Norad

Ser vi på land som Kina, Bangladesh - og nå også Etiopia - så finnes det ingen «quick fix» for å skape langsiktig utvikling og økonomisk vekst, skriver Collier og Roland.

Foto: Kari Ulveseth

Når vil «utviklingsfornekterne» godta at Afrika kan vokse seg ut av fattigdom?

MENINGER: Den norske bistandsindustrien er opptatt av alt annet enn økonomisk vekst og arbeidsplasser. Det kan virke som om sentrale aktører i bistandsindustrien ikke har tro på at Afrika kan vokse seg ut av fattigdommen. 

Av Paul Collier og Kjell Roland Sist oppdatert: 28.08.2018

Å skape nye arbeidsplasser er jobb nr. 1 for å nå målene om global utvikling og fattigdomsreduksjon. Det kjenner vi fra norsk historie, og det er allment kjent at behovet for flere jobber er enormt i dagens utviklingsland. Mer enn 600 millioner nye arbeidsplasser må skapes innen 2030 - bare for å imøtekomme befolkningsveksten i verdens utviklingsland. Det stor enighet i bistandsindustrien om at økt jobbskaping er viktig. Likevel har vestlig bistand få eller ingen tiltak direkte rettet mot jobbskaping.

Bakgrunnen for mye av dagens bistandsdebatt er ulik forståelse av begrepet UTVIKLING. Det er prisverdig og bra når idealister i nord ønsker å være medmennesker og setter i gang tiltak for å hjelpe fattige i sør. Veldedighet og empati ligger heldigvis i menneskets natur. Problemet med dagens bistandsindustri er at den er innrettet mot nesten alle andre sider ved menneskelig utvikling enn økonomisk vekst og å skape arbeidsplasser.

 

Trenger bedrifter som gir varige inntekter

Skal verden lykkes med å løfte mennesker og samfunn ut av fattigdom, må det skapes arbeidsplasser og bedrifter i stort monn som gir varige inntekter i utviklingslandene. Det handler om å styrke privat sektor, investere i bedrifter, veier og annen infrastruktur, utvikle markeder, kraftforsyning og en fungerende finanssektor. Her er det arbeidslinja det handler om, ikke veldedighet. Det var slik Norge lykkes på 18- og 1900 tallet.

FNs bærekraftsmål understreker nettopp næringslivets betydning for økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse. Slagordet etter Addis-konferansen om fremtidens bistand i 2015 var «from billions to trillions». Slagordet henspeiler på at bistand alene ikke er nok. Bistand må brukes som en katalysator for å gjøre det lettere for næringslivet å generere nok investeringer til å møte fattigdomsutfordringen - skape nok jobber og varige inntekter. Vår påstand er at uten næringslivet på laget er vi dømt til å tape fattigdomskampen.

Verdens ledere forsto dette i 2015. Overraskende lite har skjedd i vestlig bistand for å følge opp Addis konferansen.

 

Utviklingsfornektere

Det er særlig tre utfordringer som hindrer nødvendig satsing:

Den første er bistandsindustriens grunnleggende ønske om å drive med veldedighet og ovenfra-og-ned-holdning kombinert med generell motstand mot kommersielle drivkrefter i privat sektor.

Det kan se ut som at mange aktører i bistandsindustrien ikke har tro på at det er mulig for Afrika å vokse ut av fattigdommen. Vi kaller dem «utviklingsfornektere» - de foretrekker å kopiere våre institusjoner og verdier sammen med midlertidige, lindrende løsninger framfor kommersielle initiativ som skaper reell verdiskaping på utviklingslandets egne premisser.

Den andre utfordringen er de fattige landenes manglende vilje til å selv å gjøre det som må til for å redusere fattigdom, herunder bygge infrastruktur og reguleringer som er nødvendig for at formelle bedrifter skal kunne etableres, og ikke minst å bygge en kultur for sparing.

Skal man lykkes, så må kapital tilføres, men utviklingslandene må også spare selv. De må være villig til å ofre noe nå for å bli kvitt framtidig fattigdom.

