Dragkampen for og imot en fri, kritisk presse intensiveres, ifølge den ferske UNESCO-rapporten.

Foto: UN Photo/Violaine Martin

Tar medieutviklingen på pulsen – utfordringer i kø

MENINGER: Medieutvikling er et godt instrument til å måle om verden beveger seg i demokratisk, autoritær eller totalitær retning. UNESCO lanserte nylig sin tredje rapport siden 2014 om globale trender i ytringsfrihet og medieutvikling. Dessverre ser det ut til at negative trekk mer enn oppveier de positive.

Av Ivar Evensmo Sist oppdatert: 26.02.2018

UNESCO definerer pressefrihet som syntesen av medienes grad av frihet, mangfold, kvalitet og trygge arbeidsrammer. Den henger uløselig sammen med og kan ikke vurderes uavhengig av respekten for menneskerettighetene.

Global Report 2017/2018 «World Trends in Freedom of Expression and Media Development» bekrefter at den globale forverringen for menneskerettighetene også omfatter pressefrihet og medieutviklingen. Rapporten konkluderer med at tross mange positive trekk møter pressefriheten økende utfordringer som krever internasjonalt samarbeid på mange arenaer. Den kommer ikke med konkrete anbefalinger fordi situasjoner og trender varierer sterkt mellom regioner og land. Men UNESCOs analytiske modell med fire hoveddimensjoner gir et godt utgangspunkt for å lage nasjonale handlingsplaner.

 

Fire globale trender

Rapporten identifiserer fire globale trender i tida mellom 2012 og 2017. I dette perspektivet er:

  • Medienes selvstendige rolle blitt styrket ved at stadig flere land har fått lover om retten til informasjon. Samtidig er medienes frihet blitt svekket av et økende antall juridiske begrensninger for hva media har lov til å publisere.
  • Mediemangfoldet i betydning antall informasjonskilder har økt betydelig, selv om konsentrasjonen av makt og eierskap over mediebedrifter globalt sett også har økt. Særlig er dominansen til noen få nettselskaper som Google, Amazon, Facebook og Apple blitt stor på få år.  
  • Kvalitetsjournalistikken er blitt svekket på grunn av økonomisk krise i media, økende kommersiell innflytelse over redaksjonelle avgjørelser. Politiske aktører ser ikke like sterkt som før at det er en offentlig oppgave å sikre at profesjonelle, uavhengige medier skal kunne overleve i konkurransen med mer kommersielle medieaktører. Medias rolle som den fjerde statsmakt er presset fra mange kanter. 
  • Fysisk, psykisk og digital sikkerhet for folk som jobber i mediebransjen er fortsatt svak i mange land. I kjølvannet av økende terrortrusler og cyber-kriminalitet er det også kommet økende krav om å innskrenke medienes rett til å beskytte sine kilder. Hvor dette alt har skjedd, har effekten vært at mediene er blitt mer forsiktige i måten de utfører sitt kritiske samfunnsoppdrag på.

 

Noen allmenne utfordringer

Det har vært en klar økning i populistiske strømninger som bevisst forsøker å de-legitimere kvalitetsjournalistikken og dens sentrale utøvere, institusjoner og lovbeskyttelse. Den vanligste taktikken er forsøk på å likestille nyheter som kommer fra profesjonelle, redigerte medier med strømmen av uverifiserte og tvilsomme nyheter som flommer over i sosiale medier. Erfaringene fra land hvor slike politiske krefter har vokst seg sterke, tyder på at ytringsfriheten er sårbar og lett lar seg innskrenke hvis den systematisk snakkes ned av politiske krefter som ser seg tjent med en mindre saklig informert offentlighet.

Digital teknologi gjør det mulig å manipulere menneskelige følelser og atferd kommersielt og politisk gjennom avanserte algoritmer. Selvforsterkende informasjonsstrømmer, falske nyheter designet for å gå viralt på nett, overvåking, data-mining og analyse av metadata vil i praksis kunne omgå personvernet og er utfordringer det foreløpig ikke finnes internasjonal enighet om hvordan man bør håndtere og regulere.

Andre bekymringsfulle fenomener er hvordan sosiale plattformer, apper og søkemotorer primært leder søkere til informasjon som ikke utfordrer synspunkter de allerede har. Hvordan løse utfordringen med algoritmer som ikke fremmer motforestillinger?

Den pågående kommersialiseringen av radio og TV har særlig rammet allmennkringkastingen både økonomisk og i programtilbudet. Konsekvensen over tid synes å være at folks tillit både til media og det politiske systemet svekkes. Sosiale medier har ikke blitt et viktig supplement til den tradisjonelle nyhetsformidlingen som mange håpet på. Snarere er de blitt redusert til leverandører at illustrasjonsmateriale, mens den faktiske redaksjonelle kontrollen med hvilke nyheter som kommer på og hvordan de vinkles fortsatt ligger fast i hendene på politiske ledere og sentrale medieaktører.

