Det er dype skiller mellom kystbefolkning og de som bor på høylandet og stadig større forskjeller rike og fattige i Madagaskar.

Foto: Johan Kristiann Meyer

Madagaskar - øystaten som havnet i bakleksa

KRONIKK: Hva er det med Madagaskar? Hvordan har det seg at dette landet som er så fredelig og som har så store naturressurser, i dag er så fattig?

Av Johan Kristian Meyer / Madagaskar Sist oppdatert: 12.03.2018

Befolkningen i Madagaskar har i dag en kjøpekraft som er bare to tredeler av det hadde i 1960. Det er i seg selv oppsiktsvekkende. Sammenlignet med andre land i Afrika blir det enda mer sjokkerende.

I 1960 tjente en gasser mer enn det afrikanske gjennomsnittet. Madagaskar hadde et godt utbygd vei- og jernbanenett, havner, sykehus og skoler. I dag tjener en gasser om lag 400 dollar i året. Det er bare en firedel av det man i snitt tjener i land sør for Sahara, som er rundt 1600 dollar.

Ja, ikke bare fattig, men også helt i bunnsjiktet av land på UNDPs Human Development Index. Øystaten innehar 158. plass av 185 land.

Så alarmerende er utviklingen at Verdens­banken nå definerer Madagaskar som en sårbar stat. Det ville ingen ha gjettet for et tiår siden.

 

Hva har gått galt, og hvorfor?

Jeg har stilt dette spørsmålet til mange i løpet av det halve året jeg har vært her. Jeg har fått mange forklaringer, men vet ikke hvor gode de er. En av mine respondenter som har lang fartstid fra det afrikanske kontinentet (og som på grunn av sin posisjon bør forbli anonym) sa det slik: «I alle andre land ville forklaringen vært krig eller konflikt. Madagaskar har ingen av delene, og jeg forstår det ikke. Det må være noe kulturelt. I et land der det er en dyd – i respekt for foreldrene – å bygge huset ditt litt mindre enn deres – og hvor veldig mye handler om å blidgjøre forfedrene, ja så blir det ikke mye vekst og fremgang».

Hadde jeg ikke på forhånd lest om dyrkingen av forfedrene, og troen på at egen skjebne handler som de avdødes velsignelse, ja så hadde jeg tatt svaret for en spøk. Men nettopp denne typen analyser, som vektlegger kulturelle praksiser vi kun finner på Madagaskar, gjør at det er lett (kanskje for lett) å ty til slike kulturelle forklaringsmodeller. Det kan være noe der, men det gjelder i så fall på lands­bygda der tiden har stått stille, der folk dyrker ris og avler kveg som de har gjort i alle år. I byene kommer slike forklaringer til kort. Og det er der det skjer, det politiske og økonomiske spillet som bestemmer Madagaskars skjebne.

Nylig kom det ut en bok som tok det gåtefulle og paradoksale som sitt utgangspunkt. «L’enigme et le paradoxe» heter boken, med undertittel: Madagaskars politiske økonomi. Forfatterne er to franskmenn, Francois Roubaud og Jean Michel Wachsberger, og en gasser: Mireille Razafindrakato. Boken ble gitt ut med støtte fra det franske instituttet for utviklingsforskning (IRD) og det franske utviklingsdirektoratet (AFD). På Madagaskar var opplaget lite og boken utsolgt på tre dager.

 

Eliters kamp om makt

Henvisningen til det uforståelige i bokens tittel gjenspeiler det syn at ingen av de tradisjonelle utviklingsteoriene er egnet til å forklare mangelen på vekst og utvikling. Var det den kommunistiske styringsmodellen fra 1972 (første statskupp) med kollektivbruk og monopoler som satte landet, og ikke minst landsbygda, tilbake? Eller var det det internasjonale samfunnets strukturtilpasnings­politikk, med IMF og Verdensbanken i spissen, som ødela det som kunne vært en sterk stat med velfungerende institusjoner. Var det landets geografiske isolasjon? Hyppige naturkatastrofer. Arven etter fransk kolonistyre? Etniske spenninger og konflikter? Kulturelle særtrekk, som jeg har vært inne på innledningsvis?

