ARMED FORCES, SOLDIER, WAR AND CONFLICT, BORDER

Eritreiske forsterkninger på vei mot fronten i 2000.

Foto: Steve Forrest / NTB scanpix

Mot en løsning av Eritrea-Etiopia-krigen?

KRONIKK: Det er nå nøyaktig 20 år siden Eritrea-Etiopia-krigen brøt ut, med fatale ødeleggelser og lidelser på begge sider. Fredsavtalen - undertegnet i desember 2000 - er fortsatt ikke gjennomført, og grensen mellom landene er stengt og militarisert. Dette gjør Eritrea-Etiopia-konflikten til Afrikas lengstvarende bilaterale krig. Men den siste tids utvikling gir håp om at en mulig normalisering er i sikte.

Av Kjetil Tronvoll Sist oppdatert: 11.05.2018

Krigsutbruddet i mai 1998 kom som en overraskelse på lokalbefolkningen så vel som internasjonale observatører. Eritreas frigjøring fra Etiopia bare fem år tidligere i 1993 skulle for all tid bilegge fiendskapet mellom de to landene.

Årsakene til krigsutbruddet er komplekse, og forankres i ideologi, historie, økonomi, og en politisk hegemonisk maktkamp mellom lederne av de to frigjøringsfrontene EPLF og TPLF: President Isaias Afwerki av Eritrea og tidligere statsminister Meles Zenawi av Etiopia.

Den direkte utløsende faktor var Eritreas lansering av sin nye valuta (Nakfa) i november 1997 og Etiopias respons med å innføre et nytt formelt bilateralt handelsregime, som deriblant innebefattet nye valutaforskrifter og toll og avgifter for bilateral handel. Etiopia ønsket med det å separere eritreisk økonomi fra den etiopiske, for å forhindre at landet tok fordel av og «snyltet» på Etiopias økonomiske stabilitet og vekst. Eritrea avviste Etiopias forsøk på å formalisere handelsforbindelsene - som ville medføre store økonomisk tap for Eritrea. 

 

Afrikas blodigste krig

Snart etter at Etiopia på vårparten i 1998 begynte å innføre begrensinger på grensehandelen mellom landene, invaderte Eritrea grenseområdet Badme og andre frontavsnitt - og med det startet Afrikas blodigste bilaterale krig.

Den aktive krigføringen mellom landene ble utkjempet gjennom tre intensive offensiver over en periode på to år. Anslåtte tapstall er ca 150 000 soldater. De største tapene var på etiopisk side, siden Etiopia måtte kjempe tilbake landområder befestet av eritreiske styrker. Under den siste offensiven på vårparten 2000 kollapset de eritreiske forsvarslinjene og etiopiske styrker la taktisk beslag på store eritreiske landområder. Men Etiopia stoppet fremrykkingen da det var klart at Eritrea hadde tapt krigen.

En våpenhvileavtale ble inngått i juni 2000 før en omfattende fredsavtale ble forhandlet frem og undertegnet i Algier i desember 2000, med etterfølgende utstasjonering av fredsbevarende styrker fra FN i en demilitarisert sone langs grensen. Problemet med Algiers-avtalen, som den er blitt kalt, er at den mer eller mindre alene fokuserer på de omstridte grenseområdene mellom landene og hvor grensen skal trekkes; uten å adressere de bakenforliggende årsakene til krigen.

Etter at en internasjonal grensekommisjon avgav sin endelige kjennelse i 2002 hvor den symbolske landsbyen Badme ble gitt til Eritrea, har avtalegjennomføringen stoppet opp.

Etiopia sier at de aksepterer grensekommisjonens kjennelse, men at det må gjennomføres forhandlinger om hvor den virtuelle grensen pragmatisk skal tilrettelegges på bakken, slik at man tar lokale geografiske og sosiale hensyn (at grensen skal følge et naturlig terrengskille og ikke dele landsbyer i to, osv.). Dette avvises av Eritrea, som insisterer på en bokstavtro deliminering på bakken av grensekjennelsen, uten at partene trenger å snakke sammen.