Kjønnsdimensjonen har heller ikke endret seg vesentlig, til tross for mange aktører og nye initiativ. De gamle kjønns-stereotypiene er seiglivede. Kvinner dekker fortsatt mest «myke temaer». Mens en av tre reportere er kvinner, er en av fire beslutningstakere og bare en av fem intervjuede eksperter kvinner. Også stoffutvalg og fremstillingsform bidrar til å konsolidere etablerte oppfatninger mer enn å stimulere til nytenkning. Undersøkelser det refereres til i rapporten viser at Sentral og Øst-Europa kommer best ut i antall kvinnelige sjefer i medieforetak (43%), tett fulgt av nordiske land (36%), mens asiatiske foretak ligger på bunn med mindre enn 10%.

Digitale medier har vært vinnerne i kampen om annonseinntektene. Det gjelder særlig tech-giganter som Google og Facebook, hvor inntektene har vokst eksponentielt. Men også tradisjonelle medier har utviklet nye forretningsmodeller som kombinerer «analoge» inntekter med digitale betalingsmurer, donasjoner og fellesfinansiering/crowdfunding. Mangfoldet av innhold målt i antall bytes som sendes over nettet per måned, har dobbelt seg fra 2012 til 2016. Også antall nettsiter økte fra ca 700 millioner til over 1 milliard i 2016.

 

Noen positive trekk

Det har vært en sterkt økning i folks tilgang til medier og informasjon. En undersøkelse fra 36 land i 2017 viste at for folk over 55 år var TV dobbelt så viktig som hovedkilde for nyheter som nettmedier. For ungdom mellom 18 og 24 år var situasjonen nesten omvendt. 64 % fikk mesteparten av sine nyheter via nettet og bare 24% fra TV. Derimot var radio som nyhetskilde ganske lik blant unge og gamle.

Tilgang til internett økte globalt fra 34 % av verdens befolkning i 2012 til 48% i 2017. Antall mobilabonnementer økte fra 3.9 milliarder i 2012 til 4.8 milliarder i 2016. I dag har to av tre mennesker i verden teoretisk et mobilabonnement. 60% av disse har tilgang til 4G mobilnett. Halvparten var bosatt i Asia og Stillehavsregionen.

Men bildet er likevel langt fra rosenrødt. Informasjon hentet via mobile applikasjoner kommer mer som ferdige pakker enn om informasjonshentingen skjer via datamaskin og åpne søkemotorer. Det betyr større fare for mer styrt informasjon. Tilgangen er også i økende grad blitt begrenset av apper som koster penger.

Brukergenerert innhold på sosiale medier har økt sterkt. Facebook har mer enn 2 milliarder daglig aktive brukere i 2017. Andre aktører har suksess regionalt, som for eksempel WeChat og QQ i Kina, Naver i Sør-Korea, Instagram og LinkedIn i Afrika, Vkontakte og Odnoklassniki i russisktalende områder.

Plattformer med end-to-end kryptering som What’sApp, Snapchat, Signal og Telegram er blitt populære i noen miljøer, men lite tyder på at de har bedret den digitale sikkerheten for folk flest.

Tilgangen til gratis informasjon har også økt kraftig de siste fem årene. I januar 2017 hadde Wikipedia mer enn 43 millioner artikler ute på nett, mer enn en dobling fra 2012. Det korresponderer med en tilsvarende økning i artikler på andre språk enn engelsk, hvis andel av artikler sank fra 18 til 12 prosent. Men det er et tankekors at dette ikke har endret struktur og prosess for kunnskapsproduksjonen. Selv om innholdet av artikler om afrikanske forhold har økt dramatisk, er fortsatt den største delen av dette stoffet produsert av bidragsytere fra Europa og USA, ikke av afrikanere.

Antall land med lovfestet rett til informasjon økte fra 90 i 2011 til 112 i 2016. Økningen har særlig skjedd i Afrika (fra 9 til 19 land) og Sørøst-Asia/Stillehavet (fra 15 til 22 land). Men det er stor variasjon i juridisk kvalitet og i den grad loven faktisk blir håndhevet. Open Data Barometer til World Wide Web Foundation i 2017 viste at 79 av 115 land hadde Open Data policies, men at tilgjengelige data ofte var ufullstendige, foreldet, av lav kvalitet og fragmentert.

Alle UNESCOs medlemsstater støtter nå visjonen om et universelt internett og de såkalte ROAM-prinsippene for utviklingen av et internett som er rettighetsbasert (R), åpent (O) og tilgjengelig (A) for alle og styrt i et representativt felleskap av alle interessenter (M). De har også i prinsippet likestilt ytringsfrihet på analoge og digitale plattformer, men mange land opprettholder fortsatt forbud mot ærekrenkelse, sladder, blasfemi og majestetsfornærmelse (tallet sank fra 174 land i 2014 til ca. 130 i 2017, inkludert i 42 av 57 OSSE-land).

