Copyright: Aftenposten
- Terje Tvedt ser det han vil se, og ikke mer, skriver Andrew P. Kroglund. Han mener Tvedt i sin kontroversielle bok om norsk bistand og «godhetstyranni» forelsker seg i eget perspektiv. Foto: Olsen Olav /Aftenposten /NTB scanpix

Terje Tvedt ser det han vil se

UTSYN: Terje Tvedt spinner et bilde av et «godhetstyranniets» Norge, som vil bli verdensmester i bistand. Han mener elitene påfører resten av samfunnet sitt forfeilede verdenssyn, gjennom rause informasjonsordninger fra staten og Norad. Men Tvedt er et offer for egen retorikk og ser det han vil se, og ikke mer.

Av Andrew P. Kroglund Sist oppdatert: 09.01.2018

Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet ble lansert høsten 2017 og selger godt. Men hvordan skal vi forstå fenomenet Terje Tvedt? Observerer vi en trollmann som gjennom nitid kildegransking ser trender og historiske sammenhenger andre ikke er i nærheten av å se? Eller ser vi en tåkefyrste, det vil si en person som med overlegg uttrykker seg uklart og som sikrer seg på så mange vis at han blir uangripelig?

Jeg brukte deler av jula på å lese Tvedts bok. Den er usedvanlig spennende. En page-turner. Tvedt spinner en historie og et narrativ som få andre og forteller om fremveksten av det moderne Norge på en ny måte. Jeg leser samtidig om min egen deltakelse inn i det større ‘vi’.

 

Den intellektuelles rolle

Tvedt setter det han kaller Norges internasjonale gjennombrudd inn i en egenartet kontekst, Han bruker historikeren Jens Arup Seips kjente foredrag om Norge (fra 1963) og det Seip kalte landets overgang fra embetsmannsstat til en såkalt ettpartistat, under Arbeiderpartiets glanstid. Denne nasjonalstaten var konsolidert av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet. Men Seips analyse er arkaisk, skriver Tvedt. Vi må fortolke på nytt og nå vil Tvedt gå i Seips fotspor.

Terje Tvedt har mottatt formidlingspriser og i 2007 Fritt Ord-prisen. Gjennom flere år har Tvedt satt søkelyset på våre selvbilder og våre bilder av andre. Han avkler oss, på sitt vis. Det gjør ikke alltid underverker for egen popularitet. Men Tvedt tør. Han er i så måte et evig uromoment og en nødvendig stemme. Han gjør det den intellektuelle skal gjøre.

Jeg har hørt Tvedt holde foredrag om vann og vil anbefale alle som har sjansen til å gå på en slik forelesning. Jeg liker Tvedts historiske metode, han er en norsk eksponent for det den franske historikeren Fernand Braudel (1902 – 1985) kalte «la longe dureé», «de lange linjer».

 

Vann og bistand

I tillegg til vannets rolle i sivilisasjoners tilblivelse og fall, har bistand vært et tema Tvedt har fulgt.

Vi har en raus stat, som med oljepenger på bok, har sørget for at vi er en verdensleder på feltet. Vi gir om lag én prosent av vårt BNI til bistandsformål og det dreier seg om cirka 35 milliarder kroner i året. Det er dobbelt så mye som staten overfører årlig i landbrukssubsidier, et felt mange tror sluker mange prosent av nasjonalbudsjettet. At bistandsbransjen, med all dens propaganda og påvirkningskraft, må underkastes et kritisk blikk, er derfor innlysende.

Tvedt har sørget for å være på ballen, jevnt og trutt, for eksempel gjennom kontinuerlig kritikk av NRKs tv-aksjon, nesten et like sikkert høsttegn som selve aksjonen. Jeg har selv noen ganger nyansert Tvedts perspektiv.

(En interessant masteroppgave i journalistikk fra 2010, av Siri Storstein Hytten, er verdt å kaste et blikk på for alle som er interessert i medier og medias rolle. )

 

Godhetsregimet og dets hjelpere

I sin siste bok går Tvedt mye bredere til verks. Han postulerer at fremveksten av det nye moderne Norge og en ny norsk stat har vært tuftet på en idé om at denne staten setter seg mål om å bli verdensmester i bistand, et foregangsland i kampen for menneskerettigheter og en humanitær stormakt. Hele denne prosessen munner nå ut i at Norge blir et multikulturelt samfunn.

Dette ‘godhetsregimet’, det er navnet Tvedt bruker på helheten av disse prosessene, sørger samtidig for at norske borgere kontinuerlig oppdras i det samme grunnsynet.

På den måten har vi fått en elite som nærmest har overtatt viktige kommandoposter i samfunnet, og som har et nærsynt fokus på hva verden er og hvordan den henger sammen. Denne eliten, som mange av oss på et eller annet nivå er del av, om vi følger Tvedts resonnement, påfører resten av samfunnet vårt (forfeilede) verdenssyn, gjennom rause informasjonsordninger fra staten og Norad.