Etter gjentatte forsøk på å få landene til forhandlingsbordet gav FN opp og trakk sine fredsbevarende styrker ut av den demilitariserte sonen ut i 2008, hvorpå eritreiske styrker raskt fylte opp tomrommet slik at de to lands skyttergravslinjer nå er ca 2-300 meter fra hverandre. Eritrea har videreført full krigsmobilisering frem til i dag, og landets økonomi er lammet av den grunn. Krigsmobiliseringen brukes også som unnskyldning av president Isaias Afwerki for ikke å implementere konstitusjonen, gjennomføre demokratisering, og åpne opp det eritreiske samfunnet. Etiopia demobiliserte sin krigshær raskt etter fredsavtalen, men opprettholder et sterkt militært nærvær langs grensen mot Eritrea. Samtidig har Etiopias politiske «containment strategy» mot Eritrea fungert relativt bra inntil nylig, og Etiopias økonomiske og politiske utvikling har ikke blitt nevneverdig påvirket av den vedvarende Eritrea-konflikten. Etiopia har også unngått internasjonale sanksjoner, selv om landet fortsatt okkuperer territorier som grensekommisjonen tilkjente Eritrea.

 

Ny utvikling på Afrikas horn

Nye geopolitiske utviklingstrekk på Afrikas Horn, interne dynamikker i Eritrea og Etiopia, samt en ny statsminister i Etiopia har gitt økt optimisme om at den langvarige «kalde krigen» mellom landene kan gå mot en normalisering.

For det første, det er tydelig at Etiopias «containment strategi» ikke lenger er virkningsfull, da Eritrea over de senere årene har åpnet opp sine internasjonale relasjoner og etablert nye allianser særlig mot Saudi Arabia og Emiratene. Dette har medført at landet har fått tilført økonomiske ressurser til å videreføre militariseringen av samfunnet, samtidig som de også har fått nye internasjonale støttespiller i den diplomatiske kampen mot Etiopia. Emiratene har deriblant etablert en militærbase i den eritreiske havnebyen Assab, som brukes i kampene i Yemen hvor også eritreiske styrker er betalt for å krige på vegne av den Saudiarabiske alliansen.

Etiopia har således over de siste årene diskutert formuleringen av en ny utenrikspolitikk mot Eritrea som deriblant innebærer en regionalisert tilnærming til problematikken. Men pga. indre forhold i Etiopia og krisen regjeringspartiet EPRDF har gått igjennom over de siste to årene har ikke dette gitt seg utslag i direkte ny politikk ennå. Samtidig er TPLF og EPRDF konfrontert med et økende krav fra grasrota i nord-Etiopia om å normalisere forholdene på grensa. Den økonomiske utviklingen i grenseregionen Tigray lider stort som følge av den stengte grensen, noe som ikke føles på samme måten i resten av landet. For at regionen skal få økt sysselsetning og økonomisk vekst må grensene åpnes for handel, tilgang til havnebyen Massawa og gjensidig arbeidsmigrasjon. Samtidig er også ønske om å re-etablere sosiale relasjoner med slektninger og venner på den andre siden i Eritrea sterkt; samme ønsker og interesser man også finner blant den eritreiske grensebefolkningen.

 

Forsoning og livet i buffersonen

Bjørknes Høyskole i samarbeid med Mekelle Universitet utvikler nå et forskningsprogram som vil utforske den nye uformelle grensedynamikken man har observert over de siste par årene. Det er ikke bare en enveis flyktningstrøm av unge eritreere som rømmer landet, selv om dette selvfølgelig er dominerende. Men i skyggen av flyktningene ser man i økende grad også at eritreere kommer til Etiopia for sosial, religiøs og økonomisk samkvem, for deretter å returnere tilbake til Eritrea. Det er uformell gjensidig kontakt over flere grenseavsnitt, noe som i liten grad er blitt plukket opp av migrasjonsforskere på Afrikas Horn.

Å utforske «livet i buffersonen» mellom Eritrea og Etiopia er viktig for å få kunnskap om folk-til-folk forsoning og den folkelig forståelsen av normalisering og en fremtidig politisk bilateral modell. Tidligere i år krysset jeg grensen inn i Eritrea fra Etiopia for å besøke to eritreiske landsbyer i buffersonen etablert av Etiopia mot de eritreiske forsvarslinjene. Når den etiopiske hæren for noen år siden inntok dette området for å pasifisere gjentagende eritreisk militær provokasjon, flyktet ikke den eritreiske lokalbefolkningen. De ville heller bli underlagt etiopisk militær kontroll, for deriblant å unngå at deres barn ble tatt til den evigvarende nasjonaltjenesten i Eritrea. Landsbybeboerne har nå tilgang til skolegang, helsetjenester og annen administrativ støtte fra lokaladministrasjonen i Tigray. Eritreiske skolebarn krysser således grensen inn til Etiopia hver dag for å gå på den lokale skolen sammen med etiopiske barn – uten at dette skaper noen problemer i skolemiljøet. Det var svært interessant å sitte «inneklemt» mellom de eritreiske og etiopiske skyttergravslinjene og høre på de eritreiske landsbybeboeres forståelse av grenseproblematikken og forsoning mellom Eritrea og Etiopia.

