(c) JanSpeed
Organisasjonene tok til orde for et sterkere og mer helhetlig fokus på bærekraftig utvikling. De ble sterke kritikere av deler av den offisielle norske bistanden, mener artikkelforfatteren. Foto: Jan Speed

Norads informasjonsstøtte under ”godhetstyranniet”

MENINGER. Det særegne ved Norge er at Norads informasjonsstøtteordning i kjølvannet av Den kalde krigen har styrket organisasjonenes rolle som motvekt til det ”godhetstyranniet” bistanden og de vestlige bistandsadministrasjonene har representert.

Av Arnfinn Nygaard Sist oppdatert: 04.01.2018

Det særegne ved Norge er ikke at norske organisasjoner med statlig støtte har spilt en betydelig og til dels uheldig rolle for våre oppfatninger av oss selv og verden gjennom bistandsepoken. Slik har det vært i mange land. Det særegne ved Norge er at Norads informasjonsstøtteordning, under globaliseringen i kjølvannet av Den kalde krigen, har vært vesentlig for å styrke organisasjonenes rolle som motvekt til det ”godhetstyranniet” bistanden og de vestlige bistandsadministrasjonene har representert.

Jeg hilser Terje Tvedts bidrag til kritisk refleksjon om Norge og organisasjonenes rolle som del av et ”godhetstyranni” i boka  ”Det internasjonale gjennombruddet” velkommen. Mye av det treffer godt, men i sin iver etter å få alle brikkene til å passe inn i sitt bilde bommer han blant annet i deler av sin omtale av Norads informasjonsstøtteordning. Etter mitt syn har Tvedt dessuten utelatt eller underkommunisert grunnleggende forhold som har bidratt til å forme både Norges utvikling og organisasjonenes roller på dette feltet i denne perioden.

 

Hvorfor fikk vi egentlig, i tiden etter den andre verdenskrig, en bistandsepoke?

Det skyldes delvis, slik Tvedt skriver i boka si, USAs makt og innflytelse etter annen verdenskrig og president Trumans initiativ i 1949 til et program for å hjelpe ”underutviklede områder”. I utgangspunktet ville det imidlertid vært naturlig at et slikt hjelpeprogram ble administrert av det nyopprettede FN, som nettopp var tiltenkt en sentral rolle i å løse de globale problemene på det sosiale og økonomiske området.

Når det ikke ble slik skyldes det delvis, slik Tvedt også peker på, at denne hjelpen, fra USAs side, var et ledd i en strategi for å bekjempe kommunismen og Sovjetunionen. Det skyldes imidlertid også at bistanden, for de europeiske stormaktene, ble et middel for å ivareta egne interesser. Til tross for advarsler fra daværende generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, valgte de vestlige stormaktene å samordne sin bistandsinnsats gjennom OECD. For noen av dem, som tidligere hadde vært globale imperier, innebar dette en videreføring av tidligere politikk for maktutøvelse og utvikling i koloniene. Slik kunne Vesten, i en sikkerhetspolitisk spent situasjon, sikre seg kontrollen over bistanden og bruke den til å ivareta egne interesser gjennom Den kalde krigen. Dermed ble ikke den overordnede, koordinerende og styrende administrasjonen av bistanden lagt til FN, slik den kunne ha blitt.

Det er lett å tenke seg at ”giverviljen” hos vestlige stormakter da ville blitt betydelig mindre og at vi ikke hadde fått noen ”bistandsepoke” i den form og det omfang vi fikk det. I stedet vokste bistandsadministrasjonene i de vestlige giverlandene seg etter hvert store og sterke. På den ene siden ble de redskaper for Vestens vilje til å hjelpe fattige land og arnested for mer eller mindre mektige ”godhetstyrannier” i de ulike giverlandene. På den andre siden ble de redskaper i Vestens kamp mot kommunismen under ”den kalde krigen” og for å ivareta vestlige stormakters interesser i den ikke-vestlige verden.

 

Hvorfor fikk bistanden og organisasjonenes kommunikasjon på dette feltet en form og et innhold som bidro til utviklingen av et ”godhetstyranni” i bistandsepoken?

Det er det mange grunner til, men kimen ble lagt allerede i startfasen gjennom den rollen bistanden hadde i en bredere vestlig strategi for å bekjempe kommunismen, ivareta vestlige interesser og å vinne ”hearts and minds” hos folk i de ikke-vestlige delene av verden.

