Copyright © fotograf  Zambia, kobber, Skatt

Uganda har sett alvorlige tilbakeslag på mange områder, og utviklingen i Zambia (bildet) er blandet.

Sivilsamfunn under press – hva kan gjøres?

MENINGER: Handlingsrommet for frivillige organisasjoner har blitt innskrenket de siste årene. Hva slags strategier svarer organisasjonene med?

Av Einar Braathen Sist oppdatert: 12.12.2018

Dette er spørsmålene som Camilla Houeland, Berit Aasen og jeg tar opp i en rapport skrevet på oppdrag fra Norads evalueringsavdeling.  Rapporten har tittelen «Civil Society under pressure» og handler om sivilsamfunnsorganisasjoners demokratiserings- og menneskerettighetsarbeid i øst- og sørlige Afrika. Vi har lest nesten 100 evalueringer og andre dokumenter, nesten alle publisert fra 2012 til 2017. Disse kan en lese mer om i rapportens vedlegg, som er en annotert bibliografi. Selve rapporten forsøker å presentere en syntese av denne lesingen. Vi har gjort anstrengelser for å inkludere et perspektiv fra sør.

Mens de fleste land i verden opplevde store forbedringer med hensyn til menneskerettigheter og demokratisk styring mellom 1990 og år 2000, har vi det siste tiåret sett en mer blandet utvikling. Den globale bølgen av protester etter finanskrisen 2007/08, og den arabiske våren 2011, berørte også det afrikanske kontinentet. Den politiske motstanden som fulgte ble møtt av økt undertrykkelse i mange land, inkludert i øst- og sørlige Afrika.

Likevel, vi ser ulike grader av trykk mot sivilsamfunnet. Blant de fem landene som er fokusert i denne rapporten, har trykket tynget mest i Etiopia. Uganda har sett alvorlige tilbakeslag på mange områder, og utviklingen i Zambia er blandet. Malawi og Mosambik har hatt fremgang på de fleste indikatorene for menneskerettigheter og styresett, selv om det er mange grunner til bekymring. Også her merkes økt trykk på sivilsamfunnet, i form av innskrenket handlingsrom.

 

Trender og konsekvenser

Konkret opplever sivilsamfunnsorganisasjonene (SOene) dette:

Begrensninger i rettigheter.

Forenings, forsamlings- og ytringsfrihetene undergraves av lovendringer og / eller endret praksis blant statlige tjenestemenn i alle land. Den juridiske beskyttelsen av menneskerettighetsaktivister har en tendens til å være svak, og det er utbredte rapporter om trakassering og til og med vold mot aktivister. I Zambia og Uganda brukes subtile trusler og rykter til å skremme media og aktivister.

 

Vanskeligere sosio-politisk og kulturelt klima.

Politikere har en tendens til å utnytte sosial og kulturell konservatisme i samfunnet angående visse saker som LGBTI-rettigheter, for å sverte SOers forsvarsarbeid på demokrati- og menneskerettighetsfeltet generelt.

 

Begrenset tilgang til politisk dialog.

I alle land er det begrenset tilgang til beslutningstakere og politiske prosesser, og dialog skjer vanligvis bare etter invitasjon av utvalgte parter fra regjeringens side. Slike invitasjoner går i svært liten grad til SOer som vier seg til godt demokratisk styresett og menneskerettigheter. Videre er "dialogen" ofte preget av manipulering, eller den er til offentlig pynt uten noen særlig innvirkning.

 

Svekkede finansieringsmuligheter.

Det er bare i Etiopia at internasjonal finansiering er begrenset av lov. Men skiftende prioriteringer fra bistandsorganisasjonenes side kombinert med begrensede innenlandske muligheter for innsamling av penger, medfører en stor økonomisk belastning på SOer forpliktet til demokrati og menneskerettighetsarbeid.

 

Men SOene er velkomne på sosiale områder.

Men det er viktig å merke seg at regjeringene stort sett ønsker velkommen SOenes arbeid når de leverer tjenester, støtter utviklingsprosjekter og engasjerer seg i sosial velferd og veldedighetsvirksomhet. Videre ser vi framgang i arbeidet for sosioøkonomiske rettigheter i alle de utvalgte landene. Regjeringene blir derimot mer fiendtlige straks SOer forsøker å fremme sivile og politiske rettigheter, utvidet demokrati og offentlig kontroll av makthaveres disposisjoner.