 

Det konspiratoriske blikket

Jeg forblir fjetret over Tvedts grunnarbeid, alle kildene og evnen hans til å forfølge et hovedperspektiv. Det er jo det som driver debatten videre. Det gir oss klare tolkningsalternativ.

Men hva om premissene er helt gale? Hva om det Tvedt skriver bare fører debatten inn i blindgater, skyttergraver og segmenterte univers? Eller enda verre: Hva om det er et så ensidig fokus at Tvedt har blitt forført av seg selv, sin egen kunnskap og retoriske begavelse?

Sindre Bangstad, forsker ved Institutt for kirke, religion og livssynsforskning går langt i sin kritikk av Tvedt, når han i en kronikk i Dagbladet den 20.desember skriver at Tvedt simpelthen fordreier kilder. Han fyrer av en bredside mot Dreyer forlag i samme slengen og mener at boken burde ha vært gjenstand for en vitenskapelig etterprøving. Det er et strengt krav for en debattbok, men på den annen side: Tvedt har samfunnspondus og et ekstra stort ansvar når han griper rett inn i samfunnsdebatten. Ifølge Bangstad, som siterer de nasjonale forskningsetiske komiteene, har forskeren «en forpliktelse til å snakke sant, og vitenskapelig uredelighet dreier seg om vill-ledelse gjennom løgn, fortielse og fordreining».

 

Minken fant feil

Historikeren Anne Minken er like skarp, i en kronikk i Klassekampen den 13. desember:

"Sitatpraksisen er gjennomgående underlig. Se for eksempel på gjennomgangen av utredningen «Bedre integrering» (NOU 2011:14). Tvedt griper særlig fatt i setningen «Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier» og påstår at det er utredningens konklusjon (s. 146). Men dette dreier seg om en definisjon av begrepet multikulturalisme, og ikke utredernes standpunkt. I neste avsnitt i utredningen legges det fram en rekke motforestillinger mot multikulturalistisk tankegang." 

Kritikker Aage Borchgrevink omtaler Tvedt i Dagbladet den 6. desember som «mistenksomhetens historiker». 

Det gjør han blant annet på bakgrunn av at Tvedt skriver at folk med asiatisk og afrikansk bakgrunn har endret den norske befolkningen «med varig, ugjenkallelige konsekvenser».

Tvedt spør om ikke dette er et resultat «av en villet og planlagt utvikling av landets politiske ledelse». Denne teknikken gjentas mange ganger, både i forhold til såkalt elitedannelse, undergraving av norske verdier og det multikulturelle.

Tvedt skriver slik at vi får en krypende følelse av en mulig samfunnskonspirasjon, som eliten står bak, og hvor vanlige folk blir tatt ved nesen. De som lønnes av staten, som barmhjertige samaritaner, og som utgjør kjernen i «godhetsregimet», er delvis de samme som nå står bak trykket for at tusenvis av immigranter skal få strømme inn over grensene våre.  De er de samme som lar islam bli like viktig som kristendom. Og alt dette uten en grunnleggende debatt, ifølge Tvedt.

 

Den tilbaketrukne sfinks

Tvedt har han skrevet kronikker opp og i mente, fra de ulike kapitlene i sin bok, og har fått bred spalteplass. Det er forståelig. Dette er selvsagt interessant stoff. Ja, nesten sensasjonelt.  Markedsføringsmessig har Tvedt og Dreyer forlag vært utrolig dyktige. Tvedt har likevel selv valgt å ikke svare på mange av de kritiske kommentarene og kritikken som har kommet. Bortsett fra ett svar: Til Jonas Gahr Støre.

Jeg lærte mye da jeg leste boken, men for meg holder likevel ikke tolkningen helt inn. Tvedt blir for mye av en posør, forelsket i eget perspektiv, med et snirklete språk som til slutt fremstår som pompøst. Tvedt er en trollmann med ord, perspektiv og kilder. Men Tvedt overdriver slik at han til syvende og sist fremstår mer som en tåkefyrste. Tvedt ser det han vil se, og ikke mer.

Selvransakelse er viktig. Terje Tvedt er opptatt av hvilke bilder vi skaper av andre. Men det må også gjelde for Tvedt. I sin siste bok har han blitt delvis offer for egne fortolkningsrammer som ikke alltid stemmer med virkeligheten.

 

Mening

Tvedt blir for mye av en posør, forelsket i eget perspektiv.

Andrew P. Kroglund

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forskningsleder SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, leder i Regnskogfondet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.01.2018 15.05.33 Sist oppdatert: 09.01.2018 06.50.02

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.