De henger på utsiden av toget. De risikerer livet. Det kalles staffriding. De sparer R7,50.

Foto: NTB scanpix

7 rand og 50 cent – livets pris

MENINGER: Hvor mye er et menneskeliv verdt? For de fattigste i Cape Town, som hopper av tog i fart fordi de ikke har penger til billetten, er det verdt 7 rand og femti cent, eller omlag fem kroner. For de rikeste i samme by, er det verdt behandling på private sykehus i verdensklasse. Men etter et døgn uten drikkevann, vil både rik og fattig være like tørst. Og man kan kanskje ikke slukke tørsten på champagne alene?

Av Mariken Lauvstad Sist oppdatert: 19.02.2018

Til syvende og sist har alle mennesker de samme grunnbehovene: Søvn. Mat. Drikke. Omsorg. Trygge omgivelser.  Opp igjennom historien har vi likevel gitt verdi til objektivt sett abstrakte ting, som tuIipanløk, gull, eller dagens kryptovaluta. Men våre fysiske behov er svært konkrete, og mye tyder på at rent drikkevann langsomt er i ferd med å bli det nye gullet.

 

Vannkrise og ulikhet

Vannkrisa i Cape Town er alvorlig, men dessverre ikke så unik som media kan gi inntrykk av. Ifølge FN vil etterspørselen etter rent vann på verdensbasis innen 2030 bli 40 prosent større enn tilgangen. Årsakene? Klimaendringer, sterk befolkningsvekst og politiske feilbeslutninger.

I Sør-Afrika, landet i verden med størst ulikhet mellom fattig og rik, er gapet mellom overflod og eksistensminimum enormt og brutalt.

Det er kanskje ikke så rart at gjerdene er høye i Cape Towns rike forsteder; alle vet at det er brysomt med fluer i maten når man skal nyte et bedre måltid. Samtidig sover mennesker langs veiene. De døser på biter av papp i varmen, med fliker av plastduk eller søppelsekker som dekke, mens trafikken dundrer forbi og himmelen hvelver isblå og skyfri over dem.

 

Vi er alle like

Mens dyr helseforsikring vil gi en behandling i verdensklasse ved en av Cape Towns private sykehus, er det ingen som bryr seg om at en uteligger i timesvis ligger urørlig med hodet ned mot asfalten. Hver mann sin herre, er nyliberalismens nådeløse lov.

Det er først i møtet med trusselen om ikke å få våre mest primære behov dekket, at vi har muligheten til å forstå noe nytt om oss selv. Fattig eller rik, etter 24 timer uten tilgang til drikkevann er du like desperat som de fillete og barbeinte tiggerne i Cape Towns lyskryss, der de går mellom bilene og tigger eller prøver å selge deg et nett med bananer eller mango før lyset rekker å veksle fra rødt til grønt. Vannkrisen minner oss på at vi alle er like. For hvem blir du, på terskelen av en desperasjon du aldri før har behøvd å kjenne på? Blir du som dem, som fluene?

Kanskje er det dét spørsmålet som skremmer Cape Towns overklasse i disse dager. Det er som om murene rundt villaene har blitt litt skjørere.

 

Reservert håp

Stemningen er underlig i Sør-Afrika nå. En stilltiende lettelse over president Jacob Zumas endelige avgang, men ingen folkejubel. Et slags reservert håp. Vi får se, sier sør-afrikanerne. De har blitt skuffet før. De har mye å tenke på. Day Zero, dagen da kranene skrus av, er forskjøvet til juni, men den ene varme dagen tar den andre, og sola varmer nærmest fiendtlig fra en skyfri himmel.

Samtidig går hverdagen sin skjeve gang. Beboerne i Cape Towns fattige forsteder, de store million-townshipene hvor svarte og fargede fortsatt lever segregert i separate områder, må sitte timer i kø hver dag for å komme til og fra jobb. Togene fra townshipen Khayelitsha inn til sentrum har nå vært ute av drift i ukesvis, og årsaken er økt kriminalitet på stasjonene og togene. Fattige kriminelle raner folk i togvognene eller klatrer opp på togene og risikerer livet ved å kutte av strømkablene som driver toget, for å kunne selge kablene videre. 24. januar døde en mann i forsøket. I februar ble en stasjonsvakt drept i et ran på stasjonen. De fleste hendelsene skjer på Metrorails Central Line, som går gjennom de fattigste områdene utenfor Cape Town. Ifølge den sørafrikanske nyhetsstasjonen News24, besluttet Cape Town byråd i begynnelsen av februar å sette inn politipatruljer i på stasjonene langs linja for å forsøke å få bukt med problemet.

 

Oppvåking?

Men for de som er så heldige å ha en jobb i Cape Towns sentrum, er det uaktuelt å ikke dra inn dit uansett hvor lang tid det tar. Det er fortsatt beboerne i township-områdene som rydder byens restaurantbord og vasker de rikes hus.

Landets nye president, Cyril Ramaphosa, har lovet å gå rydde opp i ANC, og har erklært kamp mot den enorme korrupsjonen i Sør- Afrika som effektivt har underminert både statens posisjon og statlige organer, som offentlig byråkrati, politi, helse- og fengselsvesen. Om det vil skje, eller om presidenthåndens vei ned i pengesekken igjen blir for kort og fristende, er umulig å si. Men det som er sikkert, er at Sør-Afrika egentlig er et land som flyter over av melk og honning. Det er ikke mangel på ressurser som gjør Sør-Afrika fattig, men et enormt rot av elendige

handelsavtaler, korrupsjon og vanstyre. Sør-Afrika har igjen fått en skjør mulighet for en ny begynnelse. Jeg håper fortsettelsen vil gjøre at ingen behøver å sette 7 rand og 50 cent som en prislapp på eget liv.

Og kanskje vannkrisa om ikke annet har gitt de privilegerte en oppvåkning.

Kanskje ventetiden i kø ved drikkevannsstasjoner gir en viss innsikt i hvordan det er å leve sitt liv i påvente av et tog som kan bringe en ut av fattigdommen.

Mening

AP

Folk står i kø for å skaffe seg drikkevann i Cape Town.

Foto: Bram Janssen /NTB scanpix
Publisert: 19.02.2018 07.56.11 Sist oppdatert: 19.02.2018 08.19.28