Hovedspørsmålet blir da: Hvordan kan sivilt samfunn mest effektivt møte disse utfordringene? Hvilke virkemidler er tilgjengelige?

 

Å svare på rettighetsbegrensinger

Til tross for innskrenket handlingsrom, reagerer SOer i alle landene kraftig på endringene. Dette skjer både i form av defensive og offensive strategier, og de handler individuelt eller i fellesskap med andre organisasjoner.

Når det gjelder å svare på rettighetsbegrensninger, så er den mest defensivt-individuelle responsen å legge ned organisasjonen eller de aktivitetene som er mål for regjeringens (nye) begrensninger. Selvsensur, hvor man unngår politisk sensitive saker, er en subtil respons mens man avventer mer åpenhet i det offentlige ordskiftet Å flytte tyngdepunktet av aktiviteten over mot tjenesteyting, ofte i kombinasjon med å flytte aktiviteter til lokalt nivå, er en mer fleksibel respons som har vært typisk i Etiopia..

En mer proaktiv og samordnet respons, er å utfordre myndighetene, først og fremst gjennom åpen sosial mobilisering. For eksempel gjennom offentlige demonstrasjoner eller opprop. Hvis de parlamentariske og rettslige systemene beholder noe av sin selvstendighet vis-a-vis regjeringen, er lobbyvirksomhet overfor de folkevalgte eller saksøking av regjeringen aktuelle responser.

 

Andre strategier som kan være effektive

Oppsummert synes de mest effektive responsene å være:

  • Å skifte fokus eller justere aktiviteter, å skifte fokus eller justere aktiviteter for eksempel ved å knytte rettighetsarbeid til tjenesteyting. Dette er en strategi som kan utvide mulighetene for politisk dialog.
  • Å øke støtten blant folk lokalt, å øke støtten blant folk lokalt kombineres ofte med å styrke og myndiggjøre grasrotorganisasjoner. Denne typen respons kan gi mulighet til å re-engasjere seg på nasjonalt nivå;
  • Å inngå nye allianser innad i landet. Innad i landet søker man nye allianser for å styrke SO nettverket. Særlig søker en allianse på sak med folk innenfor stats- og maktapparatet, for eksempel folkevalgte fra regjeringspartiet. En søker også dialog og allianse med de mer konservative delene av sivilsamfunnet, for eksempel ulike kirker og nettverk av såkalte tradisjonelle autoriteter. En søker også allianser med gryende bevegelser blant ungdom og studenter og sosiale bevegelser i landet;
  • Å arbeide på nye arenaer. Sist men ikke minst skaper SOene nye arenaer og tilrettelegger nye aktiviteter for å påvirke folkemeningen og politikkutforming.

 

Dette siste innebærer for eksempel gatedemonstrasjoner. Men hvis myndighetene stopper mulighetene for dette, må organisasjonene drive påvirkningsarbeid regionalt og internasjonalt. Organisasjoner for samarbeid mellom statene, f.eks. African Union, har egne organer for å overvåke menneskerettighets- og styresettutvikling i medlemsstatene. Det samme har FNs avleggere i Afrika. Disse blir lobbet av tilsvarende regionale ikke-statlige organisasjoner, i samarbeid med nasjonale organisasjoner. I slikt påvirkningsarbeid blir ‘stille’ kunnskaps- og faktabygging nedenfra viktig. 

 

Hva kan norske myndigheter og organisasjoner gjøre?

Det nye innskrenkede handlingsrommet stiller større krav til samarbeidspartnere i nord. De må kunne ‘lese’ konteksten i hvert land nøye, med fokus på maktforhold og muligheter for allianser/nettverk av SOer. I tillegg kan de ha økt innsats på kontinentalt og regionalt nivå- støtte mellomstatlige institusjoner for MR og godt styresett, og støtte tilsvarende sivilsamfunnsnettverk

Andre virkemidler er å påvirke utenlandske (norske) investorer som allerede er etablert i land der sivilsamfunnet er under sterkest press. Med henvisning til internasjonal rett, f.eks. ILO-konvensjoner, kan de presses til å aktivt tilrettelegge for fagorganisering (som del av årlig rapportering om sosialt ansvar). Investorer kan også presses til å gjennomføre miljø- og sosialkonsekvensanalyser, med åpne høringsrunder for nasjonale og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner.

 

 

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 12.12.2018 09.13.20 Sist oppdatert: 12.12.2018 09.13.20