Her hjemme gjenspeilte det seg ved at bistanden inngikk i partitaktiske hensyn i Arbeiderpartiet - for å imøtekomme NATO-skeptikere, som var kritiske til de økende forsvarsbevilgningene - i en to-spors-strategi overfor partimedlemmer og befolkningen i sin alminnelig. Dette bidro til å sikre oppslutning om forsvarsbevilgningene og alliansen med USA. Samtidig fikk bistanden rollen som ”good guy” og ble et arnested for ”godhetstyranniet” i en truende verdenssituasjon. At forsvars- og NATO-hensyn veide tyngst er vel knapt overraskende, men det kan i den forbindelse være verdt å merke seg at norsk bistand i perioden 1965-1995 utgjorde om lag 158 milliarder (1995-kronekurs), nesten nøyaktig det samme beløp som Norge mottok fra USA og NATO i samme periode.

Bistanden representerte samtidig en særegen og begrenset form for internasjonal solidaritet som i det offentlige rom primært ble knyttet til ”givervilje” og strid om ”bistandsprosenten”, frakoplet politisk debatt om andre og politisk mer kontroversielle politikkområder av vesentlig større betydning for utviklingslandene, som internasjonal handel og den rollen Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) kom til å spille.

I Norge, som i andre vestlige giverland, ble organisasjonene invitert inn i dette arbeidet, både som ”kanaler” for bistand og som informatører her hjemme for å skape forståelse for og oppslutning om bistanden og bistandsbevilgningene i befolkningen.

Norads ordning for informasjonsstøtte ble opprettet med dette formålet i siste halvdel av 1970-tallet. At norske organisasjoner på denne måten ble invitert inn i bistanden bidro utvilsomt til forenklede bilder av oss og verden, så vel som av bistandens rolle og betydning. En vesentlig faktor, som i liten grad kommer frem i Tvedts fremstilling, er imidlertid at også de statlige ordningene for støtte til organisasjonenes bistandsarbeid i utviklingsland ble utformet for å ivareta hjemlige hensyn, ikke minst gjennom krav om egenandel fra organisasjonene. Egenandelen skulle sikre en folkelig forankring av bistanden. Samtidig var den en stimulans til ”giverviljen” ved at et beløp som ble gitt til en organisasjon som ønsket å drive bistand utløste det mangedobbelte fra Norad.

Dette bidro sterkt til at bistandsorganisasjonene – både i informasjons- og innsamlingsvirksomheten – formidlet forenklede bilder av oss og verden, med vekt på å fremme ”giverglede” og oppslutning om bistanden, som igjen bidro vesentlig til utviklingen av det Tvedt kaller ”godhetstyranniet”. Når det gjelder formålet med og anvendelsen av Norads informasjonsstøtteordning skjedde det imidlertid store endringer ved inngangen til den akselererende økonomiske globaliseringen som fulgte i kjølvannet av Den kalde krigen, samtidig som Brundtlandkommisjonen innførte begrepet ”bærekraftig utvikling”.

 

Det særegne ved Norge: Informasjonsstøttens rolle etter Den kalde krigen

Det som mangler i Tvedts framstilling av organisasjonenes roller er en beskrivelse og forståelse av den endringen i formål og anvendelse av Norads informasjonsstøtteordning som skjedde utover på 1990-tallet, som resultatet av en sterk strid internt i Norad og mellom Norads ledelse og organisasjonene. Norads ledelse, i lys av bl.a. vedvarende bistandskritikk i mediene og ”bistandstrøtthet”, ønsket å videreføre et ”konstruktivt” fokus på norsk bistand og styrke ”et bredt og positivt engasjement i den norske befolkning for utviklingen i den tredje verden” gjennom satsing på det de kalte ”Norgesaksen”. Det siste var en del av Norads strategi, som gikk ut på å trekke stadig flere norske miljøer inn i bistanden.

Mange innenfor bistanden så imidlertid et økende behov for kritisk fokus på bistanden, blant annet i lys av Verdensbankens omstridte strukturtilpasningspolitikk som var et sentralt grep fra de vestlige stormaktene for å påtvinge utviklingslandene sin versjon av den økonomiske globaliseringen etter hvert som Den kalde krigen gikk mot slutten.