Nei, sier forfatterne, ingen av delene kan alene forklare Madagaskars særegne utvikling. Eller mer presist: mangel på utvikling.

Det gjør derimot utviklingsteoriene til Douglass C. North, John Joseph Wallis, Barry R. Weingast, skal vi tro forfatterne. I «Violence and Social Orders» fra 2009 og «In the Shadow of Violence» fra 2012 presenterer de en teori om staters utvikling, hvor eliters kontroll med landets ressurser er nøkkelen til å forstå den særegne gassiske dynamikken. Dette er fremfor alt en bok om elitenes kamp om makt for å få tilgang til ressurser og om deres kortsiktige, politikk for egne interesser på bekostning av den fattige befolkningen på landsbygda. Det er de, og fraværet av velfungerende institusjoner, som får skylden for de gjentatte tilbakefallene til vold og anarki.

Et annet særtrekk ved boken er dens hyppige bruk av spørreundersøkelser som Afrobarometer. Slike undersøkelser er foretatt på Madagaskar og en serie andre land i Afrika. Disse fanger opp holdninger og oppfatninger i befolkningen som gjenspeiler kulturelle forskjeller mellom land og endringer over tid. Denne typen empiri fra sammenliknbare spørreundersøkelser er bokens fremste styrke, i tillegg til den teoretiske tilnærmingen.

Med henvisning til vold i begge titler skulle man tro at vold er en nøkkel til å forstå utviklingen på Madagaskar. Kanskje også at volden her er spesielt utbredt. Det er den ikke. Faktum er at det er få afrikanske land som er fredeligere. Det gjelder på alle plan, i hjemmet og i offentligheten. Samtidig er det få land der frykten for vold er større. Og er det noe nyere historie har vist, er det at det skal veldig lite til å styrte en regjering. De fleste maktskifter her har enten blitt foranlediget av, eller blitt etterfulgt av politisk vold. Den har sjeldent vært spontan, men ofte organisert av de som konkurrerer om makten og endt med plyndring og demonstrasjoner.

Hvordan har det seg at landets eliter har kunnet ta seg til rette på denne måten?

Normalt ville man trodd at de det går utover hadde protestert. De ville stemt på noen andre, organisert en motbevegelse eller i det minste skapt så mye trøbbel at selv elitene ville se seg tjent med å blidgjøre dem.

 

Få handlingsalternativer

Det er ikke tilfelle i Madagaskar, og enda mindre sannsynlig i dag enn for noen få år siden. Et viktig stikkord er fraværet av kollektive handlingsalternativer, og mangelen på institusjoner som forener folk og kanaliserer interesser. Få land i Afrika sør for Sahara har så få og så svake organisasjoner. Politiske partier finnes, men har ingen sentral plass i det politiske systemet og er stort sett opprettet som enkeltpersoners «fanklubber». Fagforeningene er svake og sivilsamfunnsorganisasjoner er forbeholdt et sjikt av velutdannede i byene. 77 prosent av gassere er ikke medlem av noen forening.

Det fremste unntaket er de kristne kirkene. I motsetning til andre organiserte fellesskap har de mange medlemmer. Mellom 50 prosent og 70 prosent av en befolkning på 24 millioner hører hjemme i disse. (For øvrig sier spriket i prosenter noe om hvor vanskelig det er å få frem god statistikk om landet.)

Menighetene lever i beste velgående. De synes faktisk å få økt oppslutning. Det gjelder også den luthersk-gassiske kirken, som ble grunnlagt av norske misjonærer for 150 år siden. I dag har den mellom 3,5 og 4 millioner medlemmer. De har ved noen anledninger bidratt til å samle landet og dempe konflikter, men - i tråd med den rådende oppfatning - vil heller ikke de blande seg for mye inn i politikk. 

