Hvem kontrollerer mirakelpredikantene i bistandsbransjen?

KOMMENTAR: VGs avsløring av mirakelpredikanten Svein-Magne Pedersen viser viktigheten av at pressen har et kritisk blikk på aktørene i det norske innsamlingsmarkedet. Men burde ikke bransjen selv kunne gjøre mer for å sikre forbrukerne mot tvilsomme innsamlere, spør Bistandsaktuelts redaktør.

Sist oppdatert: 19.12.2018

VGs avsløring av mirakelpredikanten Svein-Magne Pedersen viser viktigheten av at norske medier har et kritisk blikk på aktørene i det norske innsamlingsmarkedet. 

Pastoren fra Vennesla har via sin organisasjon Misjonen Jesus Leger drevet innsamlinger til «24 barnehjem» i India.

VGs journalister fant kun aktivitet på to av de 24 «barnehjemmene». Ved det ene gresset det kuer. På det andre drev en organisasjon leksehjelp for barn, med støtte fra delstatens myndigheter. De spedalske som Pedersen skrøt av å støtte hadde heller aldri mottatt noe mat fra den norske predikanten.

 

En "versting", men ikke alene

Mirakelpredikanten Pedersen og hans stiftelse er muligens en «versting» på det norske innsamlingsmarkedet, men han er langt fra den eneste som farer med løgn, halvsannheter og overdrivelser om eget veldedig arbeid.  

Nettsider og sosiale medier flommer over av små og store aktører som vil samle inn penger til ideelle formål. Dessverre finnes det også aktører blant disse som er alt annet enn idealister. Mulighetene for å utnytte folks naivitet og godtroenhet er stor. 

Bistandsaktuelt har for eksempel ved flere anledninger skrevet om telefonsalgfirmaer som unnlater å fortelle sine givere at over halvparten av de første giverbeløpene går til firmaet selv. Ofte er det de eldste blant våre eldre som blir oppringt og presentert for informasjon som stemmer dårlig med virkeligheten.

Slik virksomhet pågår fortsatt. TV3s program «Svindeljegerne» hadde for eksempel nylig et kritisk blikk på organisasjonen Child Africas innsamlingsvirksomhet.

De aller fleste som driver med bistand i Norge er seriøse organisasjoner som har en profesjonell holdning til utviklingsarbeid, gode metoder og kan vise til resultater. Pengene kommer fram og bidrar til viktige forbedringer i menneskers liv. De aller dyktigste organisasjonene bidrar også til varige endringer på samfunnsnivå.

De useriøse innsamlingsaktørene er ikke mange, men de er mange nok til å utgjøre et problem. De er et betydelig problem for mennesker i Norge som blir lurt til å gi, slik Forbrukertilsynet har påpekt. I tillegg er de et problem for bistandsbransjen. Både givervilje og tilliten til hjelpearbeid svekkes.

 

Et kontrollorgan som få kjenner

Det finnes i dag ingen godkjenningsordning for innsamlingsaktører. Forrige gang et nytt lovverk var oppe til debatt, valgte politikerne – etter press fra organisasjonene – å ikke foreta innstramminger. 

Det nærmeste man kommer gode kontrollaktører er Stiftelsestilsynet og Innsamlingskontrollen. Sistnevnte er imidlertid en aktør med små ressurser, som de færreste nordmenn har noe kjennskap til. 

Organisasjonene har vært imot strengere reguleringer på innsamlingsområdet. Da burde de i hvert fall ha sørget for å gi betydelig mer ressurser til denne potensielt viktige institusjonen. Om bistandsorganisasjonene og norske myndigheter hadde villet, kunne Innsamlingskontrollen både vært mer aktiv i sin kontrollvirksomhet og mer kjent blant folk flest.

Begge deler hadde vært en fordel, både for bistandsbransjen og - ikke minst - for folk flest: det godtroende og givervillige norske folk.  

 

Les mer: Slik unngår du tvilsomme innsamlere

Mening

Publisert: 19.12.2018 13.47.10 Sist oppdatert: 19.12.2018 13.47.10