Organisasjonene som mottok informasjonsstøtte fra Norad pekte ikke minst på at mye av den tradisjonelle u-landsinformasjonen, samt innsamlingsvirksomheten til de humanitære bistandsorganisasjonene, skapte forenklede stereotypier av oss og ”de andre” og hva som hemmer og fremmer utvikling. De tok i stedet til orde for et sterkere og mer helhetlig fokus på bærekraftig utvikling gjennom en omlegging av opplysningsarbeidet som del av Norges oppfølging av FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Dette fikk bred omtale i Nord-Sør/Bistandskommisjonens offentlige utredning i 1995 og med støtte fra et flertall på Stortinget - og senere fra daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) - vant organisasjonene utover på 1990-tallet gradvis fram med dette, på tvers av Norads ønsker.

Her bommer derfor Tvedt i sin fremstilling. Det særegne med Norge er ikke, slik Tvedt gir inntrykk av, at staten har gitt støtte til organisasjonene for at de skal skape oppslutning om bistanden og regjeringens utviklingspolitikk (og dermed bidratt til forenklede og moraliserende forestillinger). Det har skjedd i alle vestlige giverland. I mange land har dette også fortsatt fram til våre dager, slik eksemplene nedenfor viser.

I lovgrunnlaget (2012) for tilsvarende støtte til det som i Danmark fortsatt kalles ”u-landsinformasjon” står det: ”Med henblik på at udbrede kendskab til og forståelse for udviklingslandes udfordringer og for betydningen af dansk deltagelse i det internationale udviklingssamarbejde kan udviklingsministeren iværksætte eller yde tilskud til aktiviteter med dette formål.” Og i den svenske regjeringens ”Strategi för informations- och kommunikationsverksamhet inklusive för organisationer i det civila samhället 2010-2014” sto det at ”målet med verksamheten är att den svenska allmänheten har god kunskap om situationen i utvecklingsländer, svenskt bistånd och dess resultat samt frågor som rör utvecklingens drivkrafter i utvecklingsländer”. Den daværende svenske regjeringen foretok dessuten en revisjon i 2013 (senere endret under den nåværende svenske regjeringen) som medførte at ”Bidraget får ej användas för opinionsbildning som innebär ett ställningstagande för den ena eller den andra sidan i en partipolitisk kontroversiell fråga i syfte att påverka riksdagen eller regeringen. Bidraget får endast användas till aktiviteter som på ett sakligt sätt bidrar till att öka kunskapen i enlighet med strategins mål".

 

Det virkelig særegne ved Norge – der Norge skiller seg klart fra de fleste andre land i Europa, inkluderte våre nærmeste naboland – er derfor at organisasjonene, med støtte fra et bredt politisk flertall på Stortinget, har bidratt til utvikling av en statlig informasjonsstøtteordning uten en tett binding til bistanden og den til enhver tid sittende regjerings politikk. I stedet har et flertall i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget i en årrekke gjentatt, senest ved behandlingen av budsjettet for 2018, at ”formålet med bevilgningen skal være å bidra til å fremme demokratisk deltakelse, kritisk debatt og kunnskap om utviklingspolitiske temaer”. For de organisasjonene som har mottatt slik støtte har dette dermed – etter mitt syn - styrket og muliggjort en rolle som utfordrer og motvekt til ”godhetstyranniet”, slik Tvedt i all hovedsak har definert og forklart sin bruk av begrepet.

 

Hva legger Tvedt i begrepet ”godhetstyranni”?

Mange synes å oppfatte begrepene ”godhetstyranni” og ”godhetsregime” som kritikk og latterliggjøring fra Tvedt av alle som ønsker å gjøre noe godt i verden. Det er det selvsagt ikke, selv om Tvedts fortolkninger gjennom anvendelse av en metode han har kalt ”godhetens hermeneutikk” ofte etterlater et slikt inntrykk. Noe av bakgrunnen for disse begrepene finner vi bl.a. i pamfletten ”Den norske samaritan” i 1995 – om de årlige TV-aksjonene – der Tvedt spurte: ”Hvem vil sette innsamlingsresultatet i fare med kritiske spørsmål – det vil si ødelegge for en God Sak?”

 

I en kommentar i Aftenposten våren 2016 forklarte Tvedt selv bakgrunnen for begrepet, som først ble brukt i boka ”Utviklingspolitikk, utenrikspolitikk og makt” i 2003. Han forklarte det med at han over mange år hadde ”dokumentert hvordan erfaringsbasert kunnskap gang på gang innenfor bistandssystemet ble ignorert”. Den grunnleggende årsaken til dette mente han var makten til et moraliserende dogme:

 

Bistanden var god og bistandsarbeideren drev med gode ting. Kritiske analyser av dens praksis måtte derfor fordømmes, i siste instans, fordi det kunne føre til at liv gikk tapt.”