En annen grunn til at elitene har kunnet ta seg til rette er aksepten av ulikhet. Den er større på Madagaskar enn i resten av Afrika sør for Sahara. Ulikheten har mange dimensjoner, den største forskjellen er kanskje den mellom by og land. Men det er dype skiller mellom kystbefolkning og de som bor på høylandet og stadig større forskjeller rike og fattige. Mangelen på sosial og geografisk mobilitet er påfallende. Med få unntak er det få som forlater den sosio-økonomiske klassen de er født inn i. Folk flytter heller ikke mye på seg (heller ikke til utlandet). Aksepten for ulikhet er stor. For eksempel vil de som har makt lett komme til å bli sett på som «raymandreni» (mor og far), noen man ikke utfordrer ustraffet. Her slår med andre ord kulturelle særtrekk inn for fullt.

Det hjelper ikke at gassere også skårer svært lavt på tillit. Samhold gassere imellom er svakere enn for befolkninger i andre afrikanske land. Den gjelder på det mellommenneskelige plan (med unntak av nær familie), men også mellom etniske grupper og særlig mellom den politiske eliten og folket. Der er mistilliten gjensidig.  «Politiker» klinger ikke godt på gassisk – det betyr noe i retning av «en som er i stand til å lyve». Folks mistillit er med andre ord allerede nedfelt i språket.

Men mye mistillit er også resultat av erfaringer. De stikker dypt. Det er ikke mange generasjoner siden landet var et slave-samfunn. De etniske spenningene var sterke, og kystbefolkningen var lenge vant til å bli herset med av stammene på høylandet. Det var disse gruppene, de såkalte «merinaene», som kom fra Asia for cirka 2000 år siden og slo seg ned på Madagaskar først. Situasjonen ble ikke bedre av at franskmennene satset på kystbefolkningen og spilte dem ut mot merinaene under kolonitiden, som varte fra 1896 til 1960.

 

Brutte løfter

Siden har politikk stort sett handlet om elitenes maktkamp, og brutte løfter. I fraværet av institusjonelle motkrefter og folkelig engasjement, er det vinneren som tar alt på Madagaskar. Politisk makt er nøkkelen til økonomisk makt, og når rikdommen ikke fordeles rettferdig øker presset fra andre (eliter) som også vil ha sin del av kaka. De fleste maktskifter har enten kommet som resultat av politisk uro, eller blitt etterfulgt av politisk uro. Hver gang har landet blitt satt tilbake økonomisk, og hver gang har folks tillit til lederne fått en ny knekk. Det er som en ond sirkel. I dag er tilliten til landets ledere og institusjoner på et bunnivå – både relativt sett i forhold til tidligere generasjoner, men også i forhold til andre land. Folk flest er desillusjonert og apatiske.

Sist det var statskupp (i 2009) fikk også det internasjonale samfunnets tillit til landets ledere en knekk. Resultatet var frys i utbetaling av lån og bistand – noe som ikke akkurat hjalp landet i en krisesituasjon. Og særlig gikk det utover de fattigste. Boken drøfter også dette, og kritiserer det internasjonale samfunnet for ikke å ha demmet opp for krisen, ja kanskje tvert imot forsterket den.

Likevel er det ikke vi utlendinger som sitter igjen med hoved­ansvaret. Det er det de politiske elitene som må bære, ifølge forfatterne. Det mener også den gassiske befolkningen, ifølge Afrobarometer. 75 prosent svarer at de folkevalgte bærer ansvaret for utviklingen. 35 prosent mener at de tar dette ansvaret. Selv skylder den politiske eliten på andre.

I skrivende stund er det mer enn fire år siden den politiske krisen etter det siste statskuppet tok slutt. Valget på tampen av 2013 var et av de få fredelige i historien. Han som den gang ble valgt, Hery Rajaonarimampianina, stiller til gjenvalg til høsten. Det internasjonale samfunnet har kommet sterkere tilbake og følger utviklingen med spenning. Det store spørsmålet alle stiller seg er om neste valg blir fredelig eller utarter i vold. Blir dette valget fredelig (og troverdig) kan den onde sirkelen være brutt. Det er å håpe.

 

Publisert: 12.03.2018 10.15.57 Sist oppdatert: 12.03.2018 10.39.24

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.