Copyright © fotograf  UNGEI, Afrika, Uganda, UNICEF, gender, jenter, skole, utdanning

Overfylte bilder og busser regnes som en trafikkforseelse, og sjåførene kan risikere å måtte betale en saftig bot for overtredelser. Foto: Ken Opprann

Uganda: Slik lurte vi trafikkpolitiet

SETT FRA SØR: «Mbarara–Ntungamo–Rubaare–Kabale», roper billettøren ut. Han ramser opp ruta taxien skal ta.

Av Deusdedit Ruhangariyo Sist oppdatert: 04.01.2019

«Bare to plasser igjen nå, så drar vi», sier han, selv om det er flere ledige plasser.

Maksitaxien er parkert utenfor postkontoret i hjertet av byen Mbarara. Dette er hjembyen til den nåværende og lengstsittende presidenten i Uganda, Yoweri Kaguta Museveni.

Jeg setter meg inn i maksitaxien, som passasjer nummer fire. Taxien skal ikke ha mer enn 14 passasjerer, inkludert de to som sitter foran med sjåføren, men flere passasjerer setter seg inn, en etter en. I løpet av en halvtime er vi 16 passasjerer.

Men billettøren gir seg ikke. Han kaller på flere kunder.

Til slutt er vi 22 stykker, og sitter tett som sardiner. Det er nå turen mot Ntungamo, over 100 km unna, starter.

 

TIL TROSS for den noe beklemte situasjonen virker det som om alle nyter turen. De sporadiske hullene i veien forstyrrer oss ikke.

Alt går fint fremover mot målet, helt til en annen taxi som kommer fra dit vi skal, stopper oss. I den typiske taxisjargongen forteller den andre sjåføren vår sjåfør at «presten venter lenger opp i veien, så du må nok selge unna noen bananer».

Med «prest» mener han trafikkonstabel og «bananer» betyr passasjerer.

I Uganda bruker trafikkpolitiet hvite uniformer, derfor blir de kalt «prester». Jeg vet, ærlig talt, ikke hvorfor de kaller passasjerer for «bananer», men jeg tror det kanskje kan være fordi du finner en masse stekte bananer og forskjellige typer kjøtt og kylling langs veiene i Uganda, og taxier og busser stopper fra tid til annen for at passasjerene kan få seg noe å spise.

 

OVERFYLTE BILER og busser regnes som en trafikkforseelse, og sjåførene kan risikere å måtte betale en saftig bot for overtredelser. For å unngå å få bot stopper derfor vår sjåfør og parkerer ved siden av veien. Så spør han om åtte passasjerer kan gå ut av minibussen. Han gir dem så 1000 shilling hver, ber dem ta en motorsykkeltaxi og instruerer dem om å stoppe når de har passert trafikkpolitiet med god margin.

De aksepterer villig situasjonen og gjør som han sier.

De av oss som blir igjen i maksitaxien undres litt over dette fenomenet: Her driver sjåførene og pakker passasjerene inn som sardiner, men når lovens lange arm er i ferd med å innhente dem, hjelper de samme passasjerene, som jo er ofre for denne praksisen, dem i å unnslippe loven.

Men noen innvender: «Dette er Uganda, dersom du ikke samarbeider med sjåførene blir det umulig for deg å reise». Og den korte diskusjonen slutter når vi ankommer trafikkontrollen.

Trafikkpolitiet stopper taxien vår og inspiserer den. Når de ser at antallet passasjerer ikke overskrider kravet, blir vi vinket videre. Ingen bot å inndrive her. Værsågod, kjør videre!

Noen få hundre meter seinere ser vi de tidligere medpassasjerene våre. De står i veikanten og venter. Sjåføren stopper for at de igjen skal skvise seg inn i taxien, så vi kan komme oss videre.

 

PÅ DETTE tidspunktet går diskusjonen høylydt inne i taxien. Passasjerene legger ut om de mange forskjellige triksene profesjonelle og private sjåfører bruker for å lure trafikkpolitiet, noe som igjen trolig bidrar til den uendelige rekken av trafikkulykker på ugandiske veier.

Men resten av turen går uten innblanding fra politiet. Og heldigvis unngår vi uhell. Etter en stund er vi endelig framme i Ntungamo. Jeg sier farvel til de andre passasjerene. Sjåføren kjører videre, og vil fortsette med alle de triksene som er med på å gjøre ugandiske veier utrygge. 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.01.2019 13.27.49 Sist oppdatert: 04.01.2019 13.27.49