Utviklingen i Kina, Brasil, Mauritius og mange andre land illustrerer dette. Økonomisk vekst ble skapt av landene selv gjennom sparing og fornuftig investering i infrastruktur og lønnsomt næringsliv. I Kina var sparingen rundt 50 prosent selv da landet var i dyp fattigdom.

Den tredje hovedutfordringen er en økende skepsis og risikofrykt i vestlig finanssektor mot å investere i fattige land. Det Vesten kunne bidratt med er storskala investeringer (FDI) som bringer kapital, kompetanse og ledelsesressurser til fattige land. Men statistikk viser at vestlig næringsliv for tiden trekker seg tilbake fra de fattigste landene. Vestlige banker er på vei ut av Afrika sør for Sahara, og direkte utenlands-investeringer i enkeltbedrifter (FDI) går ned, særlig i de fattigste landene.

Så noe er helt galt. Dette er motsatt av det som det internasjonale samfunnet er enig om at må til for å løse klima- og fattigdomsproblemene i verden.

 

Utvikling krever en langsiktig og gradvis prosess

Vestlig utviklingspolitikk må derfor forstå at utvikling er en langsiktig prosess som må skje gradvis – steg for steg, og komme nedenfra. Det å vedta ambisiøse krav og standarder til menneskerettigheter og ESG i «våre» fora bidrar ikke i seg selv til utvikling. Tvert imot kan de skremme vekk interesserte investorer. I de fattigste landene er det helt umulig å imøtekomme alle behov på en gang.

Ser vi på land som Kina, Bangladesh - og nå også Etiopia - så finnes det ingen «quick fix» for å skape langsiktig utvikling og økonomisk vekst. Nye bedrifter og nødvendig infrastruktur bygges steg for steg. Da er det ikke mulig å kreve vestlige standarder fra dag 1.

Dagens internasjonale ESG-standarder er målet man må arbeide mot. I de fleste land i Afrika arbeider 80 prosent i uformell sektor, uten noen rettigheter når det gjelder HMS. Mindre enn 10 prosent jobber i bedrifter med vestlige standarder som pensjon og sykelønnsordning. I de fattigste og mest sårbare statene mangler nesten alt av infrastruktur og reguleringer som bedrifter trenger for å kunne etableres og vokse. Utvikling består i å gradvis flytte folk fra uformell til formell sektor, og over tid løfte standardene de jobber under.

Hva skal da til for å bidra til å skape utvikling? For det første må bistandsindustrien gå inn i seg selv og oppriktig være villig til å jobbe målrettet sammen for å skape arbeidsplasser - mange arbeidsplasser - og være villig til å gjøre det som må til for at dette skal lykkes. Utviklingsfinansieringsinstitusjoner (DFIer) som norske Norfund og britiske CDC er viktige brikker som kan bygge bro mellom bistandsindustrien og privat sektor. Og bygge bro mellom vestlig finanskapital og behovene i fattige land. CDCs portefølje består i dag av mer enn 1200 bedrifter og mer enn 1,2 millioner arbeidsplasser i Afrika og Sør Asia. Norfund’s investeringsportefølje innehar i dag 292.000 arbeidsplasser og analyser viser at 64% av bedriftene Norfund har vært investert i økte arbeidsstyrken mens Norfund var eier.

For det andre må vestlig finansindustri overbevises om å investere mer i utviklingsland. De må få anledning til å lære av erfaringene som DFIene bygger opp, få støtte til å håndtere risikoen de tar og aksept fra bistandsaktørene for at det tar tid å utvikle en bedrift i så underutviklede markeder. Utvikling må skapes steg for steg.

 

Det er mulig å bekjempe fattigdom

Mange land har vist det de siste 2-3 tiårene. Bistanden må lære av land som har lykkes, og avvikle ideologiske motforestillinger mot næringslivet. Norges egen historie har vist at man må bygge sten på sten, og at ingen land kan lykkes i kampen mot fattigdom uten å lykkes med arbeidslinja.

(Innlegget stod først på trykk i Aftenposten)

 

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.08.2018 11.56.41 Sist oppdatert: 28.08.2018 12.09.05