Til A-magasinet i desember 2016 forklarte Tvedt det slik: "Det var et forsøk på å beskrive en offentlig debatt som igjen og igjen går helt av hengslene, fordi den reduserer alle kompliserte spørsmål til hvem som har best moral. Det har aldri vært en kritikk av den gode vilje eller empati."

– Dette begrepet gjør det mulig å fange opp bestemte former for moraliserende maktutøvelse, skriver han i den siste boka si og utdyper det slik på side 273:

”Godhetstyranniet polariserte debatter ved at de selverklærte ’godhetstyrannene’ satte seg selv – ’de gode’ menneskene, det vil si sitt eget miljø av likesinnede; de solidariske, de åpne, de tolerante, de kosmopolitiske – opp mot de andre; ’de onde’ menneskene, det vil si de egoistiske, de xenofobiske, de fordomsfulle og de sjåvinistiske eller rasistiske, og denne selvgratulerende motsetningen ble igjen og igjen gjort til debattens akse.”

Dette kjenner jeg godt igjen. Forstått på denne måten har jeg stor sans for begrepet og mener det fanger opp viktige og problematiske sider ved ordskiftet omkring både bistand og innvandring/integrering, i Norge så vel som i andre land. Det kanskje viktigste poenget er likevel at de forhold Tvedt peker på kan bidra til at også gode intensjoner gir dårlige resultater. Han sa det slik i forbindelse med boka om Utviklingspolitikk, utenrikspolitikk og makt i 2003:

”Det kan neppe være tvil om at Norges muligheter som internasjonal aktør hemmes av den kollektive kapitulasjon overfor Det nasjonale godhetsregimets retorikk og symboler.”

 

Informasjonsstøtten som motvekt til ”godhetstyranniet”

De organisasjonene som ved avslutningen av Den kalde krigen mottok informasjonsstøtte fra Norad var i hovedsak ikke bistandsorganisasjoner. Omleggingen av det statlig støttede opplysningsarbeidet utover på 1990-tallet bidro, som nevnt ovenfor, til at disse i økende grad utgjorde en motvekt til det etablerte ”godhetstyranniet” knyttet til bistanden. Dette skjedde blant annet ved at organisasjonene som mottok statlig støtte 1) tok et oppgjør med de humanitære bistandsorganisasjonenes forenklede ”informasjon” gjennom innsamlingskampanjer primært motivert av innsamlings- og markedshensyn og 2) fikk aksept i det politiske miljø for betydningen av informasjonsstøtten kunne benyttes til å formidle kritiske perspektiver på Norads virksomhet og den til enhver tid sittende regjerings politikk. Omleggingen av støtteordningen bidro dessuten til at organisasjonene kunne benytte støtten til å sette kritisk fokus på andre utviklingspolitiske temaer enn bistand (i lys av Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992) og å hente inn og formidle kritiske synspunkter og perspektiver på norsk og internasjonal utviklingspolitikk fra fagmiljøer og sentrale aktører i Sør – som alternativ innsikt og forståelse og som motvekt til de humanitære bistandsorganisasjonenes formidling av hjelpetrengende ofre for krig, nød og fattigdom og takknemlighet fra bistandsmottakere.

Siden 1990-tallet har derfor Norads informasjonsstøtteordning, med de grunnleggende endringene som da ble gjennomført, vært en motvekt til ”godhetstyranniet”. Informasjonsstøtten har ikke bidratt til ”å redusere alle kompliserte spørsmål til hvem som har best moral”, men i stedet - i tråd med føringer fra et bredt politisk flertall på Stortinget - bidratt til ”demokratisk deltakelse, kritisk debatt og kunnskap om utviklingspolitiske temaer”. Den har bidratt til at organisasjonene har kunnet utvikle og formidle ny kunnskap, problemforståelse og nye løsningsforslag på komplekse utviklingspolitiske temaer som klima, handel, gjeld, næringslivets rolle, skatteflukt og forvaltningen av oljefondet.

Dette fremkommer imidlertid ikke i Tvedts fortelling, som gir et ganske annet bilde av som skjedde uten å skille tydelig mellom virksomhet organisasjonene har drevet med informasjonsstøtte fra Norad og annen virksomhet.