Forskningsprogrammet «Life in the buffer zone» vil således søke å etablere feltundersøkelser i de forskjellige sosiale og etnografiske sonene langs den eritreisk-etiopiske grensen, for å få et bredt sosio-økonomisk og antropologisk komparativt materiale på forståelsen av identitet og forsoning mellom Eritrea og Etiopia. Å få normalisert sosiale og økonomiske relasjoner over grensen er viktig også i forhold til migrasjonsproblematikken fra Eritrea, som Europa har definert som en hovedutfordring. Paradoksalt nok viser det seg trolig at jo mer «stengt» en grense er, jo større er ønske om å flykte ut av landet; mens en åpnere grense fasiliteter lokal sosialitet og økonomisk vekst som skaper insentiver til å bli værende på stedet istedenfor å flykte. Dette er også aspekter vårt nye forskningsprogram ønsker å bygge kunnskap om.

 

Nye forhandlinger?

Siden i høst har USA jobbet med å få åpnet en forhandlingskanal mellom Eritrea og Etiopia, og i forrige uke besøkte den amerikanske senior diplomaten og fungerende statssekretær for Afrika, ambassadør Donald Yamamoto, både Asmara og Addis Ababa. USA er nok motivert ut fra det nye regionale «security complex», hvor Amerikanske interesser på Afrikas Horn og Rødehavsregionen er truet av den nye GCC alliansen og etableringen av islamske lands militærbaser i Sudan, Eritrea, Djibouti og Somaliland. Med den nye militære infrastrukturen i regionen kontrollerer nå islamske land hele kystlinjen på begge sider av Rødehavet (med unntak av Israels få kilometer innerst i Akababukten), samt innseilingen gjennom Bab al Mandab-stredet. Dette er noe som oppfattes som en trussel av land-locked Etiopia også. Samtidig påpekes det at President Trumps «styringsstil» er noe President Isaias Afwerki kan relatere seg til, og dermed har USA et fordelaktig utgangspunkt i forhold til en mulig forhandlingsprosess (i motsetning til f.eks. Norge).

Skifte av statsminister i Etiopia i begynnelsen av april kan også ses på som en fordel for å åpne opp for mulige nye forhandlinger. Dr Abiy Ahmed uttalte etter tiltredelsen: «Vi ønsker fra vårt dypeste hjerte at uenigheten med Eritreas regjering skal komme til en slutt.» Siden han kommer fra folkegruppen oromoene og er relativt nylig blitt politiker (meldte seg inn i partiet igjen i 2010), har han ikke investert egen politisk prestisje i krigen eller den fastlåste diplomatiske situasjonen etter 2000. Samtidig kjenner Abiy Ahmed svært godt til Eritrea-Etiopia-krigen. Han var etterretningsoffiser under krigen og ledet en etterretningsgruppe i grenseområdene som kartla eritreiske militære stillinger. Abiy Ahmed tjenestegjorde mange år i Tigray og lærte seg således tigrinya (som også er hovedspråket i Eritrea). Statsministeren var karriere offiser frem til 2010, da han trakk seg som sjef for den elektroniske etterretningen i Etiopia og gikk inn i politikken. Hans militære bakgrunn og kunnskap om Eritrea-Etiopia krigen uten å ha investert politisk kapital i krigsforløpet, kan i dette tilfelle telle positivt for å etablere en forhandlingsprosess.

Statsminister Abiy Ahmeds håndsutstrekning til Eritrea etter at han tok makten ble imidlertid raskt avvist av informasjonsminister og direktør ved presidentens kontor Yemane Gebremeskel, som twitret at det ble ingen samtaler før Etiopia hadde trukket seg ut av Badme og okkupert eritreisk territorium. Forhandlingsutfordringene for USA vil derfor være å designe en åpning som løser Badme-spørsmålet først, slik at man deretter kan tilrettelegge for en lengre prosess mot normalisering av forholdene mellom de to landene. En slik løsning vil måtte inkludere å gi sikkerhetsgarantier til Etiopia for at Eritrea ikke skal utøve videre militær aggresjon etter en gjenbefestning av Badme, samtidig som Eritrea da må vise konkret vilje til en militær demobilisering. Hvor realistisk det er med president Isaias Afwerki ved makten, gjenstår å se.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 09.05.2018 10.18.15 Sist oppdatert: 11.05.2018 06.52.31