Pamir Ehsas er kristisk til norsk utdanningsstøtte til Afghanistan.

Nei, norsk bistand klarer ikke å takle morgendagens utfordringer

MENINGER: I snart to tiår har norsk bistand operert med de samme systematiske feilene. Dette til tross for at svakhetene oppdages kontinuerlig i en rekke evalueringer. La oss bare se på utdanning og Afghanistan.

Av Pamir Ehsas Sist oppdatert: 28.11.2018

Det er en rekke svakheter ved dagens kanaler for finansiering av bistand til Afghanistan. 

Både den store Afghanistan-rapporten og forsker ved Universitet i Oxford Nematullah Bizhan i sin nylige publikasjon ”Aid Paradoxies in Afghanistan”, har vist at en kontinuerlig kanalisering av midler gjennom ikke-statlig kanaler eller et passivt donor forhold har betydelig konsekvenser.  

Med passiv donorforhold siktes det til hvor man ikke følger opp midlene sine. Det er noe som har resultert til et utbredt korrupsjonskultur i Afghanistan. Foruten korrupsjon, har dagens finansieringsstruktur bidratt til å skape parallelle strukturer, betydelige administrasjonskostnader, manglende kapasitetsbygging og svekket bærekraftig infrastruktur for institusjonene i Afghanistan.

 Dette vet norsk bistandssektor. Så hvorfor begår vi de samme tabbene – spesielt når lærdommene fra Afghanistan-rapporten var at slik passiv donorforhold medførte til et ”omfattende korrupsjonsproblem”?

Vi trenger flere mellomstatlige tiltak, ikke færre.

 

Manglende kvalitet på bakkenivå

Norges utdanningsbistand til Afghanistan kanaliseres primært gjennom multilaterale organisasjoner som Global Partnership for Education (heretter GPE) og Verdensbankens flergiverfond.

GPE har blitt kritisert av Norads egne evalueringer for at arbeidet på landnivå knyttet til sektorprogrammene ikke har vært god nok. Til tross for dette, mottok GPE ytterlig 2 milliarder kroner i år.

Human Rights Watch har foretatt en grundig evaluering av utdanningstiltak i regi av disse aktørene. Det påpekes at disse utdanningen er svært dårlig organisert, det er grunnleggende manglende på kvalitet som tilbys og viktigst av alt: de er kortsiktige og bygger ingen infrastruktur for et fremtidig utdanningsapparat.

UNESCOs nevnte i Global Education Monitoring Rapport for 2017/18 at løsningen er ganske klar: langtidsinvesteringer i ansvarliggjøring i nasjonale utdanningssystemer.

Dette er enda en lærdom som fortsatt blir forsømt, og vil være årsaken til hvorfor vi ikke vil nå bærekraftsmål 4 innen 2030.

 

Total mangel på innovasjon

En viktig problemstilling er den grunnleggende dogmen som er boltret gjennom norsk bistandssektor: mer midler til store organisasjoner er lik effektivitet.

Denne grunntanken har kuttet alle kanaler for innovasjon, og det er den største feiltagelsen. Innovasjon kommer aldri fra institusjoner, de kommer fra entreprenører.

Det er per dags dato ingen slik støtteordning fra Norad for humanitære-entreprenører. Ingen. Vi vet dette fordi da vi kontaktet Norad, ble vi blankt avvist.

Dette er også et punkt som går enda hardere utover ungdommen, og utelukker oss fra å delta utenfor symbolske beslutningspåvirkningskanaler.

 

Politiske prioriteringer fremfor langsiktig utvikling

Bistand til Afghanistan blir brukt som et politisk redskap.

Under invasjonen av Afghanistan tildelte utenlandske givere midler i langt større volum enn de hadde kapasitet til å følge opp, og bidro til å skape korrupsjonskulturen landet vil slite med i lang tid fremover.

Det går fram av Afghanistan-rapporten at dette var vi klare over, men politiske ambisjoner trumfet bistandsfaglig vurdering av konsekvensene.

Under flyktningkrisen brukte vi bistand som utpresningsmiddel for å tvangsreturnere barn til  et land i full krig. Dette var ikke bare i strid med flyktningkonvensjonen, men Norge var dermed et av to land i verden som førte en så inhuman asylpolitikk mot afghanske flyktningbarn.

Det var håp om at dette skulle endres ved at Norge inngikk en bilateral avtale med Afghanistan om støtte på 700 millioner kroner årlig frem til 2020.

Den siste tidens kutt i bistand til Afghanistan under dette nivået (som vi er folkerettslig forpliktet til), viser igjen tendenser av manglende forutsigbarhet og langsiktig utvikling.

Det er ikke slik man bygger stater.

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 27.11.2018 14.17.24 Sist oppdatert: 28.11.2018 07.38.55