlig ressurs i å avdekke hull i politiets arbeid og gjøre byene sikrere.

Jeg er helt sikker på at afrikanere selv må gå i spissen for å utvikle visjonene om vår egen framtid. Men når vi gjør det, så må vi tenke utenfor boksen. Og vi må erkjenne at det er en grunn til at boksen er der. Vår unike historier og spesielle kulturelle, politiske og sosiale kontekster avgjør hva slags urbane løsninger som kan være bærekraftige.

 

Skrittvise endringer kan gi forbedringer

Våre menneskelige ressurser kan brukes til å skape løsninger på de presserende problemene byene våre står overfor. Oppgradering av slumstrøk kan smått om senn, men på permanent basis, forbedre levekårene i uformelle bosettinger. Målrettede investeringer i utdanning og helse vil resultere i en ungdomsbefolkning som er godt utrustet til å skape verdier og økonomiske muligheter i en framtid der de vil utgjøre det store flertallet. Progressive skattesystemer vil flytte byrden ved å finansiere offentlig forvaltning vekk fra den fattigste delen av befolkningen, og være et skritt i retning en omfordeling som er nødvendig for å redusere ulikhet og urban fattigdom.

Gode byer blir skapt av menneskene og de sosiale og økonomiske verdiene de skaper når de kan leve trygt og være trygge på framtiden. Vi klarer ikke å produsere bærekraftige verdier ved å prioritere penger over mennesker, gjennom den ukritiske troen på at teknologien vil redde våre byer, konstant utvikling av luksusboliger eller en overdreven fokusering på å lokke til seg utenlandske investorer. Den enkle sannheten er at økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon har begrenset verdi i samfunn som forblir fundamentalt ulike.

Urbane løsninger må derfor redusere ulikhet, komme alle innbyggerne til gode og øke velferdsnivået, spesielt for kvinner, funksjonshemmede og de fattige. Det er ikke nok å skryte av papirplaner om å lindre fattigdom, særlig ikke når økonomiske kriser fortsetter å desimere kjøpekraften. Urbane løsninger må også regne inn tiltak som ikke involverer utenlandsk valuta, så som felles offentlige rom som fremmer lokal samhandling og kultur, effektive og pålitelige sikkerhetssystemer, og gjensidig tillit mellom bysamfunn og myndigheter.

Smarte byer defineres ikke av sin avhengighet av teknologi eller overflod av stål og glass omgitt av nøye kuraterte grønne flekker. Smarte byer er de som responderer intuitivt på innbyggernes behov. Kan en stole på at stål og glass kan sikre innbyggerne i en tid da havnivået stiger? Kan en samkjørings-app løse problemene med arbeidsreiser i en by der de fleste innbyggerne er fattige? Hvilken nytte har høyteknologiske løsninger dersom flertallet ikke har råd til dem? Eller enda verre: Ikke har den utdannelsen som trengs for å bruke dingsene, selv om de fikk dem gratis?

 

Spør de som bor i byene!

For å bygge afrikanske framtidsbyer som er inkluderende og selvdrevne, ikke selv-kannibaliserende, må vi vekk fra trange og ekskluderende visjoner om hva som er urbane framskritt. Vi må spørre de som bor i byene våre, de som lever og utfolder sine liv der til tross for alle feil og mangler, om råd og rettledning for hvordan vi skal skape og trygge en bærekraftig, felles framtid.

Mening

Afrikas problemer er ikke uløselige. De blir faktisk løst hver eneste dag, som oftest av de menneskene som er direkte rammet av dem.

OluTimehin Adegbeye

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Kristen Nordhaug, professor OsloMet

Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk

Kjell Roland, tidligere administrerende direktør i Norfund

Lisa Sivertsen, fungerende generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Hege Skarrud, leder i Spire

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 30.08.2018 12.34.53 Sist oppdatert: 30.08.2018 12.34.53