– Flere og flere av de norske organisasjonene sluttet med å drive bistandsprosjekter selv, og i 2000-årene arbeidet de så å si bare med informasjon i Norge og med politiske kampanjer overfor den norske befolkningen, skriver Tvedt (s. 279) og utdyper det slik:

”Det ble stadig tydeligere at informasjonens primære hensikt ikke var å fortelle nyanserikt om verden, men å produsere bilder av verden som økte oppslutningen i Norge om det humanitær-politiske kompleksets verdenssyn og arbeid.”

Imidlertid er det knapt mulig å tenke seg en tekst produsert av en internasjonalt engasjert organisasjon som ikke kan hevdes å falle innenfor en slik beskrivelse. Her gir Tvedt derfor ikke bare et utilstrekkelig og feilaktig bilde av hva som skjedde, men undergraver også sin egen bruk av begrepet ”godhetstyranni”. Videre gjør han seg skyldig i ”mistankens hermeneutikk” ved å beskrive organisasjonenes virksomhet på en måte som ikke gjør det mulig å skille ut informasjonsarbeid – statlig støttet eller ikke - som ikke inngår som redskap for ”godhetstyranniet”. Sist, men ikke minst, har Tvedt dermed også retusjert bort hvordan en liten promille av Norges bistandsbudsjett har bidratt til å motvirke et ”godhetstyranni” utviklet under en bistandsepoke skapt av vestlige stormakters egeninteresser under Den kalde krigen.

 

Hvorfor hadde ”godhetstyranniet” bedre vekstvilkår i Norge enn andre giverland?

Selv om Tvedt bommer når det gjelder Norads informasjonsstøtteordning tror jeg han generelt har rett i at ”godhetstyranniet” har stått sterkere i Norge enn i andre giverland. Hovedforklaringen på det tror jeg, i likhet med Tvedt, at vi må søke i Norges historie og geopolitiske plassering i den historiske fasen Tvedt kaller ”bistandsepoken”, men også i Norges spesielle økonomiske utvikling som vestlig oljestat.

Utviklingslandenes naturlige skepsis mot de vestlige stormaktene og tidligere kolonimaktene var bakgrunnen for at Norge, slik Tvedt peker på i boka si, i bistandsepoken kunne søke en global rolle som ”humanitær stormakt” blant de militære og økonomiske stormaktene i Vesten. Det var imidlertid også noe av bakgrunnen for at daværende rektor ved Fort Hare–universitet i Sør-Afrika, senere utdanningsminister i Nelson Mandelas regjering, Sibusisu Bengu, i en artikkelsamling utgitt med informasjonsstøtte fra Norad i 1995, stilte følgende diagnose:

”Norsk utenrikspolitikks tragedie er at den søker å forene en undertrykkende utviklingsmodell med følsomhet overfor utviklingslandenes behov”.

Denne dobbeltheten ble etter mitt syn ytterligere styrket ved at Norge under ”det internasjonale gjennombruddet” debuterte som oljestat og styrket sin økonomi betydelig gjennom den økonomiske globaliseringen. Dette bidro til at Norges rikdom og velferd sto i økende kontrast til fattigdom og nød andre steder i verden og at mange nordmenn, på individuelt og nasjonalt plan, søkte et moralsk svar på situasjonen gjennom økt givervilje – som PLAN-faddere eller over statsbudsjettet – så vel som gjennom velvilje og empati overfor flyktninger og migranter som kom til Norge.

”Godhetstyrannier” finner vi i alle giverland, men Norges historie og status som en vestlig, oljerik småstat uten vesentlig kolonifortid er viktig bakgrunn for å forklare hvorfor dette ”tyranniet” trolig hadde bedre vekstvilkår i Norge enn andre land. Det interessante i tiden fremover vil imidlertid være hvordan Norge, etter ”det internasjonale gjennombruddet”, vil opptre som internasjonal aktør når de globale rammevilkårene som skapte grobunn for ”godhetstyranniet” etter hvert smuldrer hen og den ikke-vestlige verden på godt og vondt styrker sin makt og posisjon på den globale arenaen.

 

Bistandsaktuelt vil om kort tid komme med egen anmeldelse av Terje Tvedts bok.

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.01.2018 09.36.22 Sist oppdatert: 04.01.2018 07.14.18