 

Noen negative trekk

Dessverre ser det ut til at negative trekk mer enn oppveier de positive. De gjelder særlig en økt bruk av injurielover og andre legale restriksjoner på pressefriheten, sviktende inntekter for tradisjonelle nyhetsforetak, økende regulering av nettbruken, stenging og fjerning av innhold.

Sikkerheten for journalister er fortsatt svak i mange land. Til tross for at arbeidet har vært intensivert siden 2012, har det ennå ikke resultert i vesentlige forbedringer. Av 530 journalister drept i femårsperioden fram til 2017, er bare ca 10% av sakene oppklart og de ansvarlige straffet. Sjansene for straffeunndragelse sender et oppmuntrende signal til potensielle voldsmenn. De aller fleste som blir drept, er lokale mannlige journalister på jobb med lokale saker. Volden mot kvinnelige journalister har også økt med voldtekt og seksuell trakassering mer enn drap.

Medienes arbeid for å etablere selvregulerende institusjoner, som Pressens Faglige Utvalg i Norge, opplever økende motarbeiding fra myndighetene i mange land. I den grad slike ordninger finnes, lever de på nåde i skyggen av statlige reguleringer.

Trykte medier er over alt blitt hardt rammet av konkurransen fra digitale medier. India er eneste unntak, hvor salget av aviser mellom 2012 og 2016 økte med 89%. Globalt falt trykte mediers andel av inntekter fra annonsemarkedet fra 50% i 2012 til 38% i 2016. Fallet i annonseinntekter har også rammet gratisavisene sterkt.

Nye unntakslover og anti-terror tiltak har skapt flere barrierer for ytringsfriheten. Blokkering, filtrering eller delvis/hel stenging av internettet økte fra 18 tilfeller i 2015 til 56 tilfeller i 2016. Offisielle begrunnelser for slike tiltak har variert fra å skulle bekjempe ‘fake news’ og ivareta nasjonal sikkerhet til nødvendigheten av å beskytte statens autoritet, opprettholde den offentlige ro og orden og ivareta næringslivets økonomiske interesser.

Nettleverandørene er kommet under sterkere press om å utføre innholdssensur. EU Code of Conduct i 2016 innførte strengere krav til kontroll med innhold og fjerning av ulovlig innhold innen 24 timer om selskap skal unngå å bli bøtelagt eller tape konsesjon. Google og Facebook rapporterte om sterk økning i slike henvendelser fra nasjonale myndigheter, fra hhv 4000 og 25000 i 2013 til 16000 og 65000 i 2016. Den desidert største kategorier av slike henvendelser til Google gjaldt nasjonal sikkerhet.

Dragkampen for og imot en fri, kritisk presse intensiveres.

Statlige begrensninger av ytringsfriheten er i mange land blitt møtt med mottiltak fra sivile aktivistorganisasjoner som overvåker utviklingen, informerer opinionen og driver påvirkningsarbeid nasjonalt og internasjonalt. De har satt tema på dagsorden og vært viktige aktører for å bringe sammen myndigheter, industri, sivilt samfunn og akademia til dialog om utfordringene som følger med den digitale utviklingen.

Retten til kontroll over egne personlige data, personvern og overvåking blir i økende grad diskutert også i FN-sammenheng. UNESCO har selv spilt en nøkkelrolle i å sette slike problemstillinger under debatt. Både MR-rådet i Geneve og spesialrepresentantene for personvern og ytringsfrihet har vært aktive i debatten sammen med regionale organer som Europarådet. 101 land hadde i 2016 fått slike lover, hvorav ni var afrikanske medlemsland i UNESCO.

Retten til kryptering er en del av dragkampen mellom nasjonale sikkerhetshensyn, kriminalitetsbekjempelse og respekten for privatlivets fred. EUs General Data Protection Regulation paragraf 153, som trer i kraft i mai 2018, er et annet eksempel på regionalt samarbeid for å regulere forholdet mellom journalistikk og beskyttelse av data som har hatt innflytelse langt utover eget geografiske område. Per i dag har 43 land fra alle verdensdeler enten innført ny eller oppdatert gammel lovgiving på dette området mellom 2012 og 2016. Likevel kan dette virke utilstrekkelig stilt overfor den raske digitaliseringen av alle samfunnsområder, inkludert det som nå kommer av automatisering, Internet of Things og kunstig intelligens (IA).

 

Viktig for demokrati

UNECSO-rapporten er på mange måter tankevekkende lesning. Den viser hvor viktig en fri, mangfoldig og uavhengig presse er for å ha informerte borgere i et velfungerende demokrati preget av åpenhet, maktdeling og ansvarlige myndigheter. Den peker også på hvordan mange av disse forutsetningene nå utfordres av politiske strømninger, kommersielle interesser og teknologisk endring.

 

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 23.02.2018 14.33.05 Sist oppdatert: 26.02.2018 08